Skivebom om kompensasjonsordningen

Tilbakemeldingen fra næringslivet er tydelig: Kompensasjonsordningen er et av de viktigste tiltakene regjeringen har satt inn for å hjelpe de mange bedriftene som måtte redusere aktiviteten sin, enten av smittevernhensyn eller fordi etterspørselen falt kraftig.

I en normal situasjon vil markedet selv være best til å fordele kapital og peke ut hvilke bedrifter som vil være lønnsomme på sikt, men smitteverntiltakene forstyrrer slike mekanismer. Derfor bidrar myndighetene med økonomisk støtte til bedriftene, slik at de kommer seg gjennom krisen og arbeidsplassene består, til smitteverntiltakene kan trappes ned og markedsmekanismene igjen får virke.

Kompensasjonsordningen innebærer at bedriftene får dekket en betydelig andel av sine faste uunngåelige kostnader. Reglene er detaljerte og objektive, og utformet for å gjøre ordningen rettferdig og relevant for så mange som mulig. Vi har hele tiden vært åpne om at den ikke treffer perfekt. Noen vil få mindre støtte enn de optimalt sett burde, andre vil få mer.

En stor bedrift har som regel både større kostnader og flere ansatte enn en liten. At den store bedriften får utbetalt større beløp i støtte, er derfor helt naturlig. Målet med ordningen er å trygge arbeidsplasser. Det faller på sin egen urimelighet å kritisere at store selskaper, som sysselsetter tusenvis av mennesker, også får støtte. Det er ikke slik at støtte til de store går på bekostning av støtte til de små, siden dette er en såkalt regelstyrt ordning, hvor man får støtte gitt at man oppfyller kravene, i motsetning til en såkalt rammestyrt ordning, hvor økning til en bedrift vil kunne gi reduksjon for en annen.

Hver eneste arbeidsplass vi klarer å bevare nå, vil gjøre en forskjell den dagen vi kan lempe på smitteverktiltakene igjen. Det vil blant annet bety at aktiviteten i økonomien tar seg raskere opp igjen og at vi reduserer risikoen for at krisen skaper større forskjeller i Norge. Hotellkjedene som får økonomisk støtte nå, er arbeidsplassen til veldig mange med liten eller ingen formell utdanning. Dette er mennesker som er særlig utsatt for varig å falle utenfor arbeidsmarkedet. En krone i kompensasjon er derfor en investering i en arbeidsplass som utgjør en stor forskjell både for enkeltmennesker og for bærekraften i samfunnet vårt.

Næss tar også til orde for å legge til flere krav og påbud i ordningen, blant annet for å sikre at huseierne også må ta sin del av regningen. Min vurdering er at det ikke er hensiktsmessig, og bare ville komplisert ordningen. Regjeringens forventer at eiendomsselskaper også tar sin del av dugnaden, for eksempel ved å utsette eller redusere leiekrav. De som leier ut eiendom vil selvsagt også tape penger som følge av konkurser og omsetningsfall hos leietakere.

Det har også vært både riktig og viktig å støtte de store aktørene i kultursektoren, som Næss trekker frem. Dette er også aktører som sysselsetter mange mennesker. Med kompensasjon og stimuleringsordning bidrar vi til mer aktivitet for publikum og for hele verdikjeden, når smittesituasjonen igjen tillater det. Alle i verdikjeden er tjent med at de som mottar støtte overholder sine økonomiske forpliktelser i tråd med inngåtte avtaler. For øvrig er 92 prosent av utbetalingene her på mindre én million kroner. Bare 0,7 prosent er over 10 millioner kroner.

Den dagen vi kan lempe på smitteverntiltakene vil det være naturlig å trappe ned de ulike kompensasjonsordningene. Da vil regjeringen igjen legge større vekt på tiltak for innovasjon, omstilling og aktivitet, slik vi gjorde i sommer. Statlige støtteordninger skal ikke hemme omstilling på sikt. Vi skal ha et mangfoldig og vekstkraftig privat næringsliv som skaper arbeidsplasser i hele Norge og hevder seg godt i internasjonal konkurranse også etter denne krisen. Regjeringens strategi for Norges vei ut av krisen er klar, den handler om å skape mer og inkludere flere.