Snart tid for vaktskifte og nye koster i Brussel

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

Rapport fra ambassaderåd Inge Hausken Thygesen

Alle de «tre store» EU-institusjonene i Brussel; Europaparlamentet, Europakommisjonen og Det europeiske råd, vil få nytt mannskap og ny ledelse i løpet av 2014. Ambassaderåd Inge Hausken Thygesen ved EU-delegasjonen rapporterer.

Europakommisjonen er blant EU-institusjonene som får nytt mannskal neste år. Foto: EU-delegasjonen

Alle de «tre store» EU-institusjonene i Brussel; Europaparlamentet, Europakommisjonen og Det europeiske råd, vil få nytt mannskap og ny ledelse i løpet av 2014. Ambassaderåd Inge Hausken Thygesen ved EU-delegasjonen rapporterer.

2014 blir bokstavelig talt det store valg- og endringsåret. Ikke bare skal det velges et nytt Europaparlament, men også et samlet kommisjonskollegium, inkludert president José Manuel Barroso, og president Herman Van Rompuy for Det europeiske råd, skal skiftes ut. Disse prosessene vil selvsagt ha en stor innvirkning på EU-systemets evne til å fatte nye og viktige beslutninger – spesielt på lovgivingsområdet – og det vil føre til at fokus for en lengre periode vil flyttes fra politikkutforming til posisjonering og maktkamp.

Det er også viktig å huske at disse prosessene i seg selv ikke er uvesentlige, og at valgene som treffes vil kunne ha stor betydning for EUs videre utvikling - både når det gjelder politiske veivalg og på det mer praktiske plan. I det følgende vil vi se litt på den konkrete prosessen frem mot de ulike maktvekslene, vurdere hvilken innvirkning disse prosessene vil kunne ha på EUs arbeid i månedene fremover, samt vurdere hva som kan være mulige utfall.

Hva skjer når og hvordan?

Europaparlamentet:

Det ble rundt månedsskiftet juni/juli bestemt at valget i Europaparlamentet skal flyttes noen uker frem i tid, fra midten av juni til slutten av mai 2014. Dette vil trolig øke valgdeltakelsen, da juni i mange land regnes som en dårlig valgmåned. Samtlige 751 representanter, inkludert de sist ankomne fra Kroatia, står til valg, og Parlamentet vil deretter konstitueres helt på nytt. I tillegg til en rekke nye representanter (ved forrige valg i 2009 var rundt en tredjedel nyvalgte; denne gangen forventes det at dette tallet vil øke), innebærer dette at man også vil fordele alle viktige komitélederposter og stillinger i de ulike partigruppene på nytt, basert på nye styrkeforhold og politiske realiteter. Det vil gå flere måneder før man er tilbake i normal funksjon etter valget, og det vil være en rekke aktører som må finne ut av sine nye funksjoner og hva disse innebærer. Samtidig vil de ulike partigruppene måtte finne sin plass og rolle i det nye parlamentet.

Det er selvsagt vanskelig å spå hva gjelder selve valgutfallet, men mye tyder på at de ulike fløypartiene, og i særdeleshet de mer euroskeptiske av disse, vil øke sin oppslutning på bekostning av de mer tradisjonelle, og føderalistisk innstilte, partiene som EPP, sosialistene og de liberale. Likevel skal det mye til før «de fire store», som utover de tre forannevnte også inkluderer de grønne, mister kontrollen over Parlamentet. Dette vil innebære at Parlamentet også etter 2014 vil fremstå som en integrasjonsvennlig tilhenger av «mer Europa» og utstrakt bruk av «fellesskapsmetoden».

Utover selve valgutfallet vil mye av fokus være rettet mot valgdeltakelsen og hvorvidt den nedadgående trenden, som har gjentatt seg ved hvert eneste valg siden 1979, fortsetter også denne gangen. Dette er et viktig spørsmål for Parlamentets legitimitet som folkevalgt organ og betyr også mye for parlamentarikernes selvfølelse. Parlamentet har nylig vedtatt en rekke anbefalinger og forslag som alle har til hensikt å øke oppmerksomheten rundt valget - herunder felles valgprogram, mulighet for enkelte pan-europeiske kandidater og en kobling til valget av ny kommisjonspresident. Det gjenstår imidlertid å se hva Rådet og medlemslandene i siste instans vil gå med på. For eksempel Tysklands forbundskansler Angela Merkel har uttalt seg negativt til ideen om å koble valget til utnevnelsen den neste kommisjonspresidenten, slik at denne også vil få en form for folkevalgt mandat. Hennes kommentar til avisen Der Spiegel var at for at dette skal bli aktuelt, må kommisjonspresidenten først få tilkjent en helt annet makt og myndighet enn hva tilfellet er i dag.

Europakommisjonen:

Kommisjonens nåværende mandat utløper 31. oktober 2014, men allerede før dette vil det politiske handlingsrommet til Barroso og hans mannskap være begrenset. Som nevnt ovenfor arbeider ulike krefter, spesielt i Europaparlamentet, for at de ulike partigruppene skal nominere sine kandidater til stillingen som kommisjonspresident allerede tidlig i 2014, og at disse skal stille til valg i tilknytning til valget til Europaparlamentet. Tanken er at disse kandidatene skal kunne føre en egen valgkamp, og at dette igjen skal øke oppmerksomheten rundt valget. Det gjenstår imidlertid ennå å se hva som blir utfallet av denne prosessen, og hvorvidt man faktisk vil nominere slike offisielle kandidater for de ulike partigruppene.

Uansett er det klart at parlamentsvalget vil ha innvirkning på valget av kommisjonspresident, da en uskreven regel tilsier at denne bør tilhøre den største partigruppen. Valget av kandidat må formelt også godkjennes av Parlamentet, med absolutt flertall blant representantene. Den endelige kandidaten til stillingen som kommisjonspresident, som formelt sett foreslås av medlemslandene i Det europeiske råd, bør uansett forelegges det nye parlamentet før sommerferien 2014, slik at arbeidet med å sette sammen et nytt kommisjonskollegium kan starte. Fra dette tidspunktet vil man altså både ha en utgående og innkommende kommisjonspresident - og etter hvert også kommisjonskollegium.

Alle de nå 28 medlemslandene skal så utpeke sine kandidater til kommissærposter i det nye kommisjonskollegiet. Dette bør også helst skje før man tar sommerferie, da Parlamentet må ha tid til å forberede og gjennomføre omfattende høringer av de utvalgte kandidatene, som vil finne sted i løpet av september/oktober etter at disse også har fått tildelt et ansvarsområde av den påtroppende kommisjonspresidenten. Disse høringene er slett ingen formalitet, og Parlamentet har gjerne "grillet" og nærmest laget tradisjon av å forkaste en eller flere av kandidatene. Utfallet av disse høringsprosessene vil også avgjøre hvorvidt den nye kommisjonen kan tiltre umiddelbart etter utløpet av den nåværende mandatperioden. I motsatt fall må den utgående kommisjonen sitte som et forretningsministerium inntil det nye kommisjonskollegiet formelt er godkjent gjennom en ny avstemming i Parlamentet. I forrige runde i 2009 varte det helt til januar 2010 før Barroso II-kommisjonen formelt kunne tiltre. Under hele denne prosessen vil den sittende kommisjonen fortsette å fungere, men så vel praktisk som politisk er det grunn til å anta at mer og mer fokus vil rettes mot det nye mannskapet, og ikke minst mot den påtroppende presidenten.

Det europeiske råd:

I fokuset på europavalget i mai, og diskusjonene rundt mulig kobling til valget av kommisjonspresident, synes mange å glemme at også mandatet til Rådspresident Van Rompuy utløper neste år, nærmere bestemt 31. desember 2014. Den sittende presidenten har da sittet i to perioder på 2,5 år, og det er allerede klart at han ikke vil fortsette (selv om han rent teoretisk trolig kunne; traktaten er vag på dette punktet). I motsetning til hva gjelder kommisjonskollegiet, er det ingen tvil om at dette utelukkende er et spørsmål for medlemslandene i Det europeiske råd. Van Rompuys etterfølger må likevel gjenspeile en viss form for balanse, i alle fall partipolitisk, hva gjelder fordeling av posisjoner. Valget vil derfor ikke kunne ses isolert fra den øvrige kabalen. Selve utnevnelsesprosessen er imidlertid relativt enkel og ukomplisert, og den vil i langt mindre grad påvirke Van Rompuys arbeidsevne enn hva tilfellet er i Kommisjonen.

Høyrepresentanten for utenrikssaker/visepresidenten i Kommisjonen:

Stillingen til høyrepresentanten for utenrikssaker/visepresidenten i Kommisjonen, Catherine Ashton, vil også bli ledig. Hun har allerede gitt uttrykk for at hun ikke vil søke gjenvalg. Stillingen vil også gå inn som en del av den store kabalen - både som en av de 28 kommissærene i kommisjonskollegiet og ved at Det europeiske råd må utnevne henne til høyrepresentant og leder av utenriksrådet. Stillingen er slik sett spesiell. Som en del av kommisjonskollegiet vil hun bli underlagt en ordinær høring i Europaparlamentet, samtidig som hun også vil fungere som høyrepresentant og permanent leder av utenriksrådet. På denne måten vil altså Parlamentet, representert ved utenrikskomiteen, ha en sjelden anledning til å påvirke sammensetningen i Rådet - og også indirekte politikkutformingen på utenriksområdet.

Hvordan vil disse prosessene påvirke EUs politikkutforming i de nærmeste månedene?

Tiden frem mot begynnelsen av 2014 vil være preget av hektisk aktivitet for å få avsluttet så mange prosesser som mulig innen utløpet av den nåværende valgperioden. Dette gjelder spesielt på lovgivingsområdet, hvor Parlamentets aktive medvirkning er en forutsetning for å komme til resultater. På vårparten vil Parlamentet så gå inn i valgkampmodus, noe som først og fremst vil kjennetegnes av at representantene vil måtte satse mye tid og ressurser i sine valgkretser. Saker som ikke er avsluttet i løpet av tidlig vårpart 2014 vil derfor risikere å bli liggende til høsten, hvor en ny komité med en ny sammensetning vil måtte overta arbeidet. I tillegg kommer selvfølgelig det at hele det politiske landskapet kan ha blitt endret i mellomtiden. Store lovgivningsprosesser og -reformer som ikke er avsluttet på vårparten 2014 vil derfor lett kunne bli til dels betydelig forsinket.

Parlamentarikere og kommissærer som regner med å fortsette i sine respektive roller vil måtte konkurrere for nye posisjoner. Felles for disse er at man må rette større fokus på prosesser i hjemlandet, enten dette gjelder nasjonale partiapparat (som sørger for renominasjon av parlamentarikere) eller regjering og myndigheter (som bestemmer hvem man ønsker å sende som kandidat til kommisjonskollegiet). I tillegg blir det selvsagt svært viktig å vise til resultater, slik at man kan overbevise viktige beslutningstakere i Brussel om at man fortjener et viktig komitéverv eller en tung kommissærpost i den endelige kabalen som legges etter valget.

Hvordan vil det nye EU se ut etter 2014: hvem er kandidatene og hvordan vil styrkeforholdet kunne endres?

Fra 1. januar 2015 vil altså EU-institusjonene styres av helt nye ansikter, eller for noens tilfelle kanskje kjente ansikter i nye posisjoner, og nye politiske konstellasjoner. Både personvalg og endring i politisk tyngdepunkt vil kunne ha stor betydning for EUs utvikling de neste årene, og det kan allerede nå være interessant å se litt på hva som vil kunne komme til å skje.

Valget til nytt Europaparlament er kanskje det som er enklest å spå utfallet av. Gitt den økonomiske krisen og stadig sterkere innslag av euroskepsis og fremvekst av ulike protestpartier i en rekke medlemsland, er det sannsynlig at de tradisjonelle partiene vil måtte avgi stemmer og seter i Parlamentet til ulike fløy- og protestpartier, spesielt i den nasjonalistiske og euroskeptiske enden av skalaen. Hvor stor denne fremveksten av protestpartier vil være, og hvor mange nye representanter det vil være med ulike «ekstreme» standpunkt, vil for en stor del avhenge av valgdeltakelsen.

Det synes imidlertid å være klart at den euroskeptiske fløyen (ikke minst ved UKIP- uavhengighetspartiet i Storbritannia) vil bli betydelig større og mer bredt sammensatt, samtidig som det vil være et klart større antall representanter med ytterliggående standpunkter (representert ved alt fra Jobbik (Ungarn), Attac (Bulgaria), Gyllen daggry (Hellas), FN (Frankrike), BNP (UK) og lignende). Selv om debattene vil bli mer fargerike, og antallet kritiske røster vil bli flere, er det likevel svært mye til for at noen av disse vil få reell innflytelse på Parlamentets politikk. Til dette er avstanden til de tradisjonelle partiene for stor, og selv med de mer «moderate» euroskeptikerne (slik som de britiske og polske konservative), vil man ikke oppnå flertall for et reelt politisk alternativ til den gjeldende integrasjonsvennlige linjen til de mer tradisjonelle partiene.

På den andre siden vil fremveksten til fløypartiene kunne medføre at de mer tradisjonelle politiske skillelinjene mellom høyre- og venstresiden i europeisk politikk vil bli mindre markant i årene fremover. Dersom stemmene til alle de fire store partiene blir nødvendig for et styringsdyktig flertall, vil tendensen med store og overgripende politiske kompromisser bli mer fremtredende, noe som kan gjøre den politiske debatten mer uoversiktlig. Dette vil kunne innebære et reelt problem for Parlamentets politiske anseelse. Hva gjelder valg av ny president i Europaparlamentet vil mye avhenge av om EPP og sosialistene fremdeles beholder sitt absolutte flertall. I så fall vil trolig ordningen med delt presidentskap fortsette, slik at EPP og sosialistene får 2,5 år hver. I motsatt fall vil man trolig måtte søke en bredere anlagt konsensusfigur, muligens fra et av de mindre (tradisjonelle) partiene.

Valg av kommisjonspresident

Det er fremdeles en rekke uklarheter vedrørende prosessen rundt valget av ny kommisjonspresident. Det som er klart, og traktatfestet, er at presidenten må velges av et absolutt flertall i Europaparlamentet, basert på forslag fra Det europeiske råd. Videre er det klart at utfallet av valget til Europaparlamentet, i alle fall uformelt, vil kunne ha en effekt på valget av kandidat, ved at denne tradisjonelt sett vil tilhøre den største politiske familien/grupperingen i Parlamentet etter valget. 

Så vel stillingen som etterfølger til president Van Rompuy som den nye høyrepresentanten for utenrikssaker vil i realiteten inngå som en del av «totalpakken», sammen med de stillingene som en nevnt ovenfor. Dette innebærer at man vil måtte ta en rekke ulike hensyn, både til politisk tilhørighet, geografi og muligens også kjønnsbalanse. For høyrepresentantens del vil det være naturlig å se blant nåværende og forhenværende utenriksministre, men valget av Ashton viste at det slett ikke er noen automatikk i dette.

Hva gjelder valget av den nye presidenten til Det europeiske råd, har erfaringene med Van Rompuy vist at man ikke nødvendigvis trenger den mest høyprofilerte kandidaten, men at det vil være ønskelig med en som kjenner det politiske spillet og de skrevne og uskrevne spilleregler fra innsiden. Det skal heller ikke glemmes at de ulike posisjonene i EUs institusjoner også må sees i sammenheng med andre sentrale europeiske posisjoner og fordelingen blant medlemslandene.

Sluttresultatet vil uansett bli et nytt politisk landskap, med nye aktører og nye personlige relasjoner. Dette kan være en utfordring for EU i en krisetid, men det kan også være en sjanse til fornying og utvikling av nye politiske impulser.