En verden i humanitær krise:

Er stadig voksende humanitære behov en trend som kan snus?

Kronikk av de nordiske utenriks- og utviklingsministrene i anledning Verdens humanitære toppmøte i Istanbul 23.-24. mai.

FNs generalsekretær har kalt inn til Verdens humanitære toppmøte i Istanbul 23.-24. mai. I forkant er det holdt konsultasjoner mellom en lang rekke aktører, fra regjeringer til lokale hjelpeorganisasjoner. Vi erkjenner at det er nødvendig å gjøre noe med den globale humanitære situasjonen. Vi er vitne til en uholdbar utvikling der stadig flere blir avhengige av humanitær hjelp og aldri får mulighet til å leve et verdig liv. En endring til det bedre kan bare komme i stand gjennom internasjonalt samarbeid og felles innsats.

Humanitær støtte fra de nordiske landene har opp gjennom årene hjulpet millioner av ofre for naturlige og menneskeskapte katastrofer. I fjor var denne støtten på 1,18 milliarder dollar. Dette plasserer Norden blant de fremste regionene i verden når det gjelder å yte humanitær hjelp. Vi vil fortsette å bistå de mest hjelpetrengende med utgangspunkt i prinsippene for humanitær hjelp: uavhengighet, upartiskhet, nøytralitet og humanitet. Samtidig må vi finne nye virkemidler for å redusere behovet: at folk forblir avhengige av nødhjelp i tiår etter tiår uten utsikter til en bedre morgendag, kan ikke rettferdiggjøres.

Året vi har bak oss, har demonstrert konsekvensene på uvanlig dramatisk vis både i Asia, Afrika og Europa. Også i våre egne land har vi sett følgene. Toppmøtet må sende ut et kraftig signal med oppfordring til politisk lederskap innen kriseløsning. I dag er 80 prosent av de humanitære behovene en følge av menneskeskapte konflikter, og disse kan bare løses med politiske midler.

FN makter bare å dekke rundt to tredeler av de humanitære behovene hvert år. Behovet for et utvidet og utdypet støttegrunnlag er presserende. For hjelpeorganisasjonene er flernasjonale, ikke-øremerkede bidrag viktige for å øke fleksibiliteten og reaksjonsevnen. Dette gjelder både i uforutsette situasjoner og i de glemte humanitære krisene som ikke lenger skaper overskrifter. Bedre reaksjonsevne er ikke bare et spørsmål om økt finansiering, men også om effektivitet og ansvarlighet. Vi er forpliktet til å sørge for at den humanitære hjelpen vi finansierer, når fram til flere på en mer effektiv måte som tar hensyn til lokale behov og lokale aktører.

Det er vår bestemte oppfatning at kvinner kan og bør spille en mer sentral rolle i planleggingen og gjennomføringen av hjelpeaktivitetene, at det må tas mer hensyn til mennesker med spesielle behov, og at privat sektor har en viktig oppgave i å utvikle nye og mer effektive måter å hjelpe nødstedte mennesker på. Vi må også minske skillet mellom humanitær og langsiktig utviklingshjelp.

Vi kan ikke gardere oss mot kriser, men skadevirkningene kan reduseres betydelig dersom lokalsamfunnene, særlig i områder som er utsatt for jordskjelv, flom og andre former for naturkatastrofer, settes bedre i stand til å komme på fote igjen. Dette er en nasjonal planleggingsoppgave som det må tas høyde for på alle nivåer i alle land. Vi står klare til å støtte denne innsatsen i vårt samarbeid med utviklingslandene.

Dagens situasjon med 60 millioner mennesker på flukt er ikke akseptabel. Likevel nekter vi å gi opp. Aldri før har så mange nødlidende mottatt humanitær hjelp. Tusenvis av hjelpearbeidere verden over gjør et fantastisk arbeid hver eneste dag – ofte i vanskelige og farlige situasjoner – og de fortjener alle vår støtte og anerkjennelse. Og vi kan alle hjelpe til, på hver vår måte, uansett hvem og hvor vi er. Dette er vårt ansvar, og dette er et tegn på vår respekt for grunnleggende menneskelige verdier.

Kristian Jensen, utenriksminister i Danmark
Lenita Toivakka, minister for internasjonal handel og utvikling i Finland
Lilja Dögg Alfredsdóttir, utenriksminister på Island
Isabella Lövin, minister for internasjonalt utviklingssamarbeid i Sverige
Børge Brende, utenriksminister i Norge