Tale ved nedleggelse av snublesteiner

Utenriksminister Børge Brendes tale ved nedleggelse av snublesteiner utenfor Gml. Drammensvei 38 i Bærum, der tidligere stortingspresident Jo Benkows mor og søster bodde da de ble arrestert og deportert til Auschwitz.

Kjære etterkommere og familiemedlemmer av Jo, kjære alle sammen.

Du skal ikke være en som ser på, var det en av de overlevende fra Auschwitz som sa under markeringen av 70-årsdagen for frigjøringen av dødsleiren tidligere i år. 

Dette burde være det ellevte bud, mente Roman Kent.

Var det noen som ikke bare så på, så var det Jo.

Jo Benkow kjempet et helt liv for toleranse, økt mellommenneskelig forståelse og retten til å være annerledes.

Han hadde sitt eget ellevte bud – elsk din neste som deg selv.

Og det gjorde han i all sin gjerning – hver eneste dag.

Han skrev sågar en bok med samme navn.

En bok som nok dessverre - om mulig - er enda mer aktuell i dag enn da den ble skrevet.  

Personen og politikeren Jo Benkow ble i stor grad formet av det som begynte her i Bærum en høstdag i 1942 -og som ble avsluttet i Auschwitz 1. desember samme år.  

Samtlige kvinner i Jo Benkows familie ble tatt av dage i dødsleiren.  

Moren Annie Louise ble 47 år, søsteren Rebekka Cecilie 28.  

Tantene Solveig og Cesilie skulle aldri vende tilbake til Storengveien.  

Det skulle heller ikke lille Ada, Cesilies datter. Nazistene sendte henne til gasskammeret bare fire år gammel.  

Det var hun som ga ham navnet Joffa – Josef ble for vanskelig.  

Joffa ble hengende ved til familiebruk – et kjælenavn til bruk når fortrolighet skulle understrekes.  

Således levde lille Ada videre med Jo Benkow alle hans dager.  

Minnet om og nærheten til Ada kunne nazistene aldri frarøve familien.

Jeg jobbet for Jo i Høyres stortingsgruppe.  

Nært med og på ham. Han var for meg et politisk forbilde.  Varm, rank og alltid brennende engasjert.  

I sine medmennesker og for sine medmennesker.   

I all sin framferd.  

Jo tok det å være menneske og medmenneske på alvor.  

Han hadde et enormt engasjement for minoriteter og flyktninger. 

Jeg vet han ville vært i første linje i disse dager for solidaritet.  

Jo sa ofte at vi ikke må ta framgang for gitt.  

Dessverre fikk han så altfor rett.  

Jeg tenkte på dette da statsministeren og jeg gikk i Paris´ gater sammen - for å markere vår avsky mot ekstremismen og terroren som rammet satiremagasinet Charlie Ebdo og den jødiske kosherbutikken.  

Vi kan ikke ta framgang for gitt.  

Våre verdier må forsvares.  

Hver dag.   

Bare en måned etter terroren i Paris sto jeg sammen med europeiske ledere i København etter et nytt terroranslag.

Møtet med rabbiner Melchior og synet av blomsterhavet utenfor synagogen i København har brent seg inn på netthinnen.  

At jøder igjen blir angrepet og drept i Europa - i det 21 århundre: Totalt uakseptabelt.   

Jøder skal føle seg trygge i Europa.   

Et Europa uten jøder er ikke Europa.  

Vi er her i dag for å legge ned snublesteiner.  

Disse er viktige påminnelser – slik at framtiden skal huske fortidens forbrytelser.  

Snublesteinene vil bidra til at vi ikke glemmer.  

De vil være tause, men likevel talende påminnelser om at vi aldri må glemme.  

At lærdommen må bringes videre.  

Sammen med Jos politiske arv, vil disse være små, men viktige verktøy i kampen mot antisemittisme, rasisme og ekstremisme - og for retten til å mene og være annerledes.  

For meg er det det utrolig sterkt å kunne å få lov å være med å hedre min venn og mentor Jo Benkow og hans familie her i dag.