Historisk arkiv

Statsminister Johan Ludwig Mowinckel

Statsminister Johan L. Mowinckels tale ved utdelingen av Nobels fredspris 1934

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringsperiode før 1935

Utgiver: Statsministerens kontor

Statsminister Johan L. Mowinckels tale ved utdelingen av Nobels fredspris 1934.
(Mowinckel var medlem av Stortingets Nobelkomité 1925-1936).
Oslo, 10. desember 1934.

Kilde:
www.virksommeord.uib.no
(Les Prix Nobel en 1924).

Det er ikke min opgave idag å gi nogen biografi av vår gjest og ven Arthur Henderson. Jeg kan i så henseende være meget kort.

Som medlem av Underhuset helt siden 1903, med meget få avbrytelser, har han i over 30 år tilhört Storbritannias politiske liv. I förste rekke har denne hans politiske tilværelse vært knyttet til det britiske arbeiderparti, hvis fremgang han ikke alene har fulgt, men også i höi grad bidraget til. I Parlamentet var han arbeidergruppens leder fra 1908 til 1910 og fra 1914 til 1917. Og i mange år, inntil han fornylig önsket sig avlöst, har han vært dette partis generalsekretær. Man kan trygt si, at han har sin politiske rot dypt i fagbevegelsen og har alltid fölt sig som og vært representant for partiets brede prinsipielle syn, og han har også i særlig grad hatt dettes tillid.

Vår interesse for og omkring dagens mann flytter oss imidlertid over fra den indrepolitiske til den utenrikspolitiske side av hans liv og virke.

Som hele partiet, ja som så mange andre innen britisk politikk, så han med skepsis på den utenrikspolitiske linje som förte til Europas deling i to store bevepnede leire og som til sist drev folkene viljelöse inn i verdenskatastrofen 1914, - denne Pontius Pilatuskrig som Theodor Wolff kaller den i sitt nylig utkomne verk, fordi alle Europas statsmenn bakefter har sökt å to sine hender for ansvarets svarte flekker. Hvilket voldsomt inntrykk krigsutbruddet dengang gjorde også på de ledende menn, viser Sir Edward Grey, som, da hans prisværdige anstrengelser for å få istandbragt forhandlinger i den ellevte time strandet, slår begge hender fortvilet i sitt skrivebord med ordene: »I hate the war».

Krigen i sin velde tvang alle britiske krefter sammen om fedrelandets og imperiets beskyttelse, og vi finner Arthur Henderson som medlem först i Asquiths koalisjonsregjering i 1945 og siden i Lloyd George's krigskabinett, som han dog forlater allerede i 1917. Og denne hans uttreden av Lloyd George's regjering er symptomatisk. Det er fredsviljen, fredstrangen hos ham, som nu får sitt uttrykk. Han skiller lag, fordi regjeringen ikke vil tillate det britiske arbeiderparti å sende representanter til den store socialistiske konferanse i Stockholm, hvortil Branting innbyr både venner og fiender.

Sikkert falt hans tanke og hans syn dengang sammen med, hvad en mann, som jeg vet han setter meget höit, den kjente redaktör av »Manchester Guardian», Mr. C. P. Scott, skriver så tidlig som i 1916:

»I hate the very thought of the permanent division and hostility in Europe and if that is all we have to look forward to, I feel as if the future had little interest for me and I had rather get out of it. It isn't the material loss or even the prospect necessarily involved of future wars and bloodshed; it is the enthronement in Europe - that is practically in the civilized world - of the spirit of hatred and revenge.»

Krigen blödde ut efter 4 års usigelige lidelser, tap og ödeleggelser. Og endelig fikk vi fred, den fred som skulde »ende den siste krig», men som dessverre blev preget mer av den ånd, som den samme Mr. Scott skildret i desember 1918:

»Let there be no mistake. Chauvinism is not dead, Imperialism is not dead in any of the great European countries.»

Fra disse dager da freden blev undertegnet og til idag har verden fölt trykket av denne freds fölger. Ökonomisk og handelspolitisk er den sunde utvikling stanset op og den naturlige forbindelse mellem landene hindres av utallige restriksjoner, forbud og valutavanskeligheter. Og politisk har den nye tid tatt skikkelse av en stigende gjensidig mistro, usikkerhet og frykt.

Som institusjonell motvekt mot denne mörke side av freden og som en utvei mot bedre tider står Folkeforbundet. Det er vår eneste tröst, vårt beste håp. Dets organisasjon, dets innflytelse, de muligheter for forståelse det kan bringe, og bringe alle, gjör i virkeligheten Folkeforbundet til den skanse, hvorfra offensiven for lykkelige tider, for forsoning og fred kan föres.

Og blandt de tapreste og mest trofaste på denne skanse finner vi Arthur Henderson.

I Mac Donalds förste regjering 1924/25 sitter Arthur Henderson som Home Secretary. Men allerede i 1924 möter han som delegert ved Folkeforbundets forsamling og kommer straks inn i kommisjonen for sikkerhet og nedrustning og blir videre medlem av den 12-manns komité, som utarbeidet kapitlene i protokollen om disse spörsmål. Og her står han uböielig fast i kravet om, at nedrustning må gjennemföres for bestemmelsene om sikkerhetssanksjoner kan tre i kraft.

Arthur Henderson blev utenriksminister i Mac Donalds annen regjering 1929, og hans autoritet, hans innflytelse, hans kampmulighet blev selvfölgelig så meget större. I disse år möter han stadig personlig som Storbritannias förste representant såvel i Folkeforbundets forsamling som i dets råd, og hans önske og hans vilje til å gjöre noe positivt trer sterkt frem.

Da han så i mai 1931 opnevnes som president for den store nedrustningskonferanse, ser alle, som håpet og trodde på et positivt resultat av konferansen, en sterk betryggelse i, at nettop han, det mektige Storbritannias utenriksminister, blev konferansens president.

Men hösten 1931 faller Mac Donalds regjering og Arthur Henderson kommer for nogen år utenfor aktiv britisk politikk. Så höit står dog hans personlige anseelse, så stor er troen og tilliden til ham, at et sterkt og et almindeligt önske fikk ham til å forbli i stillingen som konferansens president.

Og som sådan har verden sett ham i disse vanskelige år. Den har vært vidne til hans utrettelige kamp, til hans modige innsats.

Hans politiske stilling var naturligvis blitt svekket efter hans regjerings fall. Han var nedrustningskonferansens president, men ikke engang medlem av den delegasjon, hans eget land sendte til konferansen.

Han står der; i kampen og i arbeidet en ensom mann. Og Björnsons ord til Emile Zola under hans strid for rettferdighet i Dreyfus-saken trer frem i erindringen:

»En enkelt mann mot millioner - det er det stolteste syn nogen kan se».

Som nedrustningskonferansens president viser Arthur Henderson sine beste egenskaper, takt og allsidig hensynsfullhet, klok tilbakeholdennet, men samtidig evnen til å gripe avgjörende inn, når det gjelder. En uopslitelig utholdenhet, en aldrig sviktende tålmodighet. Tross svak helbred, tross motgang og skuffelser går han aldrig trett. Han holder sig ikke alene under moötene, men også i tiden mellem disse i stadig kontakt med de forskjellige regjeringer og med verdensopinionen.

Ikke mange vilde ha maktet å holde ut så lenge, ikke mange vilde hatt styrke til det og ennu færre autoritet nok til det. Når konferansen ennu er i live og når der ennu er en tynd tråd av håp, skyldes det först og fremst Arthur Henderson.

Men er konferansen i live, er der håp?

Fredspakts og Folkeforbundspakts smukke ord og löfter synes snart ikke å ha större betydning enn det »scrap of paper», vi i sin tid hörte så meget om, samtidig som flåtekonvensjon og andre avtaler bryter sammen.

Og fölelsen av utryghet og uhygge vokser, mens ryktene om at endog Tyskland ruster, spredes gjennem eteren til millioner angstfulle lyttere.

Ordene: »Let it be the last war» og »lest we forget» ligger 20 år tilbake i tiden, og de menn, som idag har verdens skjebne i sine hender, vil kanskje atter en gang komme til å stå som Pontius Pilatus.

»Tyskland ruster», - javel. I vår Ludvig Holbergs guddommelige komedie om den ulykkelige Jeppe heter det: »Alle sier Jeppe drikker, men ingen spör, hvorfor Jeppe drikker».

La alle oss, som nu beklager at også Tyskland ruster, gripe i vår egen barm og spörre, hvorfor Tyskland ruster. I det britiske Underhus's debatt for få dager siden uttaler Mr. Baldwin nettop i forbindelse med dette sporsmål bl. a. fölgende: »I hope this debate, inaugurated with a rightful desire to get the truth, may have greater and better consequences than many of us could have thought, and it may be that an opportunity has been made for a first step towards once more bringing together the nations of Europe. It may be that they, having learned some wisdom from the deterioration and degeneracy of the condition of Europe in the last few years, the voice of wisdom and the voice of peace may be heard.»

Alle talere i Underhuset var enige om, at det eneste middel til å skape ro i Europa og sikkerhet for den enkelte stat, var rustningenes begrensning og at Tyskland måtte være med i dette arbeide.

Og general Smuts sa i sin store tale forleden dag om »British Policy today», at for at så skal kunne skje, »there is only one way, and that is to recognize Germany's complete equality of status with her fellows and to do so frankly, freely and unreservedly».

Ja, nettop her ligger veien, som kan gi nedrustningskonferansen nytt liv, nytt håp, veien som förer ut av uföret, veien som förer fremover, forståelsens vei, fredsveien, Arthur Henderson's vei.

Der gives ingen bedre, der gives ingen annen.

På Briands båre, som en hjertets hilsen og takk til ham, som döde i kampen for mellemfolkelig fred og forståelse, la en kvinne en liten bukett av vårens violer med en seddel, hvorpå var skrevet disse gripende ord: »Fra en mor som har mistet meget, men som ennu har en 18 års sönn».

Hvis ikke vår verden, vårt samfund, vår civilisasjon, vår fremtid, våre barn skal gå til grunne i et nytt Ragnarok, bör nogen hver av oss idag erindre denne mors violer.

»Moderkjærlighet og manndom   dele likt, så blir her fred:  Ned med våben - fra hverandre   vrede dårer: Kom med bröd,   hjelp hverandres folkenöd,   hjelp hverandre til at elske.»

Det er i denne hårde tid, hvor folkefriheten trues, hvor den frie tale og tenkning knebles, hvor makt forgriper sig på rett, att vi i frihetens, fredens og folkeforsoningens hellige navn bringer den mann vår takk og vår hyldest, som står trofast og trygg i tillid til sandheten i Björnstjerne Björnsons ord:

»Fredstanken er verdens störste tanke. Med den skal menneskelige fremskritt bestå som pröve og om den skal alle frihetsbestrepelser samle sig til den siste store kamp.»