Statsministerens nyttårstale 1971

Vi har sikkert hver og en av oss gjort den erfaring at det ikke alltid er like lett å bevare sansen for problemenes virkelige størrelse. Man er ofte rask til å overdimensjonere øyeblikkets vansker. Under de store prøvelser i livet innser man dette.

Slik også i det politiske liv. Når det således i en stortingsdebatt nylig ble uttalt noe om at ingenting er normalt i vårt land i dag, så er det et utsagn som fort ville miste sitt verd dersom landet skulle komme opp i virkelig unormale tilstander, økonomisk eller på annen måte.

Menneskenes situasjon i andre land, som vi fikk meldinger fra like før jul, burde bringe noen og hver til å ta litt mer beskjedent i om våre problemer.

Et overblikk over forholdene i vårt land ved årsskiftet vil som alltid vise både positive og negative trekk. Men når alt kommer til alt, tror jeg statusen er god.

Det vi har av økonomiske problemer springer ut av vekst og framgang, ikke av forringelse av vårt felles bo eller av den enkeltes materielle tilværelse. Det er ikke et dårlig utgangspunkt for det nye året.

Inntektsoppgjørene i 1970 ble gjennomført praktisk talt uten inngrep fra myndighetenes side og uten tap av arbeidsdager ved lovlige konflikter. Et gledelig forhold som vitner om ordnede og stabile tilstander. Men arbeidsmarkedet er stramt, det vil si at vi totalt har mer virksomhet i gang enn det er arbeidskraft til. Dette har ført med seg at vi har fått en unormal stor lønnsglidning i noen næringer, med tillegg i det siste halvåret omtrent på samme størrelse som de lønnstillegg som ble avtalt under selve tariffrevisjonen. Men mange får liten, eller ingen lønnsglidning, og det oppstår uønskede skjevheter mellom de enkelte lønnstakergrupper.

Alle er vi klar over den økonomiske sammenhengen og vet at inntektsøkninger må slå ut i prisene på varer og tjenester. I år presses nivået ytterligere oppover ved høyere priser på det vi kjøper fra utlandet, for også der foregår det en prisstigning. I enkelte land endog sterkere enn hos oss. Det var for å dempe de uheldige utslagene på pris- og kostnadsnivået at det ble gjennomført en del tilstrammingstiltak nå ved årsskiftet. Vi vil ikke gå så langt at det fremkalles arbeidsledighet og bruke den som balanserende virkemiddel. På den annen side vil en ukontrollert kostnadsøkning svekke bedriftenes konkurranseevne. Det kan føre til bedriftsstans, og da som regel i de næringer som har lavest lønnsomhet. Resultatet blir at de som har sitt levegrunnlag der, rammes ensidig og urettferdig.

Kontaktflaten mellom myndighetene og interesseorganisasjonene er stadig blitt utvidet, men det hersker samstemmighet om at dersom vi skal beholde full sysselsetting og samtidig mestre kostnadsutviklingen og lavlønnsproblemene bedre, må samarbeidet få enda mer gjensidig forpliktende former under kommende inntektsoppgjør.

Den generelle målsetting ved alt politisk arbeid må være at våre samlivsforhold ordnes slik at den enkelte finner trivsel og trygghet i tilværelsen. En slik målsetting kan ikke nås dersom vi gir alle kreftene fritt spillerom. Det må foregå en samfunnsmessig styring, blant annet for å oppnå en utjevning av kårene. Ønsker vi dette, og det tror jeg de fleste gjør, må vi være villige til å avstå så mye av vår inntekt til det offentlige at likestillingspolitikken ikke blir bare en illusjon.

En grunnpilar i denne politikken er våre sosiale ordninger med folketrygden som hovedelement. For å belyse omfanget skal jeg nevne at i 1971 vil cirka 13 milliarder kroner gå med til trygder og pensjoner, eller 30-40 millioner kroner hver eneste dag i året. I 1960 var alderstrygden for ektepar 300 kroner måneden. Fra i dag, etter regjeringens forslag, 1100 kroner måneden. I 1960 utgjorde ektepartrygden fjerdeparten av en industriarbeiders lønn. I dag nærmer den seg halvparten.

Men trass i dette synes mange at grunntrygden fortsatt er for beskjeden. Den gir ikke dem som har bare trygden et utkomme som er velferdsstaten verdig. Husk da at dette kan vi også rette på ved å utvide solidariteten ytterligere. Vi som er i arbeid må betale noe mer, for ingen trygder gjør seg selv. En dag er det vår tur til å være trygdet. Og husk endelig at det i solidaritetstanken ligger også en moralsk forpliktelse for den enkelte, til ikke å misbruke våre trygdeordninger som er bygd opp gjennom felles innsats.

Finansieringen vil nå bli endret igjen, slik at premien blir høyest der bæreevnen er størst, det vil si på de midlere og høyere inntektene.

Når jeg i kveld ville fremheve de likestillingspolitiske bestrebelser, slik jeg har gjort, så er det også for å sette dem inn i et perspektiv utover det indrepolitiske. I land etter land i verden er vi vitne til at innbyrdes skjevheter fører til uro, og der hvor den demokratiske sikkerhetsventilen mangler, endog til oppstand. Dette virker inn igjen på den mellomfolkelige balansen i verden.

Jeg vil derfor ganske enkelt si det på den måten at en aktiv likestillingspolitikk er for ethvert land også et viktig bidrag til en god utenrikspolitikk. I den sammenheng kan det være naturlig å minne om at de nordiske lands anseelse i verden ikke minst skyldes at vi har kunnet trygge samfunnsutviklingen uten voldsomme indre konflikter. På mange områder finner vi fellestrekk i nordisk politikk. Det er også grunnlaget for det samarbeidet som har grodd fram.

Vi må fortsette å bygge dette samarbeidet ut videre på flest mulig felter. Under Nordisk Råds møte i februar vil man ta et skritt videre ved å supplere traktaten, slik at vi får et ministerråd som skal lede og koordinere samarbeidet mellom de nordiske land.

Men det spørsmål som opptar oss mest for tiden, og som også bør oppta oss mest, er forhandlingene med Fellesmarkedet. Vi må treffe avgjørelser av historisk rekkevidde.

I regjeringens melding til Stortinget av 5. juni 1970 heter det blant annet at «regjeringen finner av avgjørende betydning å få brakt på det rene om Norge ved medlemskap kan få ivaretatt særlige norske interesser på en tilfredsstillende måte. Regjeringen vil under forhandlingene legge fram de problemer som kan tenkes å oppstå ved norsk tilslutning til EEC, og søke å oppnå vilkår som sikrer våre interesser på ulike områder.» Det er denne prosedyre som nå pågår og som vil lede fram til et forhandlingsresultat. Først når dette foreligger kan man ta standpunkt til det markedspolitiske samarbeid i Europa.

Men det bør heller ikke herske tvil om at målsettingene for den utvikling som nå er i gang innenfor EEC gjelder noe langt mer vidtrekkende enn et fellesmarked. Man diskuterer framtidsplaner som tar sikte på en politisk og en økonomisk union med utvidet overføring av beslutningsmyndighet til fellesskapets organer. Beføyelser som vil være mer omfattende enn de som er hjemlet i den nå gjeldende Roma-traktat. Det norske folk må gjøre seg opp en mening også om disse målsettingene, samtidig som forhandlingene med fellesmarkedets organer pågår. Det er opp til hver enkelt av oss å vurdere hva vi mener vil tjene landets interesser best på lang sikt. For at hver kvinne og mann skal kunne gjøre seg opp en begrunnet mening om den beslutning som må tas, kreves en bred informasjon. Det er forutsetningen for at den enkelte får en reell mulighet til å treffe sitt personlige valg etter moden avveining av alle foreliggende momenter.

Vi bør beflitte oss på å unngå en argumentasjon som bygger på ensidige påstander, eller som søker å påvirke folk ved endog å skape frykt i deres sinn. Det kommer aldri noe godt ut av disposisjoner hvor frykten dominerer.

Europa er under omdanning. Det må vi ta hensyn til uansett hvilken løsning vi kommer til å velge. Vi vet at ikke alle nasjoner i Europa kommer til å gå inn en eventuell union, men derved har vi neppe rett til å si at disse vil bli isolert, eller at deres stemme vil telle mindre i verdenssamfunnet.

I nyttårstalen for fire år siden var jeg inne på den betydning vår vasskraft har for vårt næringsliv og for busetnaden i landet vårt. Vi øynet da slutten på nye vassfall som med fordel kunne utbygges. «Kanskje skjuler havbunnen nye energiressurser,» la jeg den gangen til. I dag er oljen mer enn en formodning, men la oss være nøkterne i våre antagelser. Vasskraften fornyes stadig, oljekildene tømmes for alltid ved bruk. Vi har nå såpass visshet om oljeforekomster på norsk område at vi må legge opp en politikk for utnyttingen.

Oljens rolle i verdenshusholdningen er voldsomt stigende. Prognosene for oljebehovet tilsier at i tiåret 1970 til 1980 må oljeindustrien i verden skape et produksjonsapparat som samlet skaffer like mye olje som den totale produksjonen i de siste 100 år. Ingen ressurs kan måle seg med oljen i betydning, på godt og på vondt. Den strategiske rolle oljen har spilt for statene i verden er nesten avskrekkende. Oljen har gjort mange små stater til kasteball mellom store makter og kapitalsterke interesser.

Vår billige vasskraft holdt på å gjøre oss til en slik kasteball tidligere. I 1906 var over 70 prosent av den utbygde vasskraft i Norge på utenlandske hender. Det førte til politiske kamper om konsesjonslovene. Intensjonen bak lovene var å sikre at vasskraft og mineraler skulle nyttes slik at de kom allmennheten til gode, og ikke måtte bli rene spekulasjonsobjekter. Videre at man har hensyn til levegrunnlaget skulle disponere ressursene i et langsiktig perspektiv.

Jeg tror vi har en god tradisjon i konsesjonslovene våre. Det er overveiende enighet om at de har gagnet folket vårt på lang sikt. La oss diskutere og forme også vår oljepolitikk i samme ånd og ut fra de tilsvarende betraktningsmåter.

Jeg nevnte innledningsvis at man ved et overblikk vil finne både de positive og negative trekk.

Våre forfedre kjente seg ofte overveldet i kamp mot naturkreftene. I dagens samfunn synes det heller å være resultatene av de kreftene menneskene selv har i seg de har vanskelig for å rå med.

I det minste i noen land har man langt på vei lært å beherske den materielle utvikling. Men mange har pekt på at det nesten synes å herske en lovmessighet slik at nyvunne framskritt og goder i sitt kjølvann også har nye problemer. Duun sa det på sin måte: «Mennesket har stadig levd i ei overgangstid og det same kjem det til å gjøre heretter. Det er ikkje nøgd menneske har noko å være misnøgd med. Det er ikkje til utan det.» Det er et mye livsvisdom i dette, likevel tror jeg ikke vi har lov til å lukke øynene for en del utslag i dagens samfunn.

Konkurranse er stimulerende, men utarter den til jag, skaper den hårde mennesker. Det kan slå ut i voldsmentalitet. Hos andre viser det seg som virkelighetsflukt, ofte stimulert ved bruk av stoffer. Prosentvis er disse grupper kanskje små, men her gjelder det til fulle at selv ett tilfelle er ett for mye, for det individ eller den familie som rammes betyr det alt. Derfor plikter vi å ta disse problemene alvorlig.

Også denne julehelgen er vi blitt minnet om at friheten og rettssikkerheten har trange kår i verden. Regimer, med forskjellig fortegn, slår ut på samme måte i krenkelse av menneskerettighetene. Det står i en eiendommelig kontrast til julebudskapet om fred mellom menneskene. Kanskje noe av det vesentlige ved dette budskapet er bevisstgjøringen om at menneskene har mulighetene i seg til å skape en bedre verden, og at hver enkelt har et ansvar.

Vi har som folk hatt den lykke å leve i frihet og rettssikkerhet, men vi må stadig holde den levende også ved å si nei til overgrep.

Vi synes kanskje av og til at det går for smått framover, men vi må aldri gi opp troen på det gode. Jeg synes Gerd Nyquist så treffende gav uttrykk for dette håpet i et program nylig: «Det var en gang en framtid, en fred som ringen i et vann, som videre seg og stilner av til slutt mot bredden av et fellesskap. Det var en gang en framtid som er hundre millioner skritt borte, men vi har da lært å gå.»

Vi her hjemme vil gjerne hilse og takke dem som har sitt virke ute – på Svalbard, Bjørnøya, Hopen og Jan Mayen. Våre sjøfolk og fangstmenn på alle hav. De som gjør sin innsats på misjonsmarkene, i fredskorpsene eller i annen hjelpeinnsats. Alle norske borgere på post utenfor vårt lands grenser.

Alle samler vi oss i gode ønsker for kongen, kronprinsparet og den kongelige familie.

Vi ønsker hverandre et godt nytt år!

Kilde:
Bjørn Magnus Berge: Statsministerens nyttårstaler gjennom 70 år, Oslo 2016.

Manuskript statsministerens nyttårstale 1971 (pdf)
NRK radio og fjernsyn 1. januar 1971.
Kilde: Riksarkivet

NRKs opptak