Statsrådens tale om langtidsplanen for høyere utdanning

Kjære alle sammen,

Det er en glede for meg å være her på den viktigste møteplassen for ledere i universitets- og høyskolesektoren.

Dagens konferanse har tittelen Kunnskap for samfunnet. Er det noe  nyhetsbildet de siste månedene virkelig har vist oss så er det at vi trenger nettopp det for å komme oss gjennom de mange utfordringene vi står oppe i.

«Kunnskap skal styra rike og land, og yrkje skal båten bera». Det skrev Aasmund O. Vinje for 150 år siden, og det er en ledestjerne for regjeringens kunnskapspolitikk. Samfunnet må bygges på forskning og utdanning. Jeg skal i dag benytte anledningen til å gi dere en forsmak på den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Den kommer egentlig sammen med statsbudsjettet på torsdag, men høydepunktene kommer straks.

Men først – hvordan er nå-situasjonen. Den viser at norsk forskning og høyere utdanning har vært gjennom en lang periode med vekst i de offentlige bevilgningene.

På toppen av en jevn og sterk vekst kom en ekstraordinær vekst i forbindelse med koronapandemien.

Nå er perioden med stor vekst over for denne gang. Landet er i en økonomisk situasjon hvor det ville være helt uforsvarlig å øke pengebruken – selv til ting vi prioriterer høyt under normale omstendigheter.

Det er mange mennesker og bransjer som gjennomlever kriser om dagen, men norsk forskning og høyere utdanning – sett under ett – er ikke blant dem.

Som vi har sett er Norges offentlige investeringer i forskning og utvikling helt i verdenstoppen.  Slik kommer det også til å være i statsbudsjettet som kommer på torsdag. Men tiden for at alle nye oppgaver skal løses med øknomisk vekst, er over.

Det vi må snakke om nå er hvordan sektoren innretter seg best mulig innenfor dagens bevilgningsnivå. Det gir ikke mening i dagens og morgendagens øknononomiske situasjon å snakke om økonomiske opptrappingsplaner når realiteten er at de store oppgavene innenfor forskning og høyrere utdanning først og fremst må løses med ompiroiriteringer. Det er ikke et tema for langtidsplanen, men for de årlige statsbudsjettene der de reelle prioriteringene gjøres.

Dere får nå en førpremiere på langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som inneholder regjeringens politikk for de kommende årene.

La meg begynne med det viktigste – med de overordnede målene i den nye langtidsplanen:

• styrket konkurransekraft og innovasjonsevne
• miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft
• høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning

Som mange av dere vil se er det en god del som videreføres fra forrige LTP.

Vi har tatt inn bærekraft som eget mål. Og så har vi omformulert målet som går direkte på vår egen sektor, slik at ambisjonene om høy kvalitet og tilgjengelighet gjelder hele sektoren.

Jeg vil presisere at dette selvfølgelig inkluderer grunnforskningen og toppmiljøene. Jeg mener at den virkelig fremragende forskningen må prioriteres høyt. Vi må ha gode virkemidler for dette slik at vi sikrer den kunnskapsberedskapen som vi hadde så god bruk for under koronapandemien. Den grunnleggende, nysgjerrighetsdrevne forskningen er ikke unyttig. Den er et av fundamentene som framtidens kunnskapssamfunn skal bygge på.

I tillegg har regjeringen vedtatt seks tematiske prioriteringer:

• hav og kyst
• helse
• klima, miljø og energi
• muliggjørende og industrielle teknologier
• samfunnssikkerhet og beredskap
• tillit og fellesskap

• Her kan du lese mer om langtidsplanen

To av disse prioriteringene – klima, miljø og energi og muliggjørende og industrielle teknologier – er videreført fra de tidligere planene.

Begge disse to er helt avgjørende for fremtiden vår – det er det ingen reell politisk uenighet om. Men det er også noen endringer her: Samfunnssikkerhet og beredskap og helse er blitt egne prioriteringer. Det mener vi er naturlig i den situasjonen verden er i nå, for i møte med krig og helsekriser trenger en solid kunnskapsberedskap og utdannede folk med høy og riktig kompetanse.

Kyst er tilføyet, slik at hav og kyst ses mer i sammenheng-.  Både når det gjelder næringsvirksomhet, forvaltning og andre forhold.

Tillit og fellesskap er en ny prioritering som viderefører flere elementer fra tidlige planer, herunder forskning og kompetanse på offentlig sektor. Tilliten er limet i samfunnet vårt, og vi trenger kunnskap om hvordan vi sikrer gode fellesarenaer og unngår polarisering i samfunnet.

I møte med de stadig mer komplekse samfunnsutfordringene må forskningen i

økende grad ha en tverrfaglig tilnærming. Dette innebærer også at samfunnsmessige og kulturelle forhold. Som en hovedregel bør man derfor strekke seg etter å involvere fagområder som samfunnsvitenskap, humaniora og jus i alle tverrfaglige prosjekter.

Så til et tema som har opptatt mange, nemlig målrettede samfunnsoppdrag.

Som dere vet har EU lansert sine «missions» gjennom Horisont Europa, og Norge og norske fagmiljøer deltar aktivt der.

Bakgrunnen er studier som viser at det publiseres veldig mye forskning som samfunnet ikke klarer å nyttiggjøre seg  - fordi det på mange områder er for mye silotenkning og for svak kontakt mellom forskningen og andre sektorer.

Formålet med samfunnsoppdrag er, enkelt sagt, å organisere ambisiøse prosjekter for å koble forskning sammen med andre virkemidler. For eksempel utvikling av regelverk, tjenester eller produkter for å løse vanskelige, men klart definerte samfunnsproblemer innen en gitt tidsfrist. Et tidlig og typisk eksempel før man kalte det samfunnsoppdrag eller «missions», er månelandingen.

Men det som er enkelt sagt vil selvfølgelig ikke være helt enkelt i praksis.

Kritikere av samfunnsoppdrag har rett i at det er en risiko her hvis man ikke tenker godt nok gjennom organisering og ansvarsforhold, eller baserer seg på urealistiske forhåpninger.

Regjeringen mener allikevel at det i dagens situasjon er helt avgjørende å bidra mer til at forskningen tas i bruk i samfunnet. Derfor lanserer vi to nasjonale samfunnsoppdrag i den nye langtidsplanen:

• bærekraftig fôr
• inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv

Gjennom samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr vil regjeringen bidra til at alt fôr til husdyr og oppdrettsfisk i Norge skal komme fra bærekraftige kilder. Dette vil være et viktig bidra til å redusere klimagassutslipp i norsk fôrindustri, sikre bedre utnyttelse av ressursene våre og bedre matsikkerheten vår. Det er et svært og viktig samfunnsoppdrag.

Det er også det som skal inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Her retter vi fokus mot en sentral og gjenstridig utfordring i samfunnet vårt. Utenforskap har ofte rot i erfaringer tidlig i livet. Ved å redusere andelen unge mennesker som står utenfor, skaper vi verdier både for enkeltmennesker og for samfunnet. På den måten vil vi bygge et sterkere demokrati og bidra til å utjevne forskjeller.  

Det er, som dere skjønner, ikke tilfeldig hvorfor denne regjeringen har valgt å lansere nettopp disse to samfunnsoppdragene. Både det å utvikle et bærekraftig og miljøvennlig næringsliv og landbruk, og det å redusere andelen som står utenfor samfunnet, er sentrale mål for regjeringen. Ved å løfte frem disse utfordringene, og koordinere innsatsen fra mange sektorer mot et felles, målbart mål, vil vi ta kunnskapen i bruk for å skape reell endring. Vi må også tenke de to samfunnsoppdragene som piloter som skal gi oss erfaringer om hvordan dette fungerer i det norske forskningssystemet.

Så vil jeg gjerne få dele noen refleksjoner med dere om den norske forskningssystemet.

Noen vil kanskje huske at jeg hadde en kronikk i Khrono for en tid tilbake der jeg sa at det er på tide å tenke litt nytt om forskningssystemet.

Jeg vil først understreke at det norske systemet har mange styrker:

• vi har etter hvert fått mange toppmiljøer
• norske forskere vinner fram i knalltøff konkurranse i Horisont Europa
• det publiseres også langt mer forskning nå enn det gjorde før, ikke minst internasjonalt, og det skjer i økende grad i åpne kanaler

Forskningen i Norge er med andre ord blir veldig profesjonalisert de siste tiårene. Det er bra. Men også en del utfordringer, hovedsakelig på systemnivå. Det er det flere som har pekt på i senere år – både OECD, Nifu og ikke minst mange av dere som ga innspill til arbeidet med LTP i fjor høst.

En del av disse utfordringene er blitt særlig synlige i kjølvannet av den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet som ble avdekket i vår. Men utfordringene synes å gå utover Forskningsrådet, og omfatter både de forskningsutførende sektorene – UH, instituttsektoren og næringslivet – og omfatter også departementsnivået og andre virkemiddelaktører.

Hvis man følger med på diskusjonene som går i sektoren – i Forskerforum og Khrono for eksempel – vil man ha sett at instituttsektoren opplever situasjonen som krevende.

Instituttene stiller blant annet spørsmål ved rollefordelingen i forskningssystemet: hvem skal gjøre hva, når skal det være konkurranse, når skal det være samarbeid, og på hvilke vilkår?

Universitets- og høyskolesektoren på sin side peker på at forskerrekrutteringen nå for en stor del er avhengig av eksterne midler fra Forskningsrådet, og at det vil være veldig vanskelig med utsatte utlysninger, slik det nå ligge an til.

Men man kan stille spørsmål ved om dette er et godt system når veksten i UH-sektoren gjennom mange år har ført til at stadig flere ansatte, særlig de midlertidige, jakter på forskningsmidler og utsetter konkurransearenaene for stadig større press.Et uheldig utslag er lavere tilslagsprosent.Vi må ikke glemme at det viktigste trekket ved det norske forskningsystemet er den store forskningsfinansieringen som ligger innbakt i basisfinansieringen av universitet og høyskoler. Her ligger ikke minst store ressurse til langsiktig grunnleggende forskning. Dette må vi holde på.

En annen utfordring som også har å gjøre med rekruttering er det vanskelige situasjonen for norsk fagspråk i sektoren.

Det er åpenbart at den sterke internasjonaliseringen vi har sett særlig det siste tiåret har ført mye godt med seg, og internasjonale forskere bidrar avgjort til å høyne kvaliteten på norsk forskning.

Men norske universiteter og høyskoler må også sikre at de ikke mister fotfestet i det norske samfunnet, og en helt avgjørende kobling til et norskspråklig samfunn er å bevare og videreutvikle et godt norsk fagspråk på de ulike fagområdene. 

Den tredje forskningsutførende sektoren er næringslivet.

I dag investerer norsk næringsliv mindre i FoU en mange andre land, mens norske offentlige bevilgninger ligger svært høyt.

Gitt betydningen av FoU for vår fremtidige omstillings- og verdiskapingsevne er det ikke godt nok at vi presterer middels på næringslivets FoU-investeringer. Norsk næringsliv investerer for lite i forskning og utvikling.

Vi er derfor opptatt av at den offentlige støtten til næringslivets egne FoU-prosjekter skal prioriteres tilstrekkelig og være mest mulig effektiv. Her vil jeg også utfordre næringslivet særlig.

Regjeringen skal derfor lage en strategi for hvordan det offentlige kan legge best mulig til rette for en styrking av næringslivets FoU-innsats.

Forskningsrådet har vært i fokus det siste halvåret, og det er jo ikke så rart, for rådet har en veldig sentral rolle i det norske forskningssystemet.

Forskningsrådet gjør en viktig jobb med å etablere gode konkurransearenaer som sikrer at de beste prosjektene vinner fram og at norske forskere hevder seg internasjonalt. Den funksjonen må vi ivareta.

Samtidig må vi undersøke om de utfordringene vi har sett det siste halve året har mer grunnleggende strukturelle årsaker.

Jeg vil også mene at den lave tilslagsprosenten i Forskningsrådet er et problem i seg selv – det fører til høye transaksjonskostnader, frustrasjon og utfordrer legitimiteten i systemet. I et brev til Forskningsrådet har vi nå formulert en målsetning om at tilslagsprosenten ikke bør være lavere enn 25 %. Dette vil også skape rom for å ta ned virksomhetskostnadene.

I tillegg er det på tide å tenke over hvordan Forskningsrådets rådgiverrolle overfor sentralforvaltningen fungerer.

Jeg er klart over at jeg tar opp mange og kompliserte spørsmål på en gang nå.

Jeg gjør det ikke for å si at regjeringen har en fiks ferdig politikk i langtidsplanen som gir svar på alt dette.  Det jeg derimot kan si er at regjeringen mener det i tida framover er behov for en samlet og kunnskapsbasert gjennomgang av disse og en del andre spørsmål. I langtidsplanen varsler vi derfor at vi vi vil legge frem en egen stortingsmelding om forskningssystemet i denne stortingsperioden. I denne prosessen tiller jeg med en åpen og spørrende holdning uten forhåndskonklusjoner.

En gjennomgang av Forskningsrådets roller og funksjoner i forskningssystemet vil være et av flere kunnskapsgrunnlag for meldingen. Vi skal selvfølgelig ikke sitte med alt dette alene i departementet. Her vil det bli faglige utredninger og egne prosesser for involvering av alle dere, i god norsk forvaltningstradisjon.

Langtidsplanen denne gangen er delt i to – del I omhandler målene og prioriteringene, mens en egen del II handler om det norske kunnskapssystemet. I del II er en god del av det jeg har snakket om nå, utdypet nærmere. Her er det også omtale av andre viktige sider ved forskningssystemet

Jeg vil særlig trekke fram høyere utdanning, som er svært viktig for denne regjeringen.

Det er som vi vet store behov for kompetanse i hele landet. Vi trenger flere lærere og sykepleiere, spesielt i distriktene, vi trenger flere med IKT-kompetanse, flere fagarbeidere og mye annet.

Derfor må vi sikre at både unge mennesker og andre får anledning til å ta utdanning av høy kvalitet nær der de bor – også når dette må kombineres med andre forpliktelser.

Denne gangen integrerer vi høyere utdanning bedre enn det har vært gjort i tidligere langtidsplaner.

Vi omtaler behovene for høyere utdanning og kompetanse knyttet til hver av de seks tematiske prioriteringene, og vi har en egen drøfting av status og ambisjoner for kvalitet og kapasitet, ikke minst når det gjelder desentralisert og fleksibel utdanning.

Men langtidsplanen er ikke endepunktet når det gjelder høyere utdanning – videreutvikling av politikken på dette området vil skje gjennom to varslede stortingsmeldinger, utsynsmeldingen om framtidens kompetansebehov og profesjonsmeldingen.

Del II av langtidsplanen omtaler også et annet svært viktig tema, nemlig akademisk frihet og tillit til forskning.

I den sammenheng går vi gjennom Kierulf-utvalgets innstilling, og sier en del om regjeringens videre oppfølging – med unntak av lovforslagene som håndteres i en egen lovproposisjon.

Vi har også en omtale av samfunnsoppdrag som nytt virkemiddel i forskningspolitikken, samt åpen forskning, datadeling og datainfrastruktur.

Dermed har dere fått en ganske inngående presentasjon av langtidsplanen. Sjølve dokumentet vil bli publisert på torsdag, samtidig med budsjettet. Jeg ser fram til å diskutere dette med dere!

Forsknings- og høyrere utdanningspolitikken rører ved helt sentrale spørsmål for utviklingen av samfunnet framover. Det er en politikk for et felt vi ikke helt og fullt kan måle den umiddelbare nytten av. Vi skal løse akutte samfunnsproblemer og kompetansebehov, men vi skal også bygge opp en kunnskapsberedskap for en framtid vi ikke kjenner, og det gjør vi i en tro på at kunnskapen trengs for å utvikle både samfunnet og enkeltmennesket. Kunnskapspolitikken vår skal forsvare og fremme et liberalt og demokratisk samfunn der kunnskap har en egenverdi. Vi legger ikke fram en langtidsplan med utropstegn. Vi legger fram en langtidsplan med spørsmålstegn som inviterer dere alle til en dialog om hva som er kunnskapspolitikken vi skal bygge framtida på.

Takk for oppmerksomheten.