Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Statssekretær Brage Bakliens innlegg på møte med NGOer 7. juni 2019

– For å få flere til å investere i innovasjon og ny teknologi trenger vi gode og stabile rammevilkår for næringslivet og gode insentiver til kompetansebygging og arbeidsinnsats.

Sjekkes mot framføring

FNs medlemsland vedtok 2030-agendaen og bærekraftsmålene i 2015. Intensjonen bak de 17 bærekraftsmålene er å legge til rette for et godt og trygt liv uten fattigdom for alle mennesker. Bakgrunnen for 2030-agendaen var som kjent at det var en veldig positiv utvikling under Tusenårsmålene. Over en milliard mennesker ble løftet ut av fattigdom fra 1990 til 2015. Det finnes gode oppskrifter på verdiskaping og økonomisk vekst, og landene følger disse oppskriftene er gjerne de landene som gjør det best.

Vurderinger gjort av bl.a. OECD konkluderer med at Norge er blant de land som ligger best an til å kunne oppfylle de bærekraftsmålene nasjonalt. Slik bør det vel også være, siden vi er blant landene med høyest BNP per innbygger.

I et flertall av verdens land står det dessverre ikke like bra til. I mange land er det et stort gap mellom målene og faktisk tilstand. Noen steder skyldes dette ganske enkelt manglende politisk vilje til å gjøre noe med faktorer som bidrar til vedvarende lav inntekt. Utviklingen holdes igjen i mange land av manglende tilrettelegging for markedsøkonomi, svakt styresett, som svake institusjoner, svakt rettsvern for personer og bedrifter, høy grad av korrupsjon.

Jeg vil illustrere betydningen av å ha et godt styresett med et par eksempler.  I 1960 var Sør-Korea fattigere enn Kenya per innbygger, mens Sør-Korea i dag er over 20 ganger rikere. Dette er imponerende, og dette demonstrerer hva som virker. Markedsøkonomi og internasjonal handel er uten tvil helt sentrale forutsetninger for bekjempelse av fattigdom. Omfattende bistand fra rike land har bare i liten grad klart å dempe de negative konsekvensene av dårlig styresett i mange land sør for Sahara. Det er imidlertid gledelig at det nå er stadig flere land som er på vei ut av fattigdom.

La meg nevne en annet eksempel fra den store verden, nemlig Venezuela. Til tross for at landet sitter på verdens største reserver av olje er det nå stor mangel av ressurser til å dekke folkes grunnleggende behov. Økonomien er i en negativ utvikling og landet har falt inn i et politisk kaos. De siste fem år anslås bruttonasjonalproduktet i landet å ha blitt om lag halvert. For noen tiår siden var landet blant de mest velstående i Sør-Amerika, men det nå kanskje er det fattigste. Jeg bodde i Venezuela da jeg var liten, og Venezuela var den gang et lysende eksempel på vekst og fremgang i Sør-Amerika. Det er det definitivt ikke lenger, og det skyldes rett og slett dårlig politisk styring. Samtidig er det flott å se at nabolandet Columbia nå er på vei opp. Da jeg var liten flyktet folk fra Columbia til Venezuela, og nå flykter folk motsatt vei. Dette viser viktigheten av å ha et godt styresett.

Ett av hovedmålene i Agenda 2030 er å bidra til en bærekraftig økonomisk politikk og til full sysselsetting. La meg gå inn igjennom noe av det aller viktigste:

For det første er frihandel og åpenhet mot internasjonale markeder en forutsetning for vekst og sysselsetting. Det gjør at landene kan utnytte sine relative fortrinn. Internasjonal frihandel er ekstra viktig for et lite og spesialisert land som Norge.  

For å få flere til å investere i innovasjon og ny teknologi trenger vi gode og stabile rammevilkår for næringslivet og gode insentiver til kompetansebygging og arbeidsinnsats.

Skattesystemet er også svært viktig. Et enkelt og vekstfremmende skattesystem gjør det mer lønnsomt å arbeide og investere i nye arbeidsplasser.

Utformingen av sosiale støtteordninger er også svært viktig. Støtteordningene må ikke utformes på en måte som undergraver incentivene til utdanning og arbeid.

Disse faktorene bør være en bærebjelke for den økonomiske politikken – ikke bare i Norge, men i ethvert land.

Til slutt vil jeg takke for innspill vi har fått fra sivilsamfunnet, både i møter og elektronisk.

Til toppen