Stien som satsingsfelt i Friluftslivets år

Tale holdt på "Nasjonal konferanse om stien som satsingsfelt i Friluftslivets år"  den 17. mars 2015

Kjære dere! 

Takk for invitasjon til denne konferansen.  En konferanse som handler om kanskje det aller viktigste i friluftslivet, nemlig stien. 

Stien viser vei.  Den tar oss utenom farlige områder. Den finner den letteste og raskeste ruta mellom to punkter. 

Den fører oss til attraksjoner vi ellers ikke hadde tenkt på eller besøkt. Et utsiktspunkt. En gammel seter eller et nedlagt småbruk. En artig naturformasjon. 

For noen er stien selve utfordringen. Den pirrer eventyrlysten. Den viser veien inn i det ukjente. Over fjell. Inn i dype skoger. Til steder vi aldri før har vært. 

Eller den fører oss tilbake til nettopp det kjente og kjære.  Barndommens jordbærsted.  Sommerhytta. Det bortgjemte fiskevannet. Den faste teltplassen. 

Stien er viktig for å få alle ut på tur. 

Merking og rydding av stier bidrar til et lavterskel friluftsliv. 

Et lavterskel friluftsliv er hovedmålet i regjeringens friluftslivspolitikk. 

 

Hva slags terreng går stien i?  Hvor går den?  I hva slags omgivelser? Og hvor mye er den tilrettelagt for brukerne? 

Dette er spørsmål som har stor betydning for opplevelsesverdiene for de som vandrer på stiene. 

I tillegg kommer en rekke andre hensyn som må avveies mot dette. 

Tilrettelegging, opparbeiding og merking bidrar til at mange kommer seg ut på tur. Det er viktig. 

Regjeringens vil ha en friluftslivspolitikk som gjør friluftsliv til noe alle grupper kan utøve. Det gjelder for eksempel også småbarnsfamilier, bevegelseshemmede og eldre. 

Når områder tilrettelegges, gjør dette at flere kan bruke dem. Når det er plass til alle, blir det attraktivt for flere å drive med friluftsliv. 

Områder nær bebyggelse, nær kollektivtrafikk eller utfartsparkeringer, kan i utgangspunktet ofte ha større tilrettelegging enn områder lenger unna. 

Samtidig er det viktig at det også i nærnaturen finnes områder og stier som i liten eller ingen grad er tilrettelagt. 

Stor grad av tilrettelegging kan redusere viktige opplevelsesverdier. Oppdagerglede, opplevelsen av noe opprinnelig og ekte, samt mestringsfølelse,  er eksempler på det. 

Det er derfor viktig at det ikke er omfattende tilrettelegging over alt. Noen områder skal vi beholde mer urørte. 

 

Stien kan være et viktig verktøy i forvaltningen av sårbare naturområder. Ved at ferdselen kanaliseres til bestemte stier, blir slitasjen i det øvrige terrenget mindre.

I tillegg kan stien kanalisere ferdselen utenom viktige naturverdier. 

I for eksempel Rondane er flere stier i årenes løp tatt ut av turistforeningens rutenett av hensyn til villreinen. Flere av disse stiene gikk opprinnelig gjennom viktige beiteområder for villreinene og krysset viktige trekkruter.

Om vinteren er de kvistede rutene som turistforeningen står bak, ledet utenom villreinens kalvingsområder. 

Dette viser at friluftsliv og dyre- og fugleliv ikke trenger å stå i motsetning til hverandre. 

Det gjelder bare å gjøre de nødvendige tilpasninger. 

Her er stiene avgjørende. De aller fleste foretrekker å gå på stier. Dermed har forvaltningen et godt verktøy for å ivareta viktige naturverdier. 

 

Men stien er noe mer enn en ferdselvei. Den kan også være et kulturminne i seg selv. 

Den er det fysiske avtrykket etter de som har gått der før oss. 

Noen stier som de gamle kongeveiene og pilegrimsledene, har historie hundrevis av år tilbake. Her fôr både fattigfolk og storfolk over fjellet. Konger og hærmenn, kramkarer, eventyrere og pilegrimer. Ikke alle nådde målet. Noen frøs i hjel når snøstorm og uvær satte inn. 

Andre ferdelsveier er mer uunseelige. 

Men de bærer kanskje fortsatt fysiske spor etter tidligere tider. Gamle vegmurer, hvileplasser, varp, ledevarder eller andre kulturminner som gir turen en ekstra dimensjon. 

Sikkert flere enn meg tenker på hvem som kan ha gått før meg på stien. Det kan ha vært budeia som skulle til setra med bølingen. Frieren som kom opp til seteren på lørdagskvelden.  Kremmeren som gikk mellom gårdene for å selge husgeråd. Eller kanskje legen som skulle se til noen syke på en avsidesliggende gård. 

Mange steder, som på Finnskogsleden, er nedlagte bruk og plasser tatt i bruk som overnattingsplasser. 

Disse plassene er ofte opprinnelige i sin utforming både innvendig og utvendig. Dette gir en spesiell nærhet og samhørighet med fortidens mennesker. 

Kanskje gikk bonden på det avsidesliggende finnetorpet på den samme stien vi nå går, i sine neversko,  på veg hjem fra kjøpmannen? 

 

I det hele tatt er allment tilgjengelige hytter og andre overnattingssteder viktige elementer tilknyttet stiene. 

Tenk på kystledene, Pilegrimsleden og Finnskogleden.  Her gir gamle fyr, fiskebruk, gårder og finnetorp langs leden de reisende mulighet for overnatting på sin ferd. 

For ikke å snakke om DNT sitt omfattende rutenett over hele landet. 

Skal det være mulig å vandre i dagevis eller ukevis i skog og fjell, er det nødvendig med overnattingssteder underveis. 

De fleste ønsker så lett ryggsekk som mulig slik at vi slipper å bære med telt og overnattingsutstyr. 

DNT gjør en fantastisk jobb innenfor friluftslivet i Norge. Alle kan finne ruter som de kan gjennomføre, og hytter de kan bruke, i DNT sitt rutenett. 

Mange steder er det tett mellom hyttene. Andre ruter er for de mer spreke. 

Også i kystledene har etter hvert utviklet seg et omfattende rutenett med overnattingshytter underveis. 

Flere av disse eies av staten. For eksempel gamle fiskebruk som ligger på statlig sikrede friluftslivsområder. Eller fyrstasjoner som ikke lenger er bemannet. 

Automatiseringen av fyrstasjonene har medført et solid løft for friluftslivet langs kysten.    

Mange av fyrstasjonene er tatt i bruk som overnattingssted som alle kan benytte.

  

Mange setter pris på god merking og skilting i tillegg til stier og overnattingssteder. 

Turskiltprosjektet er et flott prosjekt som vil gjør det lettere for mange å utøve friluftsliv. 

Dette er et flerårig nasjonalt skilt- og merkeprosjekt som er et økonomisk samarbeid mellom Gjensidigestiftelsen og fylkeskommunene. 

Alle landets fylkeskommuner er med i prosjektet. 

Gjensidigestiftelsen og fylkeskommunene gir i fellesskap økonomisk støtte til merking, skilting og informasjonstiltak knyttet til turruter i hele landet. 

Prosjektet ledes av Den Norske Turistforening.  En rekke stier og turveger har fått ny eller forbedret merking gjennom prosjektet. 

Turruter som får midler, skal følge den nasjonale standardmalen for merking av turruter slik det fremkommer i Merkehåndboken. 

Dermed får aller ruter og skilt de samme symbolene. Dette er med på å gi friluftsliv en lavere terskel.  

Vi unngår ulike symboler og tegn på skilt rundt i landet.  Alle kan være trygge på hvilken informasjon skiltene gir. 

 

Staten jobber aktivt med å fremheve stienes kulturhistoriske verdier. I denne sammenheng ble prosjektet «Historiske vandreruter» startet opp i 2013. 

Prosjektet er et samarbeid mellom Den Norske Turistforening og Riksantikvaren.  

Målet med prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter. 

En rekke av de gamle ferdselsveiene har for lengst forsvunnet, men mange er allikevel fortsatt synlige i terrenget. 

En stor del av ferdselsveiene er i bruk i rutenettet, og bevares som kulturminne nettopp gjennom ferdsel. 

Gjennom dette prosjektet vil blant annet ferdselsårer som er gått helt eller delvis ut av bruk, blir ryddet og merket.  De blir dermed bevart for ettertiden som de kulturminnene de er. 

I prosjektet velges det ut konkrete vandreruter som merkes og skiltes. Det hentes inn historisk informasjon om rutene. 

Det planlegges åpning av flere historiske vandreruter i 2015. 

Jeg skal selv etter planen være med på to av åpningene. 

Den ene er brudleden i Sirdal. Den andre er den gamle krysningen av Oslofjorden over Håøya. 

Begge ferdselsårene har spennende historier knyttet til seg. 

Oslofjordkrysningen, eller Jacobine-ruta, har fått navnet etter fergekvinnen Jacobine. Etter at hun ble enke, med åtte barn å forsørge, tok hun transportoppdrag i Drøbaksundet på 1800-tallet.  

Brudleden i Sirdal i Vest-Agder er det fysiske sporet etter et brudefølge. Her kan vi blant annet se steinformasjoner som brudefølget lagde på veien over fjellet.  

Når brudefølget skulle vandre fra gården til kirken, var skikken at de bar med seg steiner som ble lagt etter hverandre i ei rett linje på et bart fjell. Alle i brudefølget kunne bære med seg en stein. 

Brudledene ligger som regel på snaue berg på heioverganger langs med gamle veier. 

Det er vel få som uten forkunnskap, kan vite hvorfor disse steinformasjonene over heia i Sirdal er lagt slik. Nettopp derfor er det viktig med informasjon og merking langs slik at alle kan få ta del i den opplevelsen det er å se slike kulturminner i naturen.     

 

Friluftsrådenes Landsforbund og Den Norske Turistforening har valgt å fokusere på stien i Friluftslivets år.   

Det er et godt valg.  

Jeg ønsker dere lykke til med arbeidet og med denne konferansen.