Historisk arkiv

Stolte av Mongstad

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Statsministerens kontor

Kronikk av statsminister Jens Stoltenberg i Bergens Tidende 19. februar

Av og til er det vanskelig å se storheten i det vi gjør når vi gjør det. Jeg tror at når historien om gasskraftverket på Mongstad skal skrives blir det historien om et viktig gjennombrudd for miljøet. Gasskraftverket på Mongstad skal ha et anlegg for CO2-rensing som blir det første og det største i sitt slag. Lykkes vi med dette vil det bringe verden viktige skritt fremover.

Bergens Tidende har gjennom helgen skrevet om regjeringens planer for Mongstad som en "miljøbløff", med henvisninger til utsagn fra miljøbevegelse og opposisjon og eksempler på andre prosjekter for CO2-rensing andre steder i verden.

Det er ingen tvil om at det skjer mye på dette feltet - og at det gjennom de siste årene er blitt iverksatt en rekke spennende prosjekter for å få til CO2-rensing. Det er viktig og bra. Vi trenger at alle krefter settes inn for å løse klimautfordringene. Mye er på gang i flere land, men med Mongstadprosjektet er Norge helt i front med å få på plass teknologi som kan gjøre rensing lønnsomt på et anlegg i stor skala. Ingen andre har lykkes med dette ennå. Først når det blir billigere å rense CO2-utslipp enn å kjøpe kvoter, vil vi få det gjennombruddet som trengs for å få ned utslippene av klimagasser globalt.

Først når dette er lønnsomt blir det mulig etc.

Det er når land som Kina får rensing av drivhusgasser på sine kullkraftverk at vi får tiltak som virkelig monner. Regjeringens visjon er at Mongstadanlegget skal være et viktig bidrag til dette gjennombruddet.

Kanskje virker det for ambisiøst for et lite land som Norge å ha slike mål. Det synes ikke jeg. Vi vet at Norge er verdensledende i forhold til lagring av CO2 gjennom Statoils prosjekt og erfaring på Sleipnerfeltet. Aktiviteten på Snøhvit vil bidra til ytterligere kunnskap på området. Planene om CO2-håndtering ved norske energianlegg er blant de mest ambisiøse prosjektene i verden, og med tidligst oppstartstidspunkt. Gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om CO2-håndtering på Mongstad danner grunnlaget for en målrettet og organisert utvikling av teknologiske og kommersielle løsninger for håndtering av CO2.

Vi opplever stor interesse for planene på Mongstad. Norske myndigheter er i kontakt med flere, store europeiske energiselskap og oljeselskap med tanke på deltakelse. Når jeg har møter med politiske ledere fra andre land, som Tony Blair, José Manuel Barroso, Angela Merkel eller Al Gore, opplever jeg at de spør om hva vi gjør og om vi vil lykkes med å rense CO2. De venter på hva vi kan få til. Når vi nå bruker mange milliarder kroner på å utvikle denne teknologien på Mongstad er det mye mer enn et industriprosjekt, det er et gigantisk kunnskapsprosjekt og miljøprosjekt. Vi tar denne regningen fordi vi tror gevinsten blir så stor om vi når det målet vi har satt.

Jeg er enig i at det er klare forskjeller mellom å sende folk til månen og å pumpe gass ned i kontinentalsokkelen. "Månelanding" er likevel et bilde som forklarer hva vi prøver å få til. Det handler om å sette seg store mål. President Kennedy satte et mål for hvor de skulle før teknologien fantes, og de satte et mål i et kappløp om tid. Vi vet at det går an å rense CO2. Vi har gjort det på sokkelen i årevis og vi gjør det i småskala på land. Men ennå mangler vi teknologien til å gjøre det i stor skala og å gjøre det lønnsomt. Vi har satt oss et mål om å finne denne teknologien. Amerikanerne jobbet i et kappløp mot tiden for å slå russerne. Vi jobber også i et kappløp med tiden. Ikke mot en bestemt konkurrent, men likevel mot en ytre trussel: drivhuseffekten. Vi må klare å løse verdens energiutfordringer på en måte som ikke bidrar til å forverre klimaet.