Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Der nøden er størst

Vi må ikke glemme de andre krisene. Verdens oppmerksomhet er rettet mot innsatsen for å stoppe videre spredning av covid-19. De ofte dramatiske tiltakene berører alle deler av samfunnet i alle land. Dette gjelder også for humanitære aktører.

FN, Røde Kors, frivillige organisasjoner og landene selv gjør en formidabel innsats med å svare på utfordringene som følge av pandemien.

Men i dette er det viktig å ikke glemme de langvarige krisene som skaper nød, destabiliserer samfunn og driver millioner på flukt, mange steder i verden. Disse krisene forsvinner ikke av pandemien. Dessverre vil mange kriser forverres av den.

La meg trekke frem noen av de humanitære krisene vi ikke leser om til daglig, men hvor humanitære aktører spiller en avgjørende rolle - også med norsk støtte.

Siden russiskstøttede væpnede grupper tok kontroll over deler av det østlige Ukraina i 2014, er over én million mennesker blitt fordrevet fra sine hjem. Unge og arbeidsføre har flyktet. Andre ble værende. Krisen rammer særlig eldre. Hver måned må de krysse den såkalte kontaktlinjen for å heve pensjonen sin, og utsetter seg da for fare i minelagte områder. Det er belastende og uverdig å skulle vente i lange køer ved noen få krysningspunkter.

Situasjonen er for tiden ytterligere forverret fordi de væpnede gruppene har stengt kontaktlinjen, noe som begrunnes som et tiltak for å hindre spredning av koronaviruset. Norge støtter Ukraina humanitært og på andre måter med samlet over 200 millioner kroner årlig. Gjennom innsatsen i OSSE bidrar vi til å overvåke både sikkerheten og den humanitære situasjonen i de berørte områdene.

Norsk støtte via Flyktninghjelpen bidrar til at sårbare familier på ukrainskkontrollert side av kontaktlinjen får støtte til å reparere ødelagte boliger etter stadige granatnedslag. Støtten går også til ukrainske borgere i ikke-regjeringskontrollerte områder, som har behov for å dokumentere fødsler og dødsfall.

Gjennom Halo Trust bidrar Norge til minerydding av dyrkbart land og langs veier der folk må ferdes for å krysse kontaktlinjen.

I Afrika har konflikten og den medfølgende humanitære krisen i Den sentralafrikanske republikk gått i bølger i snart et tiår. Omtrent en firedel av befolkningen er drevet på flukt, internt i landet eller til nabolandene. Over en tredel av befolkningen opplever matmangel eller feilernæring, og 375.000 mennesker trenger umiddelbar matforsyning. På grunn av akutt underernæring er barnedødeligheten i landet blant de høyeste i verden.

I tillegg gjør mangel på medisiner at epidemiske sykdommer, som man trodde var utryddet, er kommet tilbake. Seksualisert og kjønnsbasert vold er et omfattende problem, og det er minimalt med hjelpetilbud for dem som utsettes for overgrep. Verdens matvareprogram (WFP) bistår med mat og næringstilskudd og driver lufttransporttjenesten UNHAS, som er helt avgjørende i et land på størrelse med Frankrike men med under 1000 km asfalterte veier.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har programmer for psykososial støtte og levebrød for overlevende, i tillegg til en bredere helseinnsats som også inkluderer tiltak mot smittsomme sykdommer. ICRC har også en unik rolle i å ha dialog med væpnede grupper for å beskytte sivile og ivareta krigens folkerett.

I Latin-Amerika har det økonomiske og politiske sammenbruddet i Venezuela ført til kollaps i helsetjenester, svekket matproduksjon og reduserte muligheter for import av basisvarer. Landet hadde den høyeste inflasjonsraten i verden på anslagsvis ti millioner prosent i fjor. Det har ledet til en av de største massemigrasjonene i Sør-Amerikas historie.

Venezuela er et krevende land å jobbe i for humanitære aktører. Likevel klarer våre partnere å nå frem. Caritas har hjulpet flere tusen barn og deres familier med næringstilskudd, hygiene og sanitære tiltak. Ettersom de mest sårbare familiene ofte lever i fattigdom på landsbygda er Caritas' landsomfattende kirkenettverk avgjørende for å nå frem der nøden er størst. Venezuelas naboland huser 4,6 millioner venezuelanske migranter og flyktninger, og vi ser en raskt voksende humanitær krise i regionen.

DFor et par uker siden var Norge med på å arrangere en vellykket digital giverkonferanse for venezuelanske migranter og flyktninger, der vi også annonserte nye bidrag fra Norge.

De tre landsituasjonene jeg har trukket frem er bare et lite utvalg. Norge bidrar til humanitær innsats i en rekke lite kjente kriser gjennom blant annet FNs nødhjelpsfond Cerf. I år har Cerf bidratt med nesten 120 millioner dollar til kriserespons i blant annet Mauritania, Honduras, Mosambik, Haiti og Tsjad. Norge har siden oppstarten av Cerf vært blant de største giverne til fondet.

Et grunnleggende prinsipp for den humanitære innsatsen er at den skal gis der nøden er størst, uavhengig av andre hensyn. Dette blir understreket i regjeringens humanitære strategi. Det er krevende å etterleve når vår oppmerksomhet raskt dreies mot de sakene som får mest skjermplass i sosiale medier.

Nettopp derfor er det viktig at Norge prioriterer de «glemte krisene» og bidrar til beskyttelse og livreddende assistanse til mennesker rammet av kriser og konflikt i hele verden.