- Vi skal gjøre mer!

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale til styreseminar for universiteter og høyskoler 19. november 2013.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale til styreseminar for representanter fra universiteter og høyskoler 19. november 2013.

 

Kjære venner!

Jeg har store ambisjoner for universitets- og høyskolesektoren. Disse oppnår jeg ikke alene. Dere, styrene, er helt avgjørende for at vi når målene våre. Ansvaret for resultatene hos hvert enkelt universitet og høyskole begynner og slutter på toppen. Det er dere i styrene som har ansvaret for alt fra strategiutvikling til effektiv ressursutnyttelse. Det er store oppgaver som ligger foran oss. Jeg håper dere er klare: til å sette ambisjonene høyt, men også til å sørge for den handlekraften og gjennomføringsevnen som trengs for å oppnå dem!

Jeg har forstått at det er mange som er av den oppfatningen at det er Jan Tore Sanner som er regjeringens superminister. Så jeg griper muligheten til å rette opp i misforståelsen. Etter en rask kikk i regjeringsplattformen er det lett å se at super-tittelen må tilfalle kunnskapsministeren. Denne observasjonen er selvsagt helt uavhengig av at det tilfeldigvis er min statsrådspost.

Regjeringens ambisjoner

I regjeringsplattformen slås det nemlig fast at kunnskap er suksesskriteriet når vi skal bygge det samfunnet vi ønsker. Å bygge et godt samfunn handler om å tenke langsiktig. Det handler om sikre næringslivet konkurransekraft, at vi har en bærekraftig velferdsstat og kan trygge arbeidsplassene våre, ikke bare akkurat nå, men også på sikt. Forskning, utdanning og innovasjon må sees som viktige virkemidler på alle samfunnsområder. Regjeringen vil at kunnskap skal være drivkraften i samfunnet: Da er forutsetningen at både næringsliv og offentlig sektor er rustet til å ta kunnskapen i bruk. Derfor er kunnskap fellesnevneren i alle de åtte satsingsområdene i regjeringsplattformen.

Grunnlaget må legges i kunnskapssektoren. Vi må utdanne kandidater som ikke bare er klare for innsats i dagens arbeidsliv, men som kan være med å skape framtidens arbeidsplasser. Vi må ha forskning av høy kvalitet, for å dekke behovet for kunnskap på alle samfunnsområder. Fra hvordan vi forbedrer helsevesenet, forskning som kan løse klimakrisen, bidra til nye foretningsideer eller som del av langsiktig grunnforskning.

Universiteter og høyskoler har en sentral plass i regjeringens planer. Etter en måned i regjeringskontorene er vi allerede godt i gang. Dere vil merke et taktskifte i forsknings- og utdanningspolitikken allerede i 2014-budsjettet. Her vil vi styrke kunnskapssektoren med til sammen 300 millioner kroner. Det innebærer blant annet 100 millioner til å styrke forskningsinsentivene i RBO,100 nye stipendiatstillinger, 50 millioner til modernisering av utstyrsparken for ingeniørutdanningene, 50 nye nærings-ph.d.-stillinger og opprettelsen av en tilsvarende ordning for offentlig sektor.

Og vi skal gjøre mer: Gode resultater i både forskning og utdanning handler om å bygge opp solide miljøer. For å oppnå store resultater må vi se investeringene i forskning, utdanning, infrastruktur og bygg, i sammenheng, over tid. Det er nettopp derfor langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal realiseres. For dere i styrene betyr det mer forutsigbare rammer for å gjøre langsiktige prioriteringer. Den muligheten forventer jeg at dere griper med begge hender!

Kvalitet

Det er ikke spesielt kontroversielt å si at kvalitet må være den øverste prioriteten i UH-sektoren. Det betyr likevel ikke at kvalitet er enkelt. Vi trenger fremdeles mer kunnskap om hvordan vi kan definere eller måle den kvaliteten vi er ute etter. For forskning har vi siteringsrapporter, publiseringstall og indikasjoner fra godt internasjonalt samarbeid. Men kraftfull satsing på kvalitet krever at vi vet mer. Derfor har Forskningsrådet nå fått en rapport der Mats Benner fra Universitetet i Lund og Gunnar Öquist fra Universitetet i Umeå kikker oss i kortene. I rapporten, som snart publiseres, setter de søkelys på ambisjonsnivået og arbeidet med kvalitet i den norske universitets- og høyskolesektoren. De trekker fram ressurskonsentrasjon som en av de viktigste forutsetningene for (forskning av) høy kvalitet. Og den utfordringen går til oss alle.

Benner og Öquist framhever sider ved norsk forskning vi har god grunn til å være stolte av: som at forskningen vår, jevnt over, holder en respektabel standard i en internasjonal målestokk. På noen områder utmerker vi oss spesielt.

På andre felt peker rapporten på et klart forbedringspotensial. Her må vi dele ansvaret for oppfølging. På mitt bord ligger ansvaret for å følge opp oppfordringene om at det politiske systemet må gi konsistent satsning på kvalitet og fornyelse. Deres oppgave er å rette oppmerksomheten mot for eksempel merknadene om at kvalitet må være et grunnleggende kriterium i ledelsen av institusjonene våre, og må få konsekvenser for hvordan institusjonene fordeler ressursene sine.

Jeg tror dere alle har et eller flere områder som kan utvikles til å bli fremragende. Det er ikke jeg som skal peke ut om det er grunnforskning eller profesjonsutdanning som er hver enkelt institusjons styrke. Dere kjenner institusjonene best. Derfor er det dere som skal definere ambisjonene, følge opp med resultatene, være selvkritiske og justere kursen dersom ambisjonene ikke nås.

Når det kommer til kvalitet i utdanning har vi i dag for lite kunnskap.
Vi vet ikke nok om hvordan vi kan nå nye høyder, men selvsagt vet vi en del: Viktigst av alt så vet vi at grunnlaget for kvalitet i utdanning er at den er forskningsbasert. Fordi koblingen mellom forskning og utdanning sikrer kandidater som forstår forskning og evner å nyttiggjøre seg av ny kunnskap arbeidslivet. Men vi må vite mer. For å øke kunnskapen om utdanningskvalitet har KD tatt initiativ til NOKUTs studentundersøkelse om kvalitet. Vi har også bedt Forskningsrådet foreta en forskningsbasert evaluering av kvaliteten i høyere utdanning i løpet av 2014.

Kjære styremedlemmer

Dere står i et kontinuerlig krysspress mellom ulike legitime hensyn. Dere ta stilling til krevende dilemmaer og målkonflikter som for eksempel:

  • Kvalitet i forskning og utdanning krever langsiktige investeringer, men politisk relevans krever rask omprioritering.
  • Forventninger til forskere om å nå internasjonal forskningsfront, men også krav om at det må skje innenfor normalarbeidsdagen.
  • At institusjonen har behov for økt fleksibilitet og omstilling, men møter også krav om at flere skal ansettes fast.
  • Ønsker om mindre andel lønnsutgifter for å kunne investere i mer og bedre utstyr og gi romsligere driftsmidler, som kan stå i motsetning til krav om å satse på å bedre utdanningskvaliteten.
  • At dere skal vektlegge mobilitet og fornyelse, men også forventes å tilby forutsigbarhet og trygghet.

Som om ikke dette er nok, så er dere styremedlemmer ved institusjoner hvor det ofte er lang vei fra vedtak til gjennomføring, blant annet fordi myndighet til å gjøre beslutningene som påvirker for eksempel kvalitet i utdanning i stor grad er distribuert til de ansatte. I dette eksempelet til møtet mellom lærer og student. Et annet eksempel er at universiteter og høyskolers strategiske posisjon innen forskning over tid avgjøres av hvilke prosjekter forskerne deres søker og får finansiering til, hvor de publiserer og hvem de samarbeider med.

For dere som styrer er spørsmålet hvordan dere kan påvirke de mange hverdagslige valgene ansatte tar, i møtet med en student eller når hun eller han vurderer om det er bryet verdt å skrive den søknaden eller legge to måneders ekstra arbeid i å få en artikkel inn et tidsskrift med høyere prestisje.

Jeg påstår altså ikke at dere har en enkel oppgave.

Steve Jobs har sagt at han selvsagt var stolt over det han fikk til i Apple. Men han la til at han var enda stoltere av alle de mulighetene han hadde prioritert bort. Kimen til suksess ligger i å prioritere kvalitet, også når det betyr at vi må si nei til halvgode utviklingsmuligheter. Når jeg ber dere være ambisiøse, betyr det at det er like viktig å være god til å si nei som ja!

Frys av strukturen i UH-sektoren

Jeg vet at det er mange høyskoler her med universitetsambisjoner, som òg er spente på hva vi mener med en foreløpig frysing av dagens struktur. Jeg kan ikke gi dere detaljene nå. Her må vi først gjøre et grundig arbeid, så kommer vi tilbake til dere. Men jeg vil gjerne understreke: Ikke forstå dette som et ønske om å dempe ambisjonene. Tvert imot!

Dette handler om at vi må skape rom for å stille oss selv spørsmålet om hvilke institusjoner vi trenger. Her er det viktigste hensynet at vi har en forsknings- og utdanningssektor som kan svare på samfunnets behov.

Jeg er bekymret for at vi tapper ressursene til gode bachelor- og profesjonsutdanningene for å oppfylle kravene til å bli universitet. Det er positivt med doktorgradssatsinger som styrker allerede prioriterte fagmiljøer. Det må alltid være faglige styrker og prioriteringer som legges til grunn. Dette er en klar oppfordring til dere i styrene: ikke kanaliser ambisjonene mot institusjonskategorier. La faglig kvalitet være det ledende kriteriet.

Det tåler å gjentas: kvalitet er et styre- og ledelsesansvar. Og bare så det er sagt: selv om jeg mener at vi ikke må si oss ferdig med kvalitetsarbeidet, har det vært gjort mye bra. Dere i styrene retter hovedsaklig oppmerksomheten mot systemnivået. Slik bør det også være. Men det er også viktig at styret følger opp at beslutninger får ønsket effekt helt ut i auditoriene og seminarrommene. Selvsagt skal dere ikke overta administrasjonens og fagpersonalets rolle. Men jeg oppfordrer dere til å sørge for en mer aktiv iverksetting og oppfølging av egne vedtak enn det de fleste styrer gjør i dag.

Kjære forsamling

Jeg har hatt gleden av å være statsråden deres i en måneds tid. Kunnskapspolitikk og sammenheng mellom kompetanse og arbeidsliv har vært noe jeg har brent for lenge, men jeg innrømmer at læringskurven den siste måneden har vært bratt. Jeg tror ikke den har flatet helt ut enda. – Det er bra, jeg ivrer etter å lære mer og til å samarbeide med dere.

Vi kommer sikkert ikke til å være enige om alt. Da tror jeg det hadde vært grunn til bekymring. Men det går fint, vi må brynes litt for å bli bedre. Men en ting håper jeg vi er enige om: at vi har store ambisjoner for universitets- og høyskolesektoren!