Svar på spørsmål om EØS-avtalen

EØS- og EU-minister Marit Berger Røslands svar på spørsmål fra representanten Per Olaf Lundteigen (Sp) om EØS-avtalen.

Skriftlig spørsmål nr. 495 (2017-2018).
Datert 11.12.2017

Fra representanten Per Olaf Lundteigen (Sp) til EØS- og EU-ministeren. Kan statsråden redegjøre for om bedrifter i Sveits, Japan, og USA har mistet eller fått dårligere markedstilgang til EU når disse landene ikke har en EØS- avtale, og kan statsråden dokumentere at EØS-avtalen har gitt økt tjenesteeksport fra Norge til EU sammenliknet med Sveits, Japan og USA?

Begrunnelse: Regjeringen har gjentatte ganger hevdet at EØS-avtalen er nødvendig for å sikre tilgangen til EUs marked innenfor ulike sektorer.  

EØS- og EU-ministerens svar:
Gjennom EØS-avtalen er EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein en del av EUs indre marked. Dette innebærer blant annet fri bevegelse for personer, og fri adgang for borgere i ett EØS-land til å yte tjenester i et annet.

Det er betydelig enklere for norske bedrifter å etablere virksomhet og selge tjenester til EØS-land sammenliknet med andre regioner. Gjennom EØS-avtalen har norske bedrifter svært god markedsadgang til Europa, der de regulatoriske begrensningene for å etablere virksomhet er lave, og det å flytte personell med tjenesteleveranser ikke er begrenset. I og med at mange tjenester er avhengige av å leveres i direkte nærhet til kunden, foregår store deler av verdens tjenestehandel ved at tilbyderen kommer til kunden, enten ved å etablere hele eller deler av virksomheten i mottakerlandet, eller ved å sende personell. Friest mulig bevegelse av personer er derfor særlig viktig for tjenestehandelen.

USAs og Japans handel med EU er i dag regulert av regelverket i WTO. WTO-avtalen innebærer at varer møter visse tollbarrierer ved import til EU.

Tjenesteforhandlingene i WTO har ikke beveget seg siden 2008. Generelt gjenspeiler GATS-avtalen (Generalavtalen om handel med tjenester) den åpenhet som gjaldt for handel med tjenester mellom medlemslandene i første halvdel av 1990-årene. Siden den gang har svært mange land foretatt endringer og omlegginger, slik at nasjonale regelverk i dag ofte er langt mer åpne enn det landene har forpliktet seg til i GATS. Regelverket har ikke holdt tritt med det økte potensiale for internasjonal tjenestehandel. EU har ikke tatt forpliktelser i GATS som er i nærheten av den åpenheten som ligger i EØS.

Japan og EU-kommisjonen har nylig avsluttet forhandlinger om en bilateral handelsavtale. Det foreligger ikke detaljert informasjon om denne avtalen. Avtalen vil formelt tre i kraft når den er behandlet i EUs Råd og Parlament og endelig ratifisert av EUs medlemsland. Inntil det skjer, vil handelen mellom Japan og EU reguleres av WTO. EØS-avtalen gir Norge langt bedre markedsadgang enn det som følger av WTO-regelverket.

Sveits’ handel med EU er i hovedsak regulert gjennom en serie med bilaterale avtaler, hvor Sveits har gått med på å ta inn deler av EUs regelverk for å få tilgang til deler av EUs indre marked. Disse avtalene dekker ikke alle varer og gjør at Sveits bare delvis har samme regelverk som EU.

Det er ingen omfattende avtale mellom Sveits og EU når det gjelder handelen med tjenester. Avtalen Sveits har med EU om fri bevegelse av personer og enkelte av de mange sektoravtalene som er inngått, innebærer en viss grad av markedsadgang og harmonisert regelverk for enkelte tjenester.  

På enkelte sentrale tjenesteområder er imidlertid avtalene mellom Sveits og EU betydelig mer begrenset enn EØS. Et eksempel er at EØS-avtalen inneholder generelle bestemmelser om fri etableringsrett, også for tjenesteytende selskaper. Mellom EU og Sveits er det ingen slik avtale. EØS-avtalen innebærer frihet til å yte finansielle tjenester i hele EØS-området. Sveits’ bilaterale avtaler dekker ikke dette feltet, og sveitsisk finansnæring har dermed ikke den samme tilgangen som norsk finansnæring får gjennom EØS-avtalen.

Når det gjelder elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester og informasjon, er dette også dekket av EØS-avtalen. I avtalene Sveits har med EU er disse områdene dekket i svært liten grad, og selskaper innen disse sektorene får større utfordringer med markedstilgangen enn norske selskaper.

Når det gjelder fri bevegelse av personer, som er helt sentralt for tjenestesektoren, er regelverket i EØS-avtalen og de sveitsiske avtalene relativt like, etter at Sveits har gått tilbake på de begrensninger de hadde en kort periode, når det gjaldt arbeidsinnvandring fra EU.

Det er også ulikheter mellom EØS-avtalen og avtalene Sveits har på transportområdet, og dermed ulike muligheter for markedstilgang.

Nivået på og utviklingen i ulike lands tjenesteeksport til EU er ikke direkte sammenlignbart, ettersom det er mange faktorer, som for eksempel økonomienes størrelse, struktur, geografiske plassering og tilknytningsform og avtaler med EU, som påvirker handelen med tjenester. Samtidig er det klart at EØS-avtalen gir norsk næringsliv forutsigbarhet og tilgang til våre viktigste markeder, og retten til å yte tjenester i hele EØS-området er en viktig forutsetning for den norske eksporten av tjenester til EU-landene. For den enkelte norske tjenestebedrift, gir EØS bedre betingelser for markedsadgang sammenlignet med å basere seg på WTO eller andre avtaler, slik bedrifter fra USA, Japan eller Sveits må.

Jeg viser ellers til svar på skriftlig spørsmål nr. 496 (2017-2018).

 

Til toppen