Svar på representantforslag 8:85 S

I dokument 8:85 S (2018–2019) blir det foreslått å utvide muligheten for bruk av unntaks­bestemmelsene i folketrygdloven § 11-12 annet og tredje ledd, samt å sikre mottakere av arbeidsavklaringspenger rett til forlengelse dersom Arbeids- og velferdsetaten og/eller helsevesenet ikke har klart å avklare brukeren innen utgangen av perioden man kan motta arbeidsavklaringspenger. Det foreslås også å innføre økte krav til Arbeids- og velferdsetaten i form av en plikt for etaten til tett oppfølging av mottakere av arbeidsavklaringspenger. Til slutt blir det foreslått at beslutninger om midlertidige ytelser skal tas i førstelinja. Det antas at representantene med dette mener NAV-kontoret.

Forslag 1 og 2 omhandler utvidelse av unntaksbestemmelsene fra maksimal varighet. Da ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010, var målet tidligere og bedre oppfølging, og at flere skulle raskere tilbake til arbeidslivet. Hovedbildet etter at ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010, var at samlet varighet med arbeids­avklarings­penger (AAP) ikke ble redusert sammenliknet med de tre tidligere ytelsene (rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad). Erfaringene med det tidligere regelverket for arbeidsavklaringspenger viste at bestemmelsen om unntak fra maksimal varighet på fire år ble brukt ofte, til tross for at det i Ot.prp. nr 4 (2008–2009) ble lagt til grunn at denne kun skulle brukes unntaksvis ved at det ble påpekt at «det i særlige tilfeller må være mulig med en begrenset forlengelse av vedtaksperioden».

Videre var det et potensiale for bedre og mer målrettede stønadsløp gjennom tidligere igangsetting av arbeidsrettet aktivitet og mer samtidighet i gjennomføring av arbeidsrettet aktivitet og medisinsk behandling, jf. Prop. 74 L (2016–2017). Fireårsperioden ble ikke brukt godt nok. Av de som hadde rett til arbeidsavklaringspenger i desember 2016, hadde 19 prosent mottatt ytelsen lenger enn fire år. I Prop. 74 L (2016–2017) ble det vist til at «praksis kan tyde på at adgangen til å innvilge unntak fra bestemmelsen om maksimal varighet for arbeidsavklaringspenger er for liberal». Det kan ha bidratt til at mange ble gående lenge på arbeidsavklarings­penger uten oppfølging og avklaring. Det er ikke bra, verken for den enkelte eller for samfunnet.

Det var derfor et behov for å klargjøre i regelverket hvem som skal få unntak, og å regulere hvor lenge det kan gis unntak fra hovedregelen om maksimal varighet. Det var også bakgrunnen for å kutte ned maksimal varighet til tre år. Jeg mener videre det er viktig at det er en klar grense for hvor lenge det er mulig å motta en midlertidig inntektssikring, som arbeidsavklaringspenger skal være.

Det er regulert i § 11-12 når stønadsperioden for arbeidsavklaringspenger kan forlenges.

Arbeidsavklaringspengene kan forlenges utover tre år i tilfeller der medlemmet har vært under langvarig medisinsk utredning før han eller hun har kunnet begynne med behandling eller arbeidsrettet tiltak. Et eksempel kan være at mottaker har vært under utredning ett til to år. At utredningen har tatt lang tid kan også skyldes forhold i helsevesenet, som for eksempel lange ventetider hos lege eller på sykehus. Vilkåret om at sykdom, skade eller lyte skal være hovedårsakene til at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart tidligere må være oppfylt i disse tilfellene. Ventetid på behandling gir ikke rett til forlengelse av arbeids­avklarings­penger. Manglende oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten er ikke et selvstendig kriterium for forlengelse, og det var det ikke før regelverksendringen i 2018 heller.

Stønadsperioden kan også forlenges for mottakere som deltar på opplæringstiltak, jf. § 11-12 tredje ledd. For unntaket fra bestemmelsen om maksimal varighet for deltakere på opplærings­tiltak er det tilstrekkelig at et opplæringstiltak er påbegynt. Begrunnelsen for dette unntaket er nettopp å motvirke avbrudd i gjennomføringen.

De nye unntaksreglene krever en grundigere vurdering enn tidligere, og har medført at saksbehandlingen tar lenger tid. Alle som ved inngangen til 2018 hadde mottatt arbeids­avklaringspenger i fire år eller mer, skulle i løpet av året få vurdert om de har rett til å få forlenget perioden. Det gjaldt omtrent 21 000 personer. Arbeids- og velferdsetaten har i en del saker ikke avklart den videre retten til arbeidsavklaringspenger eller andre ytelser før vedtaket om arbeidsavklaringspenger har løpt ut. Dette er svært uheldig, noe både jeg og direktoratet selv har gitt tydelig uttrykk for. Dette er en ekstraordinær situasjon som etaten rydder opp i. Arbeids- og velferdsetaten har satt inn ekstra ressurser for å løse situasjonen så raskt som mulig, slik at brukerne får tettere oppfølging og raskere avklaring.

Jeg ønsker ikke å foreslå endringer i varighetsbestemmelsene nå. De nye unntaksreglene har kun virket i vel ett år. Med hensyn til reduksjonen i maksimal varighet fra fire til tre år gjelder dette kun for nye tilfeller, og får først virkning fra 2021.

Det betyr at det foreløpig ikke er noen som er berørt av reduksjonen i varighetsbestemmelsen. Jeg har tro på at de justeringene som er gjort i regelverket for arbeidsavklaringspenger vil føre til raskere avklaringer og økt overgang til arbeid. Jeg forsikrer forslagsstillerne at vi følger nøye de endringene som ble innført for et drøyt år siden og virkningene av disse. Det er for tidlig å si noe om effektene av regelverksendringene – også om det skulle være utilsiktede konsekvenser av regelverksendringene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sitt tildelingsbrev fått i oppdrag å igangsette evalueringer av endringene i ordningen.

Forslagsstillerne vil innføre økte krav til Arbeids- og velferdsetaten i form av en plikt for etaten til tett oppfølging av mottakere av arbeidsavklaringspenger. Det er lovfestet at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal få jevnlig oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Det ble fra 1.1.2018 gjort flere endringer som skal legge til rette for bedre og tettere oppfølging av mottakere av arbeidsavklaringspenger. Oppfølgingen er etter regelendringene i større grad tilpasset mottakerens bistands- og oppfølgingsbehov og knyttet til naturlige stoppunkter i stønadsløpet. Det skal avtales individuelle oppfølgings­tidspunkter både ved innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger og underveis i stønadsløpet. Mottaker skal nå følges opp etter at behandlingen eller det arbeidsrettede tiltaket er gjennomført. Regelen om at det skal fastsettes minst ett årlig oppfølgingspunkt er i tillegg videreført. Jeg ser ikke behovet for å lovfeste en oppfølgingsplikt for Arbeids- og velferdsetaten når mottaker allerede har en lovfestet rett til oppfølging, i tillegg til at dette er styrket i den nye ordningen. Oppfølgingen er førende for de aktiviteter som inngår i aktivitetsplanen som mottaker kan påvirke innholdet av.

I forslaget omtales Arbeids- og velferdsetatens omarbeiding av rundskrivet for arbeids­avklarings­penger i juni 2016. Omarbeidelsen av rundskrivet bidro til en mer presis og konkret beskrivelse av hvordan man skulle forholde seg til vurderingene av rett til arbeidsavklarings­penger utover ordinær stønadsperiode. Direktoratet har opplyst meg om at denne justeringen av rundskrivet ikke innebar noen innskjerping, men en presisering av gjeldende rett på det tidspunktet, blant annet for å unngå forskjellsbehandling i saksbehandling. For ytterligere informasjon viser jeg til interpellasjon i Stortinget 12. februar 2019 og mitt svar på spørsmål nr. 981/ 2019 fra stortingsrepresentant Solfrid Lerbrekk.

Forslagsstillerne vil at beslutninger om midlertidige ytelser skal tas i førstelinja (NAV-kontoret). I bakgrunnen for forslaget har representantene vist til begrunnelsen for NAV-reformen og hvilke premisser Stortinget la til grunn for vedtaket om å gjennomføre NAV-reformen. NAV-reformen var både en organisatorisk reform og en innholdsreform. I St.prp.nr. 46 (2004–2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning ble forslaget om en ny arbeids- og velferdsforvaltning fremmet og i St. meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og organisering ble det lagt fram en samlet strategi for å styrke sysselsettingen og inkluderingen av personer som hadde falt ut eller var i ferd med å falle ut av arbeidslivet.

Jeg har merket meg at regjeringen Stoltenberg II en rekke ganger orienterte Stortinget om arbeidsdelingen internt i Arbeids- og velferdsetaten blant annet gjennom budsjett­proposisjoner, St.prp. nr. 51 (2008–2009) Redegjørelse for situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen og forslag om tilførsel av ressurser til Arbeids- og velferdsetaten, i oppfølging av Dokument nr. 1 Tillegg 2 (2009–2010) og ved behandling av Dok. 8: 111S (2012–2013). Jeg kan ikke se at noen av disse dokumentene understøtter at arbeidsdelingen mellom førstelinjen og forvaltningsenhetene i Arbeids- og velferdsetaten ikke er i tråd med Stortingets premisser.

Både for organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen og utvikling av virkemidlene gjensto mye konkretisering etter Stortingets behandling av de første vedtakene. Status for dette ble sist gang oppsummert i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet. Her presenterte også regjeringen sin strategi for å videreutvikle arbeids- og velferdsforvaltningen, og som Stortinget i all hovedsak ga sin tilslutning til. Dette er rammene som Stortinget nå har lagt til grunn for å videreutvikle forvaltningen slik at den i økt grad skal understøtte målet om flere i arbeid og færre på trygd.

Jeg følger imidlertid Navs arbeids- og arbeidsdeling tett, herunder for å sikre meg at organiseringen av etaten følger de overordnede rammer som er gitt av Stortinget gjennom Meld. St. 33 (2015–2016).

Med hilsen

Anniken Hauglie