Svar på skriftlig spørsmål om  eksport til land utenfor EØS

Svar på skriftlig spørsmål nr. 2785 fra representanten Morten Ørsal Johansen

Jeg viser til brev fra Stortingets president av 30. september 2020 vedlagt spørsmål nr. 2785 fra stortingsrepresentant Morten Ørsal Johansen.

Spørsmålet lyder:

"Kan statsråden bekrefte at det har eksistert en ordning der man har kunnet søke til Mattilsynet om dispensasjon for å eksportere et produkt til land utenfor EØS dersom produktet ikke er i samsvar med EU-regelverket, og kan statsråden i så fall forklare hvorfor staten i rettssakene mot Bodø Skalldyr uttalte at det er usannsynlig at dispensasjon ville blitt gitt, og begrunnet dette med matloven og EØS-rettslige forpliktelser."

Som jeg også viste til i svaret på spørsmål nr. 2028, er de tre departementene på matområdet, Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) ikke enige i at Mattilsynet har feiltolket EØS-avtalens bestemmelser om reglene for eksport til land utenfor EØS. EUs handelspolitikk er ikke en del av EØS-avtalen, og EUs regelverk på matområdet gjelder ikke for eksport av næringsmidler til tredjeland. Spørsmålet om eksport av varer som ikke tilfredsstiller EU regelverket er ikke et spørsmål om rekkevidden av handlingsrommet eller EØS-stridig rettsanvendelse, men et spørsmål om tolking av vårt nasjonale lovverk på matområdet, og eventuell adgang til dispensasjon fra kravene i matloven og matlovsforskriften.

I perioden 2010 til 2018 forelå det ingen særregel om eksport til land utenfor EØS av slike varer, og varer som skulle eksporteres måtte i utgangspunktet tilfredsstille de samme kravene som varer som omsettes i Norge og EØS, i tråd med matloven og matlovsforskriften. Det var imidlertid åpning for å kunne dispensere i særlige tilfeller dersom slik dispensasjon ikke gikk imot noen internasjonal forpliktelse for Norge jf. matloven § 32. Denne dispensasjonsadgangen ble i 2018 avløst av en forskrift som oppstiller spesifikke krav til eksport av slike varer til land utenfor EØS. For å hindre at helsefarlige varer eksporteres er det bl.a. krav om at mottakerlandet gjennom sin lovgivning, eller en uttrykkelig erklæring, godtar at varen er lovlig i dette landet. Forelå det en slik lovgivning, eller en erklæring, ville det også i tiden før 2018 kunne være grunnlag for en dispensasjon. Da basert på en konkret vurdering av det aktuelle varepartiet mv.

Når det gjelder Bodø Skalldyr-rettsaken der staten, ved Helse- og omsorgsdepartementet, var saksøkt, så foreligger det en rettskraftig dom fra Hålogaland lagmannsrett av 19. september 2014, hvor staten ble frifunnet. Når det gjelder de faktiske forholdene i saken, så hadde taskekrabbene et høyere nivå av kadmium enn det som var tillatt i krabber til konsum innenfor EØS. Varelageret besto også av krabber som ikke var sporbare til fangstområder, og derfor var det usikkert hvilke kadmiumnivåer krabbene hadde. Mattilsynet fattet derfor et omsetningsforbud for det aktuelle krabbepartiet. Det ble i den saken ikke søkt om dispensasjon for eksport til land utenfor EØS før krabbepartiet var destruert. Det var derfor ikke mulig eller grunnlag for Mattilsynet å vurdere om det var grunnlag for å gi dispensasjon for eksport av det konkrete krabbepartiet. Lagmannsretten konkluderte med:

"at representanter for selskapet i kontakt med Mattilsynet eventuelt fikk inntrykk av at det neppe ville blitt gitt dispensasjon, er således ikke ensbetydende med at de fikk uriktig informasjon om dispensasjonsmulighetene". Det var heller ikke et uttrykk for at dispensasjon generelt ikke kunne gis.

Som jeg tidligere har nevnt pågår det for tiden to søksmål vedrørende eksport til land utenfor EØS. I lys av disse søksmålene ønsker jeg ikke nå å gå nærmere inn i disse sakene.

Når det ellers gjelder eksport av næringsmidler til land utenfor EØS, viser jeg til mitt svar i juni på skriftlig spørsmål nr. 2028.

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad