Svar på skriftlig spørsmål om grisehold

Svar på spørsmål nr 2397 fra stortingsrepresentant Per Espen Stoknes

Stortingsrepresentant Per Espen Stoknes har stilt følgende spørsmål for skriftlig svar:

"Det er nylig dokumentert at det fremdeles foregår alvorlige lovbrudd og dyreplageri i norsk grisehold, som syke og skadde dyr som ikke får oppfølging, griser som vasser i sin egen avføring og purker som står så trangt at de ikke har mulighet til å snu seg rundt. Tiltakene bransjen gjennomførte etter NRK Brennpunkt-dokumentaren “Griseindustriens hemmelighet” fra 2019 har åpenbart ikke løst problemet. Mener statsråden, i lys av dette, at det bør opprettes et eget dyretilsyn som er uavhengig av Mattilsynet og landbruksdepartementet?"

I 2004 ble Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn, Statens landbrukstilsyn, deler av Fiskeridirektoratet og 89 selvstendige kommunale næringsmiddeltilsyn slått sammen til det vi i dag kjenner som Mattilsynet. Mattilsynet er dermed en felles etat under Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Mattilsynets hovedoppgave er å fremme folke-, plante-, fiske- og dyrehelse, miljøvennlig produksjon og etisk forsvarlig hold av fisk og dyr. Mattilsynet har dessuten viktige beredskapsoppgaver. Mattilsynet har også oppgaver knyttet til kosmetikk og legemidler, og fører tilsyn med dyrehelsepersonell. Det handler om et helkjedeperspektiv – fra jord og fjord til bord – der helse, kvalitet og forbrukerhensyn skal ivaretas langs hele matproduksjonskjeden.

Dyrevelferd er en viktig del av en større helhet der det er sterk forbindelse mellom dyrevelferd, dyrehelse, mattrygghet og folkehelse. Begrepet ”One health, one medicine” er etter hvert tatt i bruk for å vise hvordan de ulike fagområder er vevd sammen i en biologisk enhet. "Én helse" - tilnærmingen har vist seg å være grunnleggende for å sikre dyr og menneskers helse, mattrygghet, og for å bekjempe den stadig mer globale trusselen med antimikrobiell resistens og zoonostiske pandemier.

Norsk og europeisk matforvaltning bygger på grunnsynet om at mattryggheten er et resultat av de samlede påvirkningene på reisen fra fjord og jord til bord. Mattilsynets oppgave er å se sammenhengene, overvåke og ha oversikt over tilstanden, være til stede langs hele matkjeden, og mest der risikoen er størst. Å bryte denne kjeden, ved å flytte ut et viktig ledd, kan få store konsekvenser for myndighetenes evne til å løse dette oppdraget. Jeg mener også at det være svært ressurskrevende og dermed et vesentlig samfunnsøkonomisk tilbakesteg å skille ut et eget dyretilsyn.

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad