Svar på skriftlig spørsmål om matjord som brukes til dyrking av ferdigplen

Spørsmål til skriftlig besvarelse – nr. 1339

Representanten Kristoffer Robin Haug har stilt meg følgende spørsmål til skriftlig besvarelse:

"Enkelte områder med matjord brukes til dyrking av ferdigplen til parker og hager. I mye av plendyrkingen puttes plastnett i jorda for å håndtere plenen. Det er en potensiell kilde til mikroplast i parker, hager og matjorda plenen dyrkes på. Vi risikerer også å miste god matjord hver gang ny plen skaves av med topplaget det har grodd frem i. Mener ministeren at slik produksjon er en god måte å bruke gode matjordsarealer på, eller ser ministeren behov for regulering og incentiver for å legge om bruken?"

Produksjonen av ferdigplen startet opp i Norge i 1986. Ved plenproduksjon vil noe av jorda følge med røttene ved skjæring.  Plenproduksjonen bygger imidlertid også et nytt humuslag, og vil ikke bidra til å forringe jordsmonnet mer enn flere andre produksjoner. Gressmatten skjæres tynt, og matten består i stor grad av røtter og skudd, i mindre grad av jord. Siden jorda er godt bundet under produksjonen, hindrer produksjon av ferdigplen samtidig jorderosjon i form av avrenning og vind, og gresset tilfører humus til jorda.

Hvis produksjonen fører til at jordsmonnet blir fjernet, kan kommunen følge opp saken som brudd på jordloven § 9. Bestemmelsen inneholder et forbud mot at bl.a. dyrka jord brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. I rundskriv M-3/2013 (omdisponering og deling) er det lagt til grunn at plenproduksjon rammes av forbudet hvis jordsmonn blir fjernet. Brudd på bestemmelsen i jordloven kan følges opp med bøter, eller med tvangsmulkt.

Etter det jeg har fått opplyst brukes det ved enkelte produksjoner biologisk nedbrytbart nett for å forsterke gressmatten ift. slitasje, for eksempel ved plenproduksjon til fotballbaner. Dette er imidlertid ingen vanlig produksjonsmetode i Norge.

Jeg vil ellers peke på at norske bønder er selvstendig næringsdrivende som må tilpasse produksjonen innenfor de rammebetingelsene myndighetene og markedene gir. Lønnsomhet er en forutsetning for jordbruksproduksjonen, og det er nødvendig at bøndene utnytter de markedsmulighetene som finnes for å skaffe seg inntekter. Disse mulighetene kan ligge i lokal foredling, men også i produksjon av f.eks. blomster, prydbusker, pyntegrønt, juletrær og ferdigplen. Slike produksjoner får lite eller ingen tilskudd over jordbruksavtalen, men bidrar til å opprettholde jordbruksarealene og potensialet for framtidig matproduksjon.

Slik situasjonen er i dag, ser jeg etter dette ikke behov for å regulere produksjonen ytterligere.

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad