Svar på skriftlig spørsmål om uttak av villreinen grunnet skrantesjuke (CWD)

Svar på skriftlig spørsmål nr. 1423 fra representanten Else-May Botten

Stortingsrepresentant Else-May Botten har stilt følgende spørsmål for skriftlig svar:

"Mattilsynet har varslet at det er aktuelt med statlig uttak vinteren 2019, og foreløpige vurderinger krever 1800 felte bukker for å nå 90 % av sikkerhet for smittefrihet på ett år. Dette vil ha enorme konsekvenser for brunstperioden, kalvingstidspunkt, og det er Europas største villreinstamme man setter på spill.

Kan statsråden ta en ny selvstendig runde på dette og gi klart signal om at det er uaktuelt å fullføre en så stor nedslakting av villreinen?"

Spørsmålet ble opprinnelig stilt til klima- og miljøministeren, men er etter avtale med Klima- og miljødepartementet overført til meg for besvarelse.

Jeg er godt informert om skrantesjuke (CWD) hos villrein, status og planene framover. CWD er en overførbar nevrologisk sjukdom hos hjortedyr. Smittestoffet er et prion, et protein som feilfoldes, hoper seg opp og ødelegger hjernen. Angrepne hjortedyr avmagrer og dør. CWD har vært kjent i Nord-Amerika de siste 50 årene, og utgjør der et betydelig problem.

I april 2016 ble det oppdaget CWD i en villrein i Nordfjella sone 1. Dette er første gang CWD er påvist i Europa, og også første påvisning hos rein. Etter påvisningen av CWD i 2016 er det undersøkt prøver av 75.000 hjortedyr fra hele landet. Det er funnet 19 tilfeller av CWD i Nordfjella sone 1, noe som tilsvarer en forekomst på ca. 1,0 %. Vi har ikke funnet klassisk CWD utenfor Nordfjella sone 1.

Det er imidlertid påvist såkalt atypisk CWD hos fire elg og én hjort i andre områder i Norge, og i én elg både i Finland og i Sverige.

Denne sjukdommen er forskjellig fra CWD som beskrevet fra Nord-Amerika og hos rein i Nordfjella. Den har visse felles trekk med atypisk skrapesjuke og atypisk kugalskap.

Vitenskapskomiteen for mat og miljø har gjennomført flere risikovurderinger og sammen med Veterinærinstituttet og NINA gitt råd om tiltak fra dyrehelse- og miljømyndighetenes side. Tiltakene omfatter kartleggingsprogrammer, saneringstiltak, uttak av dyr, friskmelding og reetablering av bestander mv.

Målet er å utrydde klassisk CWD i Norge. Hele flokken på ca. 2.200 dyr i Nordfjella sone 1 ble derfor tatt ut vinteren 2017/2018. For å bli kvitt smitten i miljøet, må Nordfjella sone 1 ifølge Mattilsynet holdes mest mulig fri for hjortedyr i minimum fem år, og det må gjennomføres tiltak i forbindelse med saltstein-plasser mv. I tillegg må det foretas omfattende prøvetaking for å kunne friskmelde reinsdyrflokker i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda for at de skal kunne bidra med dyr for å gjenoppbygge ny reinsdyrflokk i Nordfjella sone 1 etter brakkleggingsperioden.

EU foreslo i 2018 å forby omsetning av kjøtt fra hjortedyr fra områder med CWD (uavhengig av CWD-type), og med krav om at hjortedyrkjøtt fra resten av landet kun må komme fra dyr som har testet negativt for CWD. Et slikt omsetningsforbud ville ha stor betydning, da det i praksis også vil ramme innenlandsk omsetning. Vi har argumentert mot de foreslåtte beskyttelsestiltakene som uproporsjonale, og de er nå utsatt i påvente av at den europeiske mattrygghetsmyndigheten (EFSA) oppdaterer sin risikovurdering av CWD. Omfattende beskyttelsestiltak vil være uheldige for det gode omdømmet som norsk matproduksjon har generelt og for jakt og tamreinnæringen spesielt.

Vi vil fortsette med omfattende overvåking av CWD for å bedre kunnskapen og dokumentasjonen av status over hele landet ytterligere. Vi vil fortsette dialogen med EU i håp om å oppnå forståelse for hvilke tiltak som er hensiktsmessige. Vi har også flere pågående forskningsprosjekter som vil gi kunnskap for best mulig håndtering av sjukdommen. Prosjektene omfatter blant annet forståelse av smittespredning, forskjellene mellom ulike varianter av sjukdommen, forståelse av de genetiske forutsetningene for infeksjon hos norske dyr og utvikling av en CWD-test for levende dyr.

Villreinflokkene på Hardangervidda og i Nordfjella sone 2 forventes å bli viktige i arbeidet med å bygge opp igjen en frisk villreinstamme i Nordfjella sone 1 når brakkleggingsperioden er over. For å være så trygg som mulig på at man har smittefrie dyr å rekruttere fra, er det nødvendig med mange prøver. Det blir lagt opp til at villreinbestandene i Nordfjella sone 2 og Hardangervidda kan friskmeldes når det er 99 prosent sikkert at de ikke er smittet av CWD.

Jegerne gjør en stor og prisverdig innsats ved å samle inn prøver for CWD-undersøkelse under jakten, og jeg er enig i at uttak av dyr for CWD-testing primært bør skje gjennom ordinær jakt. Selv med den ekstraordinære situasjonen med CWD er det et viktig prinsipp at villreinen skal ivaretas innenfor de leveområder den finnes, og innenfor forsvarlige biologiske rammer.

I kvalitetsnorm for villrein er en høy andel voksen bukk angitt som et tegn på en god forvaltning. Store bukker er med på å sette i gang brunsten tidlig. Dette gir tidlig kalving neste vår, noe som igjen gir større kalver påfølgende høst og dermed økt sjanse for overlevelse gjennom vinteren.

For å oppnå rask friskmelding, vil vi i en kortere periode måtte akseptere en redusert bukkeandel, eller en reduksjon i antall villrein, gjennom at en større andel av produksjonsdyra må tas ut. Ved å felle en stor andel eldre bukk, vil det bli en lavere bukkeandel igjen i bestanden på Hardangervidda. Villreinen er en utpreget polygam art og har ifølge Miljødirektoratet en biologi som er ganske robust til å takle en slik skeiv kjønnsfordeling, uten at det går utover reproduksjonen. En midlertidig lav bukkeandel og lav snittalder på bukkene vil derfor ikke medføre store, langvarige konsekvenser for bestanden.

Veterinærinstituttet har i samarbeid med Universitetet i Oslo og NINA, modellert hvor mange dyr av forskjellige kategorier som må prøvetas årlig for at Hardangervidda-bestanden skal friskmeldes. Mange ulike modeller vil kunne dokumentere 99 % sikkerhet for fravær av CWD-smittede dyr, og flere modeller er diskutert med den lokale villreinforvaltningen på Hardangervidda. Villreinforvaltningen ønsket å gå videre med en modell der bestandsstørrelsen over tid holdes på minst 7.000 dyr, kalvetilveksten bygges opp, og hvor det skal være omlag 10 % voksen bukk i bestanden etter jakt. Dersom man skal kunne dokumentere 90 % smittefrihet i løpet av 2019, bør det ifølge denne modellen tas ut nærmere 1.800 bukk i 2019. Med et uttak som skissert, vil det ifølge Mattilsynet fortsatt være igjen tilstrekkelig med bukker til å videreføre produktiviteten.

Mattilsynet har derfor i forkant av at jaktkvotene skal fastsettes på Hardangervidda og i Nordfjella sone 2, oppfordret villreinutvalgene til å sette en så høg kvote for jaktuttak at man i løpet av året kan komme opp i 90 prosent sikkerhet for at det ikke er CWD i villreinbestandene der. Hardangervidda villreinutvalg har på bakgrunn av brevet fra Mattilsynet gjennomført en intern høring av en anbefaling som innebærer at det blir satt en jaktkvote som gjør det mulig å nå målet om 90 prosent sikkerhet for smittefrihet i løpet av året, men som samtidig opprettholder en bestand på minst 7.000 dyr før kalving.

Kvoteanbefalingen fra villreinutvalget for Hardangervidda er på 6.000 bukk. Erfaringer fra de siste tiårene tilsier ifølge Miljødirektoratet at det normalt felles mellom 15 og 30 % av den tildelte kvoten på Hardangervidda, og det maksimale antallet bukk som forventes felt med denne kvoten blir da 1.800 dyr.

Vi har god kunnskap om bestandsstruktur gjennom tellinger, og forvaltningen har gode muligheter til å styre sammensetningen gjennom målrettede kvoter. En lav andel bukk i flokken vil kreve et godt kunnskapsgrunnlag og gode tellinger i Hardangervidda villreinområde i årene som kommer. Bestanden vil derfor bli tett overvåket av både lokal og nasjonal forvaltning.

Vi gjør etter min vurdering en stor innsats for å begrense og om mulig utrydde CWD fra Norge. Dette arbeidet er viktig, ikke bare for Norge, men også internasjonalt, for å redusere risikoen for at denne sykdommen blir etablert og sprer seg videre til andre land.

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad