Svar på skriftlig spørsmål om reintallet i Finnmark

Spm. nr. 2148 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Siv Mossleth – vedr. lavmatter på Finnmarksvidda og reduksjon av reintall

Jeg viser til spørsmål nr. 2148 til skriftlig svar fra stortingsrepresentant Siv Mossleth:  

"Økologer har målt og veid vegetasjon på Finnmarksvidda i 1998, 2005, 2010 og 2013 på oppdrag av LMD. Resultatene av målingene viser at lavmattene har økt betraktelig fra 1998 til 2013, selv om det er lokale og tidsmessige variasjoner. Dette er ikke allment formidlet, i stedet har forskerne gitt et inntrykk av nedbeiting og for mange rein. Hvordan vil ministeren

håndtere det faktum at fagøkologer underkommuniserer viktig kunnskap, og på den måten legger uriktige premisser for reduksjon av reintallet i Finnmark?"

Med bakgrunn i en artikkel i Klassekampen 29. august 2018 legger representanten Mossleth til grunn at lavmattene i Finnmark har økt betraktelig fra 1997 til 2013, og at denne positive utviklingen ikke har blitt kommunisert av fagøkologer. Representanten Mossleth mener dermed at det ligger uriktige premisser til grunn for reduksjonen av reintallet i Finnmark.

Reindriftsforvaltningen i Alta startet i 1998 et eget program for overvåking av vår-, høst- og vinterbeitene i Indre Finnmark. Hensikten med programmet er å fremskaffe dokumentasjon om endringer i beiteforholdene for rein i området.

I programmet inngår det to hovedtyper av overvåkning. Første del omfatter kartlegging og oppdatering av beitegrunnlaget gjennom bruk av satellittdata. Andre del omfatter registreringer i felt etter fastlagt registreringsprogram. NINA har hatt ansvaret for innsamling av bakkedata, mens Norut IT har ansvaret for satellittdata-delen av programmet. Det er totalt gjort tre runder med innsamling av data siden oppstarten av programmet. Dette var i 2005/2006, 2009/2010, samt i 2013.

Resultatene fra kartleggingene er presentert i egne rapporter. Den siste rapporten oppsummerer at lavrik vegetasjon i vinterbeiteområdet i Indre Finnmark i dag utgjør et areal på 344 kvadratkilometer. Dette tilsvarer 4,0 prosent av totalarealet.

I 1987 utgjorde lavdekket 19,0 prosent av totalarealet. I 1996 var dette tallet redusert til 8,4 prosent, og videre til 5,6 prosent i år 2000. I 2006 ble det registrert en økning til 6,7 prosent, men en ny nedgang i 2009 til 6,1 prosent. Dette innebærer at arealet for lavdekke for Indre Finnmark var på sitt laveste i 2013 målt under programmets funksjonstid. Det finnes selvsagt regionale variasjoner, men det stemmer altså ikke at lavmattene totalt sett har økt betraktelig fra 1998 til 2013, slik stortingsrepresentant Mossleth hevder.

Jeg mener at resultatene fra Overvåkningsprogrammet gir en god oversikt over den totale utviklingen av beiteforholdene for rein, men de er ikke egnet som kriterium for fastsetting av øvre reintall.

I forbindelse med iverksettelsen av ny reindriftslov i 2007, mente departementet derfor at det var viktig å utvikle mer objektive og vitenskapelige kriterier for å vurdere om et reintall er økologisk bærekraftig. Etter departementets vurdering måtte Reindriftstyret ha et målbart vurderingsgrunnlag, i tillegg til den kvalitative beskrivelsen til distriktene, for å kunne gjennomføre en reell etterprøving av reintallet. Det var to hovedgrunner til dette; sikre at myndighetenes overordnede ansvar for en økologisk bærekraftig ressursforvaltning ivaretas, og sikre et helhetlig faglig skjønn/utgangspunkt for vurdering av reintallet i de ulike reinbeitedistriktene.

Departementet så det som sentralt at myndighetene og næringen kunne enes om hva som ligger til grunn for et økologisk bærekraftig reintall. På denne bakgrunn ble det i januar 2008 opprettet en arbeidsgruppe med 6 reindriftsutøvere, 2 forskere og 2 fra myndighetene.

Arbeidsgruppen overleverte sin rapport i desember 2008. Gruppen konkluderte med at gjennomsnittlige slaktevekter for de ulike alders- og kjønnskategoriene er de beste målbare kriteriene for et økologisk bærekraftig reintall. Videre at levende vekter, kjøttavkastning og stabilitet i kalveprosent brukes som supplerende indikatorer. I tillegg brukes reindriftens egne vurderinger av reinens kondisjon og distriktets egne beitevurderinger som supplerende indikatorer til vektene.

I styringsdialogen med Statens reindriftsforvaltning (nå Landbruksdirektoratet) ble det kommunisert at arbeidsgruppens anbefalinger skulle benyttes i forbindelse med myndighetenes godkjenning av distriktenes reintallsvedtak.

Gjennom slakterienes rapportering av slaktedata har man nå fått en god oversikt over utviklingen av slaktevektene i det enkelte distriktet. Allerede fra 2015 til 2016 så vi effektene av reintallsreduksjonen ved at gjennomsnittsvekten både på voksen rein og kalv hadde økt med 0,5 kilo. Ser vi på Vest-Finnmark særskilt, økte gjennomsnittsvekten med hele 1,6 kilo. Økte vekter bidrar også til økt lønnsomhet i næringen.

Selv om mange distrikt har hatt en positiv utvikling av slaktevektene på rein, er det fortsatt enkelte distrikt i Finnmark som har for lave vekter. Jeg er kjent med at enkelte distrikt i Vest-Finnmark var nede i gjennomsnittsvekter på kun 15 kilo siste sesong, dette er verken økologisk eller økonomisk bærekraftig og viser at det fortsatt er behov for at vi må ha stor oppmerksomhet på reintallet og følge utviklingen av vektene nøye.

Framover vil vi fortsette å bruke vektkriteriene som ble utarbeidet i 2008 som hovedkriterium for å vurdere om reintallet i en siida er økologisk bærekraftig. "Overvåkningsprogrammet for Indre Finnmark " er fortsatt operativt. Det er et mål at vi framover også kan ta i bruk ny teknologi til å følge utviklingen. 

Med hilsen 

Bård Hoksrud