Svar på spm. 161 fra stortingsrepresentant Truls Wickholm

Beregning av regjeringens økonomiske handlingsrom

Jeg viser til brev av 31. oktober fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Truls Wickholm til skriftlig besvarelse:

«Hvorfor hevder finansministeren at det «vil være uansvarlig å holde de økte utgiftene til folketrygden utenfor beregningene av regjeringens økonomiske handlingsrom, slik Ap har bedt om», og at «Så det Ap gjør her, er å skape usikkerhet rundt pensjons­utbetalingene», når regjeringen gjør akkurat det samme i sin egen framskriving av handlingsrommet på side 48 i Nasjonalbudsjettet?

Begrunnelse:
I et oppslag i Klassekampen 25.10. står følgende å lese: «Jensen fastholder også at det vil være «uansvarlig» å holde de økte utgiftene til folketrygden utenfor beregningene av regjeringens økonomiske handlingsrom, slik Ap har bedt om. Det er de samme pengene som går til skattekutt som til sykepenger og pensjoner, fastslår Jensen. – Så det Ap gjør her, er å skape usikkerhet rundt pensjonsutbetalingene, sier Jensen.» 

I Nasjonalbudsjettet for 2017, side 48, presenterer regjeringen tabellen 3.6 Handlingsrommet i budsjettet de nærmeste årene, hvor det fremgår at «Handlingsrom» (før effektivisering og omprioritering) beregnes ut fra regnestykket «inntekter (herunder underliggende skattevekst og bruk av olje- og fondsinntekter) minus utgifter (herunder folketrygden og demografikostnader i kommuner og helseforetak)».

Etter flere runder de siste ukene, hvor vi har påpekt en rekke uriktige påstander fra finansministeren, er det viktig å få klarhet i om finansministeren ikke vet/forstår at hennes egne kommentarer er i direkte konflikt med hennes eget budsjett, eller om hun bevisst forsøker å villede folk.»

Svar:
Regjeringen og Stortinget må ta ansvar for hele budsjettet, også utgiftsposter som viser sterk vekst selv uten nye vedtak. At disse og andre formål blir tildelt penger over statsbudsjettet er et uttrykk for prioritering. I omtalen i Nasjonalbudsjettet 2017 av regjeringens prioriteringer i perioden 2014-2017 er derfor alle utgifter inkludert, sammen med lettelser i skatter og avgifter.

Folketrygdens utgifter anslås til 460 mrd. kroner i 2017. Det tilsvarer 35 pst. av statsbudsjettets samlede utgifter. Utgiftene i folketrygden anslås å øke med om lag 40 mrd. kroner i fireårsperioden 2014-2017, eller om lag 10 mrd. kroner per år. Befolkningsutviklingen er anslått å øke utgiftene i kommuner og helseforetak med om lag 4 mrd. kroner per år i perioden 2014-2017. Dette viser at utgifter med sterke bindinger på statsbudsjettet må være med i en oversikt over politiske prioriteringer.

Handlingsrommet i budsjettet i årene fremover omtales i avsnitt 3.1.4 i Nasjonal­budsjettet 2017, samt i kapittel 5 i Gul bok 2017. Begge steder er omtalen utvidet som en del av oppfølgingen av anbefalingene fra Børmer-utvalget (NOU 2015: 14 Bedre beslutningsgrunnlag, bedre styring. Budsjett og regnskap i staten). Børmer-utvalget mente at det i større grad bør tas hensyn til mellomlangsiktige budsjettkonsekvenser når politikken utformes. Utvalget foreslo at flerårige utsikter for statens inntekter og utgifter bør synliggjøres bedre og fremstilles slik at inntekts- og utgiftssiden ses i sammenheng. Formålet er å gi en bedre oversikt over rammene for finanspolitikken i årene fremover, og på den måten legge til rette for bærekraftige prioriteringer. I en slik fremstilling er det viktig å opplyse om utgifter med sterke bindinger, slik som utgiftene i folketrygden og demografiutgifter i kommuner og helseforetak.

Innenfor dagens budsjettsystem kan de fleste utgifter på statsbudsjettet endres fra ett år til et annet, dersom det er politisk flertall for det. På helt kort sikt kan det være gode grunner til ikke å gjøre større, uventede endringer i ordninger som er viktige for de det gjelder. At det ikke gjøres endringer i etablerte ordninger, selv om utgiftene over tid øker mye, er likevel en prioritering.

De samlede offentlige utgiftene i Norge utgjør nær 60 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Aldringen av befolkningen vil stille oss overfor betydelige utfordringer i tiårene fremover. Løsningen er først og fremst reformer og tiltak som sikrer høy deltakelse i arbeidsmarkedet og en effektiv og målrettet bruk av offentlige ressurser. I møte med disse utfordringene vil det være uansvarlig om betydelige offentlige utgiftsposter, som også øker raskt, holdes utenom i en diskusjon av prioriteringene i budsjettet.

Med hilsen

Siv Jensen