Historisk arkiv

Svar på spørsmål nr. 1032 fra stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Skatteavtaler med u-land

Jeg viser til brev  av 2. mai 2016 fra Stortingets presidentskap til utenriksministeren fra stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad. Brevet er oversendt meg for besvarelse, som ansvarlig statsråd for Norges skatteavtaler. I brevet stilles følgende spørsmål:

I følge Action Aids ferske rapport «Mistreated», som er en analyse av mer enn 500 dobbeltbeskatningsavtaler hevdes det at Norge har 8 slike skatteavtaler som omtales som «svært restriktive», dvs at de bidrar til en urimelig reduksjon av u-lands skatteinngang. Vil statsråden sørge for at det foretas en gjennomgang av gjeldende skatteavtaler med u-land for å se om dette stemmer og forhandle fram mer rettferdige skatteavtaler?

Svar:
Innledningsvis vil jeg si noe om skatteavtalers formål og funksjon. Skatteavtalenes hovedformål er å forhindre dobbeltbeskatning i tilfeller hvor en skattyter og skattyters inntekt eller formue har tilknytning til to land samtidig. I tillegg er det et formål å forhindre skatteunndragelse og ikke legge til rette for dobbelt ikke-beskatning av inntekt og formue.

Skatteavtaler kan ikke utvide grunnlaget for beskatning utover det som følger av et lands interne lovgivning. Skatteavtalens funksjon er å fordele beskatningsretten til inntekt og formue mellom de to relevante land, på en måte som landene blir enige om etter forhandlinger. Det er svært viktig å forhindre dobbeltbeskatning av investeringer og virksomhet over landegrensene. Skatteavtalene legger således til rette for slike investeringer og aktivitet og sikrer mulighet til økonomisk utvikling og vekst. Som en liten åpen økonomi er Norge avhengig av investeringer, også fra utlandet, for å sikre vekst og utvikling.

Det finnes to mønsteravtaler som legges til grunn ved skatteavtaleforhandlinger. En er utviklet av OECD og en er utviklet av FN, hvor utviklingsland er representert. FNs mønsteravtale tar særlig hensyn til utviklingslands interesser og legger i større grad enn OECDs mønsteravtale beskatningsrett til en kildestat. I Norges skatteavtaleforhandlinger med utviklingsland ses det i stor grad hen til FNs mønsteravtale. I stortingsproposisjoner hvor skatteavtaler legges fram for Stortinget for samtykke til ikrafttredelse gjøres det rede for grunnlaget for forhandlingene, og der det er relevant, hvilke bestemmelser som følger FNs mønsteravtale.

I skatteavtaleforhandlinger må det legges vekt på flere hensyn. Fra norsk side er det viktig å bevare det norske skattegrunnlaget og samtidig ta hensyn til norsk næringslivs og norske arbeidstakeres behov for beskyttelse mot dobbeltbeskatning. Det er også relevant å se hen til innholdet i skatteavtaler den aktuelle avtalemotparten har med andre land. Samtidig er det viktig å sørge for et balansert resultat som begge parter er enige om og som legger til rette for å videreutvikle den økonomiske relasjonen mellom landene. Når man oppnår enighet i forhandlinger, er det nettopp på grunnlag av at begge land mener at deres interesser er tilstrekkelig ivaretatt.

Det er også slik at en rekke utviklingsland i sin nasjonale lovgivning har inntatt incentivordninger for å legge til rette for investeringer fra utlandet. I slike tilfeller ønsker landet ofte å innta ordningene i skatteavtalen. Det kan da se ut som skatteavtalen er ubalansert i utviklingslands disfavør, mens realiteten er at landet selv ønsker en slik ordning.

Internasjonalt foregår det et stort arbeid for å bistå utviklingsland i å ivareta sine interesser på skatteområdet, herunder skatteavtalespørsmål. FNs arbeid er særlig betydningsfullt, men også Verdensbanken og IMF bidrar på dette området.

FN har utviklet en håndbok om forhandlinger av skatteavtaler som er særlig rettet mot utviklingsland. Her gjøres bl.a. rede for en rekke hensyn som bør legges til grunn når en vurderer behovet for skatteavtale og ved utforming av skatteavtaler. Håndboken er et godt redskap for utviklingsland når de skal vurdere sine posisjoner, herunder om det bør inngås skatteavtale.

FN, OECD og andre internasjonale organisasjoner driver også et omfattende opplæringsprogram for utviklingsland om internasjonale skattespørsmål. Det tilbys bl.a. en rekke kurs og seminarer både om avtaleforhandlinger og utvalgte tema som for eksempel internprising. Norge bidrar her med instruktører.

Jeg mener at det ikke er skatteavtaler i seg selv som er skadelig for utviklingsland. Tvert i mot kan de være med på å sikre helt nødvendige investeringer i økonomien. Når det er sagt, er det ikke tvil om at mange skattytere driver aggressiv skatteplanlegging hvor utnyttelse av skatteavtaler, «treaty shopping», er et sentralt element. Dessuten kan gjeldsforskyvning i konsern, betalinger i form av royalty for bruk av immaterielle eiendeler og betalinger for hovedkontortjenester («management fees») være med på å uthule skattegrunnlaget. Dette er problemstillinger som er like for alle land. Mange utviklingsland er også rike på naturressurser og opplever at disse selges ut av landet i konserninterne transaksjoner som legger lite inntekt igjen i kildelandet. Alle disse problemstillingene ble identifisert i OECD og G20s BEPS-prosjekt («Base Erosion and Profit Shifting»), og det er utarbeidet tiltak for å motvirke slik overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget. Prosjektet gir anbefalinger til utforming av skatteavtaler, bl.a. bestemmelser som skal hindre misbruk av skatteavtaler og bestemmelser som styrker definisjonen av fast driftssted. Å innta bestemmelser som skal hindre misbruk av skatteavtaler er en minimumsstandard i prosjektet, dvs. at alle land som er tilsluttet prosjektet, skal innta slike bestemmelser i sine skatteavtaler. Disse bestemmelsene vil styrke kildestatenes beskatningsrett. I tillegg er det også gitt anbefaling om innføring av nasjonale rentebegrensingsregler og retningslinjene for internprising er styrket.

Implementeringen av anbefalingene i BEPS-prosjektet er nå i gang. Det legges vekt på en vid og inkluderende prosess som også skal ta hensyn til utviklingslandenes behov og støtte implementeringen av anbefalingene i disse landene. Anbefalingene knyttet til skatteavtalebestemmelser skal implementeres i eksisterende skatteavtaler gjennom en multilateral avtale. Dette er en effektiv og god mulighet for utviklingsland til å sørge for at svakheter i skatteavtalene rettes opp.

Som nevnt innledningsvis er skatteavtaler et resultat av forhandlinger hvor to parter har kommet til enighet. Det ville være nokså uvanlig dersom en part skulle kontakte den andre med sikte på reforhandling etter å ha vurdert det slik at den andre parten har behov for slik reforhandling. Vi er imidlertid åpne for å vurdere reforhandlinger dersom et land ber om det.

Med hilsen

Siv Jensen