Svar på spørsmål nr. 1274 fra stortingsrepresentant Gjelsvik om hvitvaskingsloven

Jeg viser til brev 21. mars 2019 fra Stortingets president til finansministeren med spørsmål fra stortingsrepresentant Sigbjørn Gjelsvik.

Spørsmål:
«Avisen Vårt land har i en rekke artikler fremhevet at norske banker avviser eller avvikler kundeforhold med begrunnelse i hvitvaskingsloven. Hvor mange kundeforhold er avvist eller avviklet som følge av loven, hvor mange klager på dette er behandlet, og mener statsråden at kundenes rett til å få utført bank- og finanstjenester er svekket som følge av loven?»

Begrunnelse:
«Senterpartiet er opptatt av at folk flest, bedrifter og organisasjoner skal ha rett til å få utført bank- og finanstjenester. Gjennom behandlingen av hvitvaskingsloven gav andre partier, inkludert regjeringspartiene, oss gehør for dette. En samlet finanskomité understreket viktigheten av at banker skal håndtere risiko ved kundeforhold snarere enn å avvise eller avvikle kundeforhold. Samtidig ba en samlet komité regjeringen om å opprette en enkel og ubyråkratisk klageordning. Jeg ønsker nå å få klarhet i om lovens faktiske virkning er i tråd med Stortingets intensjoner og med folk flest sin rett til å få utført bank- og finanstjenester.»

Svar:
Tilgang til trygge og gode bank- og finanstjenester er viktig. Samtidig må vi være oppmerksomme på trusler som innebærer risiko for misbruk av de samme tjenestene. Truslene kan dreie seg om blant annet hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme.

Ved forberedelsen av forslaget til ny hvitvaskingslov var Finansdepartementet oppmerksom på forholdet mellom hvitvaskingsregelverket og tilgangen til finansielle tjenester. I Financial Action Task Force (FATF), som er den internasjonale standardsetteren for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, diskuteres problemet med at kunder med høyere risiko avvises, fremfor at den høyere risikoen håndteres. I lovproposisjonen (Prop. 40 L (2017-2018)) uttalte departementet derfor følgende i punkt 5.7.6:

«Departementet finner videre grunn til å bemerke følgende om plikten til å avvise kunder som følge av manglende gjennomføring av kundetiltak: Rapporteringspliktige har ikke adgang til på generelt grunnlag å avvise kunder som innebærer høyere risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering. Rapporteringspliktige har i stedet plikt til å gjennomføre forsterkede kundetiltak, jf. lovforslaget § 17. Høyrisikokunder kan ikke uten videre avvises. For politisk eksponerte personer er dette sagt uttrykkelig i fjerde hvitvaskingsdirektivs fortale avsnitt 33. En risikobasert tilnærming tilsier at risikoen skal identifiseres og håndteres. Risikoen skal ikke uten god grunn i sin helhet fjernes. I blant annet FATF er det blitt sett med bekymring på såkalt «de-risking». «De-risking» innebærer at kunder som ikke er helt ordinære, utestenges fra de tjenestene rapporteringspliktige tilbyr. «De-risking» er i strid med en risikobasert tilnærming.»

Jeg vil likevel bemerke at tilgangen til finansielle tjenester verken har vært eller skal være absolutt. Retten til finansielle tjenester er sterk og er ikke svekket gjennom den nye hvitvaskingsloven. Samtidig stiller vi nødvendige vilkår for å kunne bruke tjenestene, i samsvar med internasjonale anbefalinger og krav. I alle tilfeller er det konkrete vurderinger som må gjøres i tilknytning til det enkelte kundeforholdet. Finanstilsynet følger opp at bankene gjør forsvarlige vurderinger etter hvitvaskingsregelverket og annet relevant regelverk.

Når det gjelder spørsmålet om konkrete tall for antall kundeforhold som er avvist eller avviklet som følge av loven, er ikke dette data som samles inn systematisk i dag.

Med hilsen

Siv Jensen