Svar på spørsmål nr. 530 fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson

LLR-rapportering

Jeg viser til brev 19. januar 2017 fra Stortingets presidentskap vedlagt spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson. 

«Regjeringens forskrift om land-for-land-rapportering (LLR) inneholder et unntak fra rapporteringsplikt fra land hvor selskap betaler mindre enn 800.000 kroner til myndighetene. Mange selskap etablert i skatteparadis vil omfattes av unntaket. Hvordan mener Finansministeren da at forskriften oppfyller Stortingets vedtak om å "synliggjøre uønsket skattetilpasning og sikre at relevante opplysninger knyttet til LLR-rapporteringen fra datterselskaper og støttefunksjoner i tredjeland fremkommer i regnskapet"?» 

Begrunnelse:

«Den 22.12.2016 fastsatte Finansdepartementet endringer i forskriften om land-for-land-rapportering. Den eksisterende forskriften har hatt flere svakheter, og endring i forskriften har blitt etterspurt av Stortinget ved flere anledninger. Et av hovedgrunnene til kritikken har vært at land-for-land-rapporteringen i praksis har hatt et unntak i rapporteringsforpliktelsen for selskapers virksomhet i skatteparadiser. Dette smutthullet har Stortinget ønsket å stanse. 

Stortingets anmodningsvedtak fra 2015 var som følger: "Stortinget ber Regjeringen gjennomgå effekten av forskriften for LLR rapportering målt mot Stortingets målsetting om å synliggjøre uønsket skattetilpasning og sikre at relevante opplysninger knyttet til LLR rapporteringen fra datterselskaper og støttefunksjoner i tredjeland fremkommer i regnskapet."

Når Regjeringen nå har gjennomgått forskriften og endret den, har det vært forventet at de tar bort unntaket for skatteparadisene. Til tross for dette har Regjeringen kommet med en uklar formulering i forskriften, som i praksis åpner opp for at selskaper fortsatt slipper å rapportere fra skatteparadis.» 

Svar:

Regjeringen er opptatt av å motvirke uønsket skattetilpasning, og Norge jobber aktivt for oppnå dette, både nasjonalt og internasjonalt. 

Regnskapsloven § 3-3d og verdipapirhandelloven § 5-5a inneholder en bestemmelse om at departementet i forskrift kan fastsette en beløpsmessig nedre grense for hvilke betalinger til myndigheter som skal inngå i LLR-rapporteringen. Grensen ble omtalt på følgende måte i Prop. 1 LS (2013-2014), jf. også Innst. 4L (2013-2014): 

«Departementet er enig i arbeidsgruppens vurdering om at det bør settes en terskel for hvilke betalinger til myndigheter som bør inngå i LLR-rapporten. Arbeidsgruppen har foreslått en terskelverdi på 800 000 kroner, som er i tråd med antatt forventede EØS-regler som svarer til direktiv 2013/34/EU. Departementet viser til at en senking av terskelverdien, slik enkelte høringsinstanser har tatt til orde for, vil kunne bidra til å øke kostnadene knyttet til rapporteringen vesentlig, og mener derfor at kravet til vesentlighet bør ligge på EU-nivå.» 

Forskriften om land-for-land-rapportering (LLR-forskriften) har to formål. For det første skal den bidra til økt åpenhet om virksomheten til foretak som driver med uttak av ikke-fornybare naturressurser, for dermed å ansvarliggjøre myndighetene for forvaltningen av inntektene av landets naturresurser i land hvor slik virksomhet drives. For det andre skal rapporteringen bidra til økt åpenhet om foretakenes skatteposisjonering. 

Den beløpsmessige terskelverdien på 800 000 kroner, som følger av LLR-forskriften § 4 andre ledd, gjelder på enhetsnivå, og knytter seg til hvilke betalinger til myndigheter som må tas inn i LLR-rapporteringen. Begrepene «betaling» og «myndighet» er nærmere definert i LLR-forskriften § 3 nr. 3 og nr. 5. De norske reglene er i tråd med gjeldende EU-regelverk på området. 

Ved endring av LLR-forskriften 22. desember 2016 er det fastsatt krav om at LLR-rapporten skal inneholde flere nøkkelopplysninger om rapporteringspliktiges virksomhet, samt opplysninger om nærmere bestemte skattemessige forhold. Opplysningene skal gis for hvert enkelt land hvor foretaket er etablert. 

De nye utvidede kravene til skatteopplysninger i konsernrapporten følger av LLR-forskriften § 5 tredje ledd og gjelder blant annet opplysninger om påløpt og betalt inntektsskatt. Opplysningene skal gis for hvert enkelt av det rapporteringspliktige foretakets datterselskap. Det følger av LLR-forskriften § 5 tredje ledd at skatteopplysningene skal gis uavhengig av om det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter. 

Det gjelder med andre ord ingen beløpsmessig grense for rapportering av skatteopplysninger i konsernrapporten. Skatteopplysningskravene er etter min vurdering godt egnet til å synliggjøre uønsket skattetilpasning, herunder fange opp virksomhet i støttefunksjoner i tredjeland. 

Med hilsen 

Siv Jensen