Svar på spørsmål nr. 613 fra stortingsrepresentant Kjersti Toppe

Om Statens innkrevingssentrals innkrevingspraksis

Jeg viser til brev 3. februar 2017 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Kjersti Toppe:

«Vil statsråden sørge for å tilse at Statens innkrevingssentral utøver en inndrivingspraksis i samsvar med god inkassoskikk som gir rom for utøvelse av fornuftig skjønn og ikke påfører mennesker i sårbare livssituasjoner som arbeidsledighet, svekket helse, krevende omsorgsituasjoner eller sårbare økonomi urimelige belastninger og redusert livskvalitet, og informere om hvordan en slik praksis faktisk blir sikret?

Begrunnelse:
Undertegnede har som ombud og stortingsrepresentant mottatt flere meldinger vedrørende Statens innkrevingssentral sin innkrevingspraksis overfor mennesker i sårbare situasjoner som gir stor grunn til bekymring, særlig med den fortiden økende arbeidsledighet. Statens innkrevingssentral sin virksomhet er regulert av Lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven). I følge lovens § 3 gjelder ikke Inkassoloven for Statens innkrevingssentral, men dens innkreving skal være i samsvar med god inkassoskikk. Så selv om inkassoloven derfor ikke direkte gjelder for Statens innkrevingssentral, skal dens innkreving likevel være i samsvar med god inkassoskikk. God inkassoskikk er en generalklausul i inkassoloven som sier at all inkassovirksomhet skal utøves i samsvar med god inkassoskikk og som samtidig påpeker at skyldner ikke skal utsettes for inkassometoder som utsetter skyldner for urimelig påtrykk, skade og ulempe. Det er ut fra dette forventet at Statens innkrevingssentral alltid utøver fornuftig skjønn i enkeltsaker og ikke påfører enkeltmennesker og familier ytterligere og urimelige belastninger. Det må i saker være mulig for skyldnere å kunne drøfte seg frem til frivillige løsninger som er til å leve med og som ikke hefter i forhold til gjeldsregister og fører mennesker ut i ytterligere krise. Saker som spørsmålsstiller er gjort kjent med, viser at Statens innkrevingssentral sin praksis ikke alltid er i tråd med god inkassoskikk. Det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe”. Regelen er et ufravikelig påbud, jf. ordet ”skal”. Kravet om god inkassoskikk er en rettslig standard lik som ”god advokatskikk” og ”god eiendomsmeglerskikk”, som alltid må vurderes konkret ut fra det enkelte tilfelle. Annet ledd er ikke uttømmende, ifølge forarbeidene. Regelen om god inkassoskikk gjelder alle stadier av inndrivelsen og ikke bare overfor skyldneren, men også familie, arbeidsgiver og omgangskrets (NOU 1983, nr. 8 s 93-94 og Ot.prp.nr.2 1997-1998 s. 108). Spørsmålsstiller er gjort med saker der det synes klart at Statens innkrevingssentral ikke har fulgt god inkassoskikk, har vanskeliggjort skyldners mulighet for oppfølging og forsørgeransvar for barn, ikke tatt hensyn til skyldners alvorlige helsesituasjon og prognose, og ikke ville diskutere frivillige løsninger som hadde muliggjort en nedbetaling som er til å leve med samtidig som fordringer ville blitt inndrevet innen rimelig tid.»

Svar:
Som stortingsrepresentanten viser til følger det av SI-loven § 3 at Statens innkrevingssentrals (SIs) innkreving skal være i tråd med god inkassoskikk. En presisering av innholdet i «god inkassoskikk» er inntatt i inkassoloven § 8 annet ledd. Bestemmelsen fastsetter at det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen, herunder skyldner eller skyldnerens familie, arbeidsgiver og omgangskrets, for urimelig påtrykk, skade eller ulempe. Hvorvidt det foreligger «urimelig» påtrykk, skade eller ulempe, skal stort sett bedømmes ut fra «en objektiv norm for hva skyldnere i alminnelighet bør finne seg i under de gitte forhold», jf. Ot.prp. nr. 2 (1987-1988) Om lov om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav. Selv om vurderingen skal skje ut i fra en slik objektiv norm, vil det kunne legges vekt på særskilte omstendigheter som f.eks. sykdom eller arbeidsledighet hos skyldneren. Vektleggingen av slike særskilte omstendigheter må imidlertid avveies mot fordringshaverens behov for dekning og nødvendigheten av de aktuelle innfordringstiltak. Videre vil skyldnerens subjektive forhold også til en viss grad kunne spille inn, f.eks. dersom skyldneren klart søker å unndra seg forpliktelsen.

SI ble 1. januar 2015 innlemmet i Skatteetaten og er etter dette direkte underlagt Skattedirektoratet. Skattedirektoratet vil gjennom sin styring bidra til å sikre kvaliteten på innkrevingsforvaltningen i SI, bl.a. ved å påse at SI utøver sin inndrivelsespraksis i samsvar med god inkassoskikk. Dette er imidlertid også et ansvar for ledelsen i SI, og ved brudd på kravet til «god inkassoskikk» vil SI etter omstendighetene kunne pådra seg erstatningsansvar etter alminnelige erstatningsregler, og det kan også bli spørsmål om personlig ansvar for tjenesteforsømmelse mv.

Jeg vil også nevne at kontroll med SIs innkrevingsvirksomhet skjer gjennom etablerte klageordninger. Når SI treffer vedtak som kan påklages etter forvaltningsloven vil disse, med mindre annet er bestemt, bli behandlet av Skattedirektoratet som overordnet organ. Dersom det er innsigelser til måten SI utøver sin særnamskompetanse på, vil det være klagereglene i tvangsfullbyrdelsesloven som kommer til anvendelse. Klager og innsigelser skal da behandles av tingretten. Tingretten behandler bl.a. klager over SIs avgjørelser og handlemåte i saker hvor det er tatt utlegg, enten ved trekk i lønn mv. eller ved at det stiftes utleggspant i skyldners formuesgoder.

SIs utenrettslige innkrevingsvirksomhet er videre omfattet av Sivilombudsmannens arbeidsområde, som blant annet innebærer å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger.

Det er ikke noe som tyder på at SI regelmessig utøver sin virksomhet i strid med god inkassoskikk eller andre bestemmelser i innkrevingsregelverket. Det kan i denne sammenheng vises til at det er svært sjelden at handlemåten til SI blir overprøvd av domstolene, Skattedirektoratet eller Sivilombudsmannen.

I den grad SI i enkeltsaker likevel skulle handle i strid med god forvaltningsskikk, vil skyldnerens rettssikkerhet være ivaretatt gjennom muligheten til å klage inn saken for ett eller flere av ovennevnte organer.

Med hilsen

Siv Jensen