Svar på spørsmål om mottakerland som har blitt mer selvhjulpne av norsk bistand

Utviklingsminister Dag-Inge Ulsteins svar på et spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (Frp) om statsråden kan fremlegge en liste over mottakerland av norsk bistand som har blitt selvhjulpne og derigjennom uavhengige av økonomisk bistand.

Skriftlig spørsmål nr. 2685 (2020-2021).
Datert 30.06.2021.

 

Fra representanten Christian Tybring-Gjedde (Frp) til utviklingsministeren:
Kan statsråden fremlegge en liste over mottakerland av norsk bistand som har blitt selvhjulpne og derigjennom uavhengige av økonomisk bistand?

Utviklingsministerens svar:
All norsk utviklingspolitikk er rettet inn mot målet om å utrydde ekstrem fattigdom i verden innen 2030, og å nå de øvrige seksten bærekraftsmålene. Siden det er samarbeidslandene selv som må skape denne utviklingen, må våre bidrag settes inn der hvor de i størst mulig grad styrker landenes egen evne til vekst og velferd. I mange land har internasjonale bidrag spilt en viktig rolle i denne prosessen.  

Derfor satser vi på blant annet helse, utdanning, jobbskaping, matsikkerhet, klimatilpasning, godt styresett, menneskerettigheter, likestilling og tilgang til fornybar energi. Vi vet fra vår egen historie hvilken betydning slike faktorer har hatt for den økonomiske veksten, uten at vi nødvendigvis er i stand til å måle den samlede samfunnseffekten av det enkelte virkemiddel.

Vi styrker også innsatsen mot faktorer som trekker store verdier bort fra utviklingslandene, som korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. I likhet med kunnskapsoverføring innen skatteinnkreving og ressursforvaltning, er dette mindre kostnadskrevende for giverlandet enn mange andre former for bistand. Den har likevel stor betydning for den nasjonale ressursmobiliseringen som er nødvendig for å skape bærekraftig utvikling.   

I takt med veksten i norsk økonomi er bistanden økt betydelig siden oppstarten på 60-tallet. På den tiden mottok India og Sør-Korea en stor del av den norske støtten. India har opplevd betydelig fattigdomsreduksjon og gikk fra å være lavinntektsland til å bli mellominntektsland i 2007. Sør-Korea er for lengst blitt et høyinntektsland. Dette skyldes indre utviklingstrekk, integrering i en stadig voksende verdenshandel og en rekke andre faktorer.   

Siden 1960 har en større gruppe land gått fra lav- til mellominntektsland. Dette gjelder blant annet stater som over kortere eller lengre tid har mottatt norsk bistand, slik som Nepal, Zambia, Botswana og Tanzania.

Bistandsavhengigheten i disse landene er i denne perioden blitt redusert. Tanzania er ett av flere eksempler. Der har man nådd en økonomisk vekst på opptil 7 prosent, mens den var drøye 3 prosent på 90-tallet. Bistandens andel av nasjonalinntekten er ifølge Verdensbanken gått ned fra over 30 prosent tidlig på 90-tallet til nærmere 3 prosent i dag. De har selv lykkes i å redusere fattigdommen, selv om det fortsatt er en lang vei å gå. Den gjennomsnittlige levealderen har de siste tjue årene økt med femten år. Nasjonal ressursmobilisering er i dag den viktigste inntektskilden for utviklingsland. Både i Tanzania og andre steder har Norge bidratt til å styrke denne nasjonale innsatsen, ikke minst gjennom faglig bistand til utvikling av skattesystemer.

Den økonomiske utviklingen i et land henger nøye sammen med samfunnsutviklingen ellers, både internt og i nabolandene. Mange steder har krig og konflikt ført til at utviklingen er blitt satt tilbake. Sudan og Syria er blant mange eksempler på dette.  

Flere land har de siste årene også opplevd tilbakeslag for demokratiske verdier og menneskerettigheter. Klimaendringer har fått økte konsekvenser og krever en betydelig innsats innen forebygging og tilpasning for å motvirke forverring av menneskers livssituasjon. Koronapandemien viser med all tydelighet hvordan dagens utviklingsutfordringer er globale og berører oss alle. Den viser at det også er i vår egeninteresse å bidra til å løse internasjonale kriser og felles utfordringer. Gjennom 2030-agendaen med bærekraftsmålene er det også en felles forpliktelse for alle land å arbeide sammen for å utrydde ekstrem fattigdom og sult.

Utviklingssamarbeidet gir svært mange gode resultater, særlig for de fattigste og mest sårbare, men er langt ifra tilstrekkelig for å skape den ønskede utviklingen. Den nøyaktige effekten av hvert enkelt tiltak er i de fleste tilfeller ikke lett å måle på aggregert nivå. Hvis den økonomiske veksten i et land øker i en tid med økte råvarepriser, er det ikke lett å identifisere hvor mye av veksten som eventuelt skyldes bistand. Vi kan heller ikke slå fast at bistanden har feilet når fattigdommen nå øker som følge av koronapandemien. Å støtte menneskerettighetsforkjempere i autoritære land kan gi mening, nettopp fordi de kjemper for et mer demokratisk samfunn.

Det gis generelt ikke bistand til myndigheter som ikke tilfredsstiller gitte minimumskrav til godt styresett. I slike tilfeller gis bistanden til prosjekter og programmer som har som mål å forbedre forvaltningen og de demokratiske institusjonene, og til aktører som holder myndighetene ansvarlige. Norsk bistand har i en årrekke gått til internasjonalt anti-korrupsjonsarbeid.

Det er ofte stor sammenheng mellom faktorene som bidrar til vekst. Det er vanskelig å se for seg noe som styrker evnen til å skape vekst og arbeidsplasser mer enn utdanning. Derfor er dette høyt prioritert. Sykdom og dårlig folkehelse bidrar til det motsatte, mens bedre folkehelse og skolegang for jenter har positive ringvirkninger for et samfunn. Vi vet at norsk vaksine-innsats har bidratt til å redde mer enn én million menneskeliv, men det er ikke like lett å måle hvilken økonomisk vekst det fører til på sikt når mennesker kan utdanne seg, jobbe og skape arbeidsplasser istedenfor å bli syke. Man kan måle antall jenter som får skolegang, men man kan ikke måle nøyaktig hvilke samfunnsmessige konsekvenser dette får om tjue år.

Samtidig får vi stadig bedre datagrunnlag for å følge både framgangen og tilbakegangen i arbeidet med å nå bærekraftsmålene. Fra 2016 har den globale databasen økt fra 115 til 211 ulike indikatorer. Mange tall er etter hvert kjent. 90 prosent av alle barn, også i utviklingsland, går på skole. Den globale likestillingen går i riktig retning. Stadig flere kvinner deltar i arbeidslivet og påvirker politiske og økonomiske beslutninger. Igjen vet vi fra egen historie hvordan kvinners deltakelse har bidratt til både bedre liv og mer økonomisk vekst. Barnedødeligheten er nær halvert. Kampen mot aids, malaria og tuberkulose har reddet millioner av menneskeliv. Før pandemien var den globale fattigdommen halvert fra 1990. Verden har altså gått framover. Og Norge har tatt et aktivt valg om å fortsette å bidra til det.