For enkelt om bistand fra Civita

Civita bidrar gjennom sine rapporter og sine analyser ofte til en godt opplyst samfunnsdebatt. I VG 29. juni presenterer Øyvind Eggen og Nikolai Hegertun imidlertid et forsøk på analyse av norsk bistand som verken er spesielt god eller opplysende.

Med utgangspunkt i VGs føljetong knyttet til ett bistandsprosjekt i Indonesia til 1,4 millioner kroner tegner Civita-rådgiverne et dystert bilde av norsk bistand i sin alminnelighet. Basert på et helt minimalt faktagrunnlag hevdes det at "I praksis fattes beslutninger om tildelingene ofte på tynt grunnlag og med et lemfeldig forhold til målet om å redusere fattigdom." Dette er ikke bare en analytisk banalisering, men rett og slett feil.

Det er en betydelig innsats og analyse som ligger til grunn for de prosjektene som mottar norsk støtte i utviklingsland. Både VG og Civita forsøker å gjøre et poeng av at norske ambassader må veilede lokale NGOer som søker bistand til sine prosjekter. Dette vitner om manglende felterfaring eller et ønske om å misforstå. Det er ikke slik at en NGO i et utviklingsland kommer med en fiks ferdig søknad med korrekt terminologi og rett kapittelpostnummer i det norske statsbudsjettet. De kommer med en ide og et formål. Det er ikke antall fyndord i søknaden som er avgjørende, men prosjektets reelle innhold, dokumenterte resultater og administrativ ryddighet. Dette må våre fagfolk vurdere opp mot de bistandspolitiske føringer som er gitt av Stortinget.

Det er lett å score populistiske poenger om midler som avsettes til kulturformål i fattige land. Det forsøker også Civita i sitt innlegg. Begreper som kulturell kapasitet, sivilt samfunn og pluraristisk demokrati er noen av ordene som er med på listen Civita omtaler som "fantasifull legitimering av bistand". Men hva handler dette om i praksis og hva er typiske norske prosjekter?

Retten til å ta del i et samfunns kulturelle liv og å kunne uttrykke seg fritt ligger i de grunnleggende menneskerettighetene. Med regjeringsskiftet i 2013 fulgte en reorientering av kulturbistanden til å i større grad dreie seg om å være pådriver for kulturelle rettigheter. Under tema ytringsrettigheter støttes for eksempel enkeltkunstnere i land som har særlig utfordringer – for eks. i Cuba og Iran. Retten til å få vederlag for vitenskapelig og kunstnerisk arbeid støttes gjennom kapasitetsbygging for opphavsrett. Vi støtter også utvikling av policy, institusjonsutvikling, kapasitetsbygging og kunstneres mulighet til å delta internasjonalt. Hovedbegrunnelsen for kulturbistand ligger fortsatt fast: et fritt og uavhengig kulturliv bidrar til fattigdomsbekjempelse, demokratiutvikling og reduserer ulikhet. Dette er en målsetting som har bred tilslutning i Stortinget.