Svar på spørsmål om EØS-avtalen og brexit

Skriftlig spørsmål nr. 149 (2018-2019).
Datert 17.10.2018

Fra representanten Svein Roald Hansen (Ap) til utviklingsministeren, besvares av utenriksministeren:
Hvis EØS/Efta-landene og EU forhandler avtalene med Storbritannia uavhengig av hverandre, kan det ikke føre til ulikheter i avtalene og en fragmentering i det indre marked, der opptjente EØS-rettigheter behandles annerledes enn EU-rettigheter og innebære en tilsidesettelse av EØS-avtalens grunnprinsipper om homogenitet og likebehandling?

Utenriksministerens svar:
Det er regjeringens klare siktemål for avtaleforhandlingene å sikre at det gjelder like regler i hele EØS-området. Avtaleforhandlingene som gjelder borgernes rettigheter og andre EØS-relevante utfasingsbestemmelser foregår derfor sammen med de andre EØS/Efta-landene.

Når Storbritannia trer ut av EU 29. mars 2019 klokken 23:00 britisk tid, trer landet samtidig ut av alle avtaler med tredjestater som Storbritannia er tilsluttet gjennom sitt EU-medlemskap. Dette innbefatter EØS-avtalen. Artikkel 127 i EØS-avtalen fastslår riktignok at det kreves en form for skriftlig varsel eller notifisering når en avtalepart vil tre ut av EØS, og det er foreløpig ikke mottatt noen slik notifisering, men når UK opphører å være EU-medlem opphører også deres medlemskap i EØS.

Det er i forhandlingene mellom Storbritannia og EU oppnådd foreløpig enighet om at EU-retten fortsatt skal gjelde for Storbritannia i en overgangsperiode frem til 31. desember 2020 selv om de ikke lenger er medlem av EU. Overgangsperioden er betinget av at EU og Storbritannia lykkes med å få på plass en utmeldingsavtale.

Det er del av denne enigheten at Storbritannia i overgangsperioden også skal være bundet av forpliktelser i EUs tredjelandsavtaler, inkludert EØS-avtalen. Det er videre enighet mellom EU og Storbritannia om hvilke rettigheter unionsborgere og britiske statsborgere som ved overgangsperiodens utløp har utøvet retten til fri bevegelse, skal ha. Tilsvarende gjelder også for deres familiemedlemmer. Det er også enighet om en rekke andre utfasingsbestemmelser.

Som en konsekvens av at Norge ikke er medlem av EU, er vi ikke part i brexit-prosessen og deltar ikke i forhandlingene. En avtale mellom Storbritannia og EU vil derfor ikke være bindende for Norge. Det er imidlertid et klart siktemål for regjeringen at de uttredelsesbestemmelsene som avtales mellom EU og Storbritannia, som er relevante for Norge, også skal reflekteres i en avtale mellom Norge og Storbritannia. Inkludert at alle avtaler som Storbritannia er tilsluttet gjennom sitt EU-medlemskap skal gjøres gjeldende som om landet fortsatt var EU-medlem også i overgangsperioden.

Særlig viktig er det at norske statsborgere med lovlig opphold i Storbritannia ved overgangsperiodens slutt får samme rettigheter som EU-landenes statsborgere vil få i henhold til utkastet til avtale mellom EU og Storbritannia. Det vil si at rettigheter opparbeidet i alle nåværende EØS-land skal videreføres gjennom avtalen.

Norge og de andre EØS/Efta-statene er enige med Storbritannia om at et slikt avtaleverk skal inngås og forhandlinger om dette er nær sin avslutning. Men ettersom utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU som skal legges til grunn for vår avtale fremdeles ikke er på plass, er prosessen på vår side heller ikke sluttført. Før avtalen kan fullføres må avtalen mellom EU og Storbritannia være ferdigstilt.