Svar på spørsmål om partnerland i utviklingspolitikken

Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereims svar på et spørsmål fra Ine Eriksen Søreide (H) om hvordan regjeringen arbeider med revisjon av partnerlandsstrategien for utviklingsland.

Skriftlig spørsmål nr. 825 (2021-2022)
Datert 06.01.2022

Fra representanten Ine Eriksen Søreide (H) til utenriksministeren (overført utviklingsministeren):
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til utenriksministeren: I Solberg-regjeringens budsjettforslag for 2022 omtales den dramatiske og negative situasjonen i flere av Norges 17 partnerland i utviklingspolitikken, som Afghanistan, Etiopia, Colombia og Myanmar. I lys av dette varslet Solberg-regjeringen at det var igangsatt en revisjon av partnerlandsstrategien for enkelte av disse landene. Den negative utviklingen har i enkelte av landene er siden blitt forverret. Hvordan arbeider regjeringen med revisjoner av strategiene?

Utviklingsministerens svar:
Norge har hatt et bistandsengasjement over flere tiår med de fleste partnerlandene, og samarbeidet er veletablert og godt forankret. Dette samarbeidet vil fortsette i tråd med de respektive landstrategiene. Samtidig må vi erkjenne at bistand innebærer risiko. Det er mange eksempler opp gjennom årene på at utviklingen i samarbeidsland i perioder har gått i gal retning. Dette krever vanskelige avveininger mellom økte humanitære behov på den ene siden og risiko for å bidra til å understøtte regimer som tar klare og tydelige valg som bryter med det verdisettet som ligger til grunn for bistanden og samarbeidet.

Når utviklingen i Afghanistan, Myanmar og Etiopia tok en så dramatisk vending som den gjorde i 2021, forandret det forutsetningene for de flerårige landstrategiene, som måtte settes til side. Det ble nødvendig å fryse stat-til-stat-samarbeidet, og kanalisere bistanden over til multilaterale og ikke-statlige organisasjoner for å imøtekomme økende humanitære behov. I Afghanistan er situasjonen i stadig endring og vi er i løpende dialog med likesinnede land om hvordan det internasjonale samfunn skal forholde seg til Taliban. I Myanmar vurderer vi kontinuerlig og i tett samarbeid med relevante partnere fra sivilt samfunn og FN, hvordan vi best og mest effektivt kan ha et engasjement i landet uten å samtidig bidra til legitimering av kuppmakerne. For Etiopias del har denne regjeringen videreført den forrige regjerings omlegging av bistanden og vurderer fortløpende, i samråd med giversamfunnet, utviklingen på bakken.

Situasjonen i disse tre landene fortsetter å være uoversiktlig og i endring. Først når situasjonen har stabilisert seg og rammebetingelsene for det mer langsiktige samarbeidet blir klarere, vil det være naturlig å gå tilbake til å styre bistanden etter flerårige landstrategier. 

Det er bekymringsfulle trekk ved utviklingen i Colombia. At miljø- og menneskerettighetsforsvarere utsettes for trusler, trakassering og drap, er uakseptabelt.  Jeg mener likevel at situasjonen i Colombia ikke kan sidestilles med den i de tre andre landene. Departementet følger situasjonen tett og er i kontinuerlig dialog med colombianske myndigheter om utviklingen, inkludert behovet for å styrke beskyttelsen av disse gruppene. Vår ambassade i Bogotá gjennomfører og deltar regelmessig på feltbesøk til utsatte områder og lokalsamfunn for å vise vår støtte til urfolksledere og miljø- og menneskerettighetsforkjempere. Vi har ved ulike anledninger tatt opp den alvorlige situasjonen for miljø- og menneskerettighetsforsvarere i Colombia i FNs sikkerhetsråd.