Takksigelser til en som brøt taushetsplikten

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Kjære venner.

Kjære Per.

Memento Mori heter det på latinsk: "Husk at du skal dø, betyr det."

De aller fleste av oss har jo ikke lyst til å huske på akkurat det.

Vi vil helst glemme det. Og vi vil i hvert fall ikke snakke om det.

Men så kom du, Per, og brøt taushetsplikten. Du minnet oss på at vi skal dø. Du minnet oss på at det å dø er en del av det å leve.   

Du snakker om dødsgleder. En av dem er at maskene faller når døden kommer nærmere. At vi slutter å forestille oss. Det er godt for oss mennesker, både i møte med livet og i møte med døden.

En annen dødsglede er at vi kommer nærmere naturen. At vi kjenner og erkjenner at vi er en del av de voldsomme kreftene.
Når jeg tenker på livet og døden, tenker jeg på havet. På havet og Alexander Kielland. Han beskriver det slik i ”Garman og Worse”:
”Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden, og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst, for det har aldri lovet noe. Uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte, det siste sunne i den syke verden.”

Er det ikke dette du forteller oss, Per? At vi mennesker bæres gjennom livet og døden på en bred og godslig rygg. At vi er en del av den store naturen med de store kreftene. Som kan være både fredelig og frådende.
Som rommer både glede og sorg. Som rommer både liv og død.  

Kielland skriver om oss mennesker at vi møter havet på ulike måter:
”Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke, men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.”

Kjære Per. Du hyller puslingene. Du hyller oss sårbare, ufullkomne mennesker som møter havet, livet og døden på ulike måter. Uten puslinger hadde verden blitt firkantet og kjedelig.

Da du fikk vite at du hadde vunnet Livsvernprisen sa du dette til Dagbladet:
"Når du vet at du snart skal dø, blir du en hund etter priser. Det gir deg en slags innbilning om at du har gjort nytte for deg på jorden."

Kjære Per. Du fortjener denne prisen. Det er ikke innbilning.
Du har gjort nytte for deg på jorden.

Du sa en gang at du ikke er så glad i regjeringen, men at du er litt forelsket i meg. Jeg er ganske glad i regjeringen, og veldig forelsket i deg.

Gratulerer med Livsvernprisen!