Historisk arkiv

Rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i Norges internasjonale arbeid

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Årlig samling for Atlas-alliansen, 22. januar 2015

- I mange utviklingsland er så mange som 90 % av barn med nedsatt funksjonsevne utenfor skolen. Ingen globale utdanningsmål kan nås uten at barn med nedsatt funksjonsevne inkluderes, sa statssekretær Hans Brattskar bl.a. i sin tale ved Atlas-alliansens samling 22. januar 2015.

Takk for at jeg igjen får anledningen til å delta på deres årlige samling.

Jeg setter stor pris på det gode samarbeidet med Atlas-alliansen i arbeidet for å fremme rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Dette er et arbeid vi prioriterer og et arbeid som står sentralt i den nye stortingsmeldingen om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken.

Jeg vil gjerne takke Atlas-alliansen for mange gode innspill underveis i meldingsarbeidet. Veldig mange av deres forslag er tatt inn i meldingen, og vi ønsker å videreføre den gode dialogen i oppfølgningen av meldingen.

Likeverd og like muligheter er ett av satsingsområdene i meldingen. Vi skal spisse innsatsen mot diskriminering.

Vi skal gjøre vårt for at alle mennesker skal ha like rettigheter og like muligheter. Ikke bare på papiret, men også i praksis.

Dette gjelder ikke minst personer med nedsatt funksjonsevne.

Personer med nedsatt funksjonsevne blir ofte diskriminert og ekskludert fra sosiale, økonomiske og politiske prosesser. De kommer dårligere ut enn andre befolkningsgrupper på de fleste levekårsundersøkelser.

Vi skal bidra der vi er gode. Derfor vil jeg i dag særlig snakke om utdanning og humanitær innsats. Dette er prioriterte innsatsområder i arbeidet for å fremme rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Til slutt vil jeg også si litt om arbeidet med FNs bærekraftsmål og utviklingsagenda etter 2015.

Utdanning

Utdanning er en menneskerettighet, og viktig for alle barn. Utdanning er også en av de mest effektive virkemidlene for å bryte sirkelen av diskriminering og fattigdom som barn og unge med nedsatt funksjonsevne ofte møter, og bidra til at de får realisert sine menneskerettigheter. Skal alle barn i verden få skolegang, må rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne løftes høyere opp på den politiske agendaen.

Verdens helseorganisasjon anslår at omtrent 1 milliard mennesker lever med en form for nedsatt funksjonsevne. Minst 1 av 10 er barn, og 80 prosent lever i utviklingsland. Fattigdom, dårlig ernæring, dårlig helse, analfabetisme og mangel på sanitære tilbud og rent vann er med på å forsterke diskrimineringen. Barn med nedsatt funksjonsevne er ofte marginaliserte og usynlige i forhold til skolesystemene.

Det er viktig å tenkte helhetlig når det gjelder å styrke utdanningstilbudet til barn og unge med nedsatt funksjonsevne. I de fleste utviklingsland finnes det lite data og statistikk om dette. Mange land har ikke heller utarbeidet noen politikk om barn, funksjonshemming og skolegang. Hvis de har politikk på området, er mangel på midler ofte en flaskehals. Det er behov for kartlegging, datainnhenting og planlegging for en reell inkludering.

Det er også viktig at lærerne har kompetanse på dette feltet. Lærere med ingen eller lite kunnskap vil lett kunne ha negative holdninger til å inkludere barn med nedsatt funksjonsevne i skolen, eller mangle virkemidler for å kunne gjøre det.

For å lykkes, må vi med andre ord endre holdninger og utvikle nye og innovative tilnærminger som svarer på de spesielle behovene barn og unge i denne gruppen har. Det er derfor viktig å inkludere dette perspektivet i den generelle lærerutdanningen, samtidig som man øker spesiallærerkompetansen. Dette krever betydelige ressurser, men først og fremst politisk vilje til å prioritere integrering av sårbare grupper.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast prinsippet om retten til utdanning for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. I årene etter at konvensjonen ble vedtatt, har flere FN-rapporter vist at mange barn med nedsatt funksjonsevne ikke får skolegang, og at mange som går på skole ikke får god undervisning.

Det anslås at av de rundt 58 millioner barn som ikke går på skole, er rundt 1/3 barn med nedsatt funksjonsevne. I mange utviklingsland er så mange som 90 % av barn med nedsatt funksjonsevne utenfor skolen. Ingen globale utdanningsmål kan nås uten at barn med nedsatt funksjonsevne inkluderes.

FNs høynivåmøte om personer med nedsatt funksjonsevne og utvikling i 2013 understreket retten til tilgjengelig, gratis og obligatorisk utdanning for alle, og at denne skulle være tilgjengelig også for barn med nedsatt funksjonsevne på lik linje med alle andre. Både konvensjonen og konklusjonene fra FNs høynivåmøte forplikter oss til å inkludere barn og unge med nedsatt funksjonsevne i våre utdanningsstrategier og vårt utdanningsarbeid. 

I Stortingsmeldingen Utdanning for utvikling som ble presentert like før sommeren, ble dette også vektlagt. Vi slo fast at Norge skal påta seg en internasjonal lederrolle på utdanningsfeltet, og da hører integrering av personer med nedsatt funksjonsevne naturlig med.

Meldingen har konkrete oppfølgingspunkter når det gjelder barn med nedsatt funksjonsevne; både i det bilaterale og multilaterale samarbeidet. I tillegg understreker meldingen behovet for å bidra til at hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne integreres i nasjonale utdanningsplaner.

Dialogen med dere er helt nødvendig for at vi skal kunne gjøre denne jobben godt i vårt eget bistandsarbeid. Forpliktelsene våre er klare, men det gjenstår å finne gode og tilpassete løsninger på mange utfordringer. Vi er glad for at Atlas-alliansen stiller kritiske spørsmål til oss, og vi er glade for at vi stadig får konstruktive innspill i dette arbeidet. Samarbeidet med frivillige organisasjoner er viktig her på hjemmebane og det er viktig ute i landene det der vi jobber.

Jeg har lyst til å nevne i denne forsamlingen, at vi i UD nylig har engasjert en svært kunnskapsrik person til å bistå oss med implementering av stortingsmeldingen om utdanning: Ann-Marit Sæbønes skal være med oss en tid fremover for å støtte opp om arbeidet på dette helt sentrale feltet.

Humanitær innsats

På den internasjonale dagen for personer med nedsatt funksjonsevne i fjor, satte Atlas-alliansen, Plan og Senter for menneskerettigheter et viktig søkelys på funksjonshemmedes rettigheter i konflikt- og flyktningsituasjoner. Vi fikk høre sterke vitnesbyrd fra enkeltpersoner som hadde opplevd vold, trakassering, manglende tilgang på helsetjenester og utdanning i flyktningeleire. Vi hørte også vitnesbyrd fra organisasjoner som jobber aktivt for å inkludere funksjonshemmede i sitt eget arbeid. Ett eksempel var fra arbeidet til FNs høykommissær for flyktninger i Libanon.

Utgangspunkt for norsk utenrikspolitikk er at alle mennesker skal ha samme rettigheter og muligheter, uavhengig av funksjonsevne, kjønn, etnisitet, religion eller seksuell orientering. Det gjelder i Norge, det gjelder i vårt utviklingssamarbeid og i vår humanitære bistand. Denne visjonen er dessverre langt fra realiteten i svært mange land – og lengst fra realiteten i land i krise og konflikt.

De aktuelle situasjon er 4 såkalte «nivå 3» kriser internasjonalt. Alle er menneskeskapte. Vi har hørt det før, men det tåler gjentagelse: antall fordrevne mennesker er nå 50 millioner, det største antall siden 2. verdenskrig. Det er flere internflyktninger enn det er flyktninger som krysser internasjonale grenser. Bare i ISIL-kontrollerte områder av Syria og Irak regner man med at 6 millioner mennesker lever under svært vanskelige forhold og trenger beskyttelse og hjelp.

Denne situasjonen legger et enormt press på det internasjonale humanitære system, på FN-systemet, og på givere, og på vertslandene for store flyktningestrømmer. Det mangler kapasitet, det mangler ressurser og det mangler evne til å nå frem til dem som trenger hjelp.

Vi vet at noen grupper i utgangspunktet er mer sårbare enn andre. Det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, fattige, minoriteter, barn og eldre.

I mange land utsettes enkeltgrupper for diskriminering. I situasjoner med krig og konflikt blir dette fort svært mye verre. Konkrete utfordringer i krise og konflikt kan være at personer med nedsatt funksjonsevne

  • etterlates, fordi de ikke er i stand til å flykte
  • får manglende informasjon om hva som skjer
  • er ekstra sårbare for overgrep pga manglende beskyttelse
  • mangler adgang til midlertidig husvære, flyktningleire og tilgang på mat og helsetjenester

Hva gjør Norge: Regjeringen øker støtten til humanitær innsats i år. Vi har særlig fokus på tilgang til helsetjenester og utdanning – for alle, også i konflikt- og flyktningsituasjoner. Vi støtter organisasjoner som jobber aktivt med spørsmål om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Atlas-alliansen mottok mer enn 80 millioner i støtte fra UD og Norad i 2014. En stor del av disse midlene brukes til innsats i felt. Vi vet at humanitære hjelpeorganisasjoner har behov for samarbeid med aktører som har særlig kompetanse og erfaring på dette området. Dette er en stor utfordring. Og vi vet at Atlas-alliansen samarbeider med Plan, Norges Røde Kors og UNICEF for å drive erfaringsutveksling og kapasitetsbygging blant norsk organisasjoner. Det er veldig bra!

Også vi som er med på å videreutvikle norsk humanitær- og utviklingspolitikk trenger partnere som bidrar med erfaringer fra felt, og kommer med forslag til konkrete tiltak som kan ivareta rettighetene til mennesker rammet av konflikt. Vår kunnskap om hvordan rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne kan inkluderes i humanitær innsats og flyktningesituasjoner kan økes gjennom bidrag fra organisasjoner som Atlas-alliansen. Vi har notert oss anbefalingene til oppfølging av konferansen i brevet som ble sendt utenriksministeren rett før jul. Atlas-alliansen kan selv bidra til å fylle gode intensjoner med konkret innhold. Jeg vil oppfordre dere til å fortsette å være både pådriver og partner i en dialog om politikkutforming.

Regjeringen har en løpende dialog med hjelpeorganisasjoner som får støtte til innsats globalt. Beskyttelsesagendaen, dvs beskyttelse av sivile, og særlig sårbare grupper blant sivile, står helt sentralt i norsk humanitær innsats globalt. Det har vært økende fokus på hvordan behovene til personer med nedsatt funksjonsevne skal ivaretas innenfor denne agendaen og gjennom hele syklusen av humanitær innsats, dvs forebygging, planlegging, gjennomføring og rapportering.

Vi samarbeider nært med Handicap International, den internasjonale Røde Kors bevegelse og FNs Høykommissær for flyktninger mht inkludering.

Norge støtter også tiltak og nasjonale nettverk for ofre i konflikt og personer med nedsatt funksjonsevne som direkte følge av konflikt. Dette omfatter støtte til rehabilitering, reintegrering i egne miljøer og rettighetsarbeid. Helt siden 1990-tallet har Norge vært en forkjemper for rettighetene til ofre for miner og andre eksplosiver, inkludert klasevåpen. Det er en forpliktelse i de internasjonale avtalene som forbyr miner og klasevåpen at vi bistår også rammede land i arbeidet for å sikre rettighetene til ofre for miner og klasevåpen.

Vi støtter konkret Den internasjonale Røde Kors-komiteens rehabiliteringssentre og reintegreringstiltak i Afghanistan, Palestina og Colombia. Vi samarbeider også med Rehabilitation International, Røde Kors-komiteens spesialfond for personer med nedsatt funksjonsevne og Handicap International som driver en viktig innsats i mange post-konflikt områder. Dette arbeidet har et livslangt perspektiv for dem som er rammet, også etter at siste mine er ryddet. Mange steder har det vært gledelig å spore økende oppmerksomhet om situasjonen for alle som har nedsatt funksjonsevne, som følge av rettighetskampanjer for ofre for miner og klasevåpen.

Situasjonen for sårbare grupper – herunder personer med nedsatt funksjonsevne - står på dagsorden når vi møter internasjonale humanitære organisasjoner til jevnlige samtaler på politisk- og embetsnivå. Norge er en stor humanitær aktør internasjonalt, og vi har en stemme som vi bruker. Vi er FNs 6. største bidragsyter med alle bidrag medregnet. Vi har innflytelse. Vi utfordrer FN og våre øvrige samarbeidspartnere i Norge og internasjonalt på hvordan vi kan løfte spørsmål om inkludering av sårbare grupper enda tydeligere opp på den internasjonale dagsorden, og til praksis i felt.

FNs bærekraftsmål og utviklingsagenda

Forhandlingene om rammeverk og bærekraftmål som skal etterfølge Tusenårsmålene etter 2015, er nå i gang i FNs Generalforsamling. Prosessen vil pågå til det er enighet mellom medlemslandene om et sluttdokument som skal vedtas på et FN-toppmøte i september. Målene vil bli viktige og retningsgivende for internasjonal bærekraftig utviklingspolitikk de neste 15 år, slik Tusenårsmålene har vært det siden 2000.

En åpen arbeidsgruppe har foreslått 17 mål og 169 delmål. Dette ligger som hovedgrunnlag for forhandlingene om bærekraftmål i FNs generalforsamling. Norge har arbeidet aktivt for at målene skal bidra til fattigdomsutryddelse gjennom bærekraftig utvikling og fokus på de aller mest sårbare og marginaliserte.

Vi er glad for å ha bidratt til å ha fått inn konkrete referanser til personer med nedsatt funksjonsevne i forslaget til delmål under utdanning, som har vært og er et av de viktigste områdene for regjeringen så vel som for Atlas-alliansen. Norge vil i de videre forhandlinger stå på for å bevare, og om mulig styrke, disse og andre delmål som går på menneskerettigheter, herunder ytringsfrihet, som etter vår mening ikke er tilfredsstillende behandlet i det foreliggende forslaget. Det gjenstår å se om det vil bli åpnet for forhandlinger om dette: mange land, særlig utviklingsland, men også EU-land, ønsker ikke å risikere en gjenåpning av det forslaget som ligger på bordet fra arbeidsgruppen.

Hva angår oppfølgingen av de bærekraftmål som skal vedtas på toppmøtet i FN i september, er Norge opptatt av at de må være konkrete og målbare slik at de kan overvåkes og mobilisere til innsats, ressurser og partnerskap, også med sivilsamfunnet og private aktører. Vi vil be FN-systemet om å samarbeide med Verdensbanken og andre multilaterale institusjoner om å utvikle målbare indikatorer, samt å styrke datainnsamling og analysekapasitet, både i FN og utviklingslandene. Dette med sikte på å kunne følge opp «alle skal med»- prinsippet, dvs. med data som ikke bare måler gjennomsnitt men også bidrar til fokus og fremgang for alle grupper, også de mest sårbare. Det gjelder blant annet personer med nedsatt funksjonsevne. Her gjenstår mye arbeid og det vil være nødvendig å bygge kapasitet, noe FNs statistikk-kommisjon er involvert i. Fra norsk side vil vi bidra, gjennom bistand til godt styresett og institusjonsbygging for styrking av FNs og medlemslandenes oppfølging av menneskerettighetsforpliktelser, som etter vår mening er helt sentralt for at bærekraftsmålene skal kunne oppfylles.

***

Mitt hovedbudskap er at regjeringen har fokus på inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, og ønsker fortsatt dialog om ytterligere styrking av dette arbeidet.