Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Tale: Gartnerkongressen 2012

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: statssekretær Harald Oskar Buttedahl

 I 2011 utgjorde frukt og grøntsektoren 16 prosent av jordbrukets totale inntekter.

De samla inntektene for frukt og grønt fra priser og tilskudd var på 4,2 mrd kroner.

Det er et betydelig bidrag.

Og det er et interessant poeng at tilskudd over jordbruksavtalen bare utgjorde ca 300 millioner kroner – omtrent 2,5 prosent av totalen

Frukt og grønt opptar i dag bare 3 prosent av det totale fulldyrka jordbruksarealet.

Vi snakker altså om en arealintensiv og økonomisk ganske sjølgående næring.  

Frukt- bær og grøntsektoren er annerledes enn andre sektorer:

Det er et stort mangfold av produkter og stadig nye kommer

Produksjonen styres i stor grad av kontrakter

Det er ingen veldig store samvirker – men det er flere små, og det skal jeg komme litt tilbake til…

Det er fri import mye av året og fint lite markedsregulering

Statens landbruksforvaltning administrerer tollvernet, og det tollvernet som er, er frukt- og grøntnæringen helt avhengige av. Akkurat her er likheten med andre sektorer i landbruket svært stor.

Tilskuddsavhengigheten er annerledes enn i for eksempel kjøtt, melk og korn.

Det er i det hele tatt, sammenlignet med andre sektorer – relativt få politiske virkemidler

Det er målpriser på mange produkter, men ingen sentral markedsregulator

Til gjengjeld har dere Grøntprodusentenes Samarbeidsråd som administrerer regulerings- og avsetningstiltakene. I det systemet utføres det et veldig omfattende og veldig viktig arbeid med stor betydning for lønnsomheten i frukt- og grøntnæringen.

I landbruksmeldinga slås det fast at Regjeringa vil videreføre markedsordningene

Frukt og grøntbransjen har GPS-samarbeidet som er avgjørende viktig for prisnivå og dermed lønnsomheten i denne delen av landbruket.  Jeg vil gi stor honnør til alle de som legger timesvis med arbeid hver uke i vekstsesongen med telefoner, telefonmøter og annen informasjonsutveksling som gjør dette vellykket. Det er viktig at alle produsenter slutter opp om dette.

Produksjonen av frukt, bær og grønt er etterspørseldrevet. Dere er nært knyttet til forbrukernes ønsker og behov. Produsentene er vant til det og synes det skal være sånn.

Det er derfor et tett samarbeid mellom produsentene og varemottakerne om produktutvikling og rasjonell distribusjon.

Dette er en situasjon og en utvikling som er helt i tråd med hva vi ønsker for denne sektoren.

Vi har tro på at vekst og utvikling oppstår når: 

  • Forbrukeren settes i sentrum
  • Når flest mulig aktører tenker hel verdikjede og ikke bare tenker på seg sjæl
  • Og – hvis jeg kan legge inn en personlig kjepphest. Vekst og økt verdiskapning til gode for produsentene kommer når produsentene har vett til å opptre i fellesskap. Frukt- og grøntnæringa er konkurranseutsatt, men den har stor konkurransekraft, og aller størst når produsentene bruker hue og står sammen.

Så litt om Landbruks- og matmeldinga.
Den er for lengst vedtatt i Stortinget og vi har hatt et jordbruksoppgjør siden sist jeg snakket for mange av dere. Men landbruks- og matmeldinga kunne jeg sagt fryktelig mye om – men jeg skal ikke gjøre det, fordi jeg tror innholdet i den etter hvert har blitt veldig godt kjent. Det er bra, fordi meldinga er god. Jeg skal bare minne dere om hovedbudskapet, nemlig at det forventes en befolkingsvekst i verden på 2 milliarder mennesker de neste 40 år. Fra 7 milliarder i fjor til 9 milliarder i 2050.

Det følger naturlig av dette at det også forventes en prisvekst på matråvarer.

Befolkningen kommer til å øke i Norge også. Det er anslått 1 prosent økning pr. år de neste 20 år. Det trengs derfor mer norskprodusert mat. Vi følger tilrådingen fra FN som sier at alle nasjonalstater har rett og plikt til å produsere mest mulig av sin egen mat. Det legger meldinga opp til. Stortinget har nå vedtatt at det skal legges til rette for at matproduksjon fra jordbruket kan øke i takt med etterspørselen fra en økende befolkning i Norge. Dette er anslått til 20 prosent på 20 år.

Dette er meldingas viktigste budskap og et ambisiøst mål. Norsk landbruk skal vokse!

Det gir muligheter for den som har arbeidslyst og vil satse.

Det gjelder særlig dere som sitter i salen her nå. Markedet dere produserer for står med åpne armer og vil ha mer. Bildet er litt variabelt fra produkt til produkt, men hovedtrekket er at forbruket av frukt, bær og grønt øker. Det skulle bare mangle. Vi snakker om sunne og smakfulle produkter.

Utfordringen er å opprettholde, eller aller helst øke den norskproduserte andelen av det som spises.

Så er spørsmålet:  Hva gjør regjeringa?

Regjeringa gjør mye for frukt, bær og grøntnæringa.

  • I Jordbruksoppgjøret 2011 ble bevilgningen til opplysningskontoret for frukt og grønt økt med 2 mill kr i budsjettet for 2012. Det står i Landbruks- og matmeldinga at dette opplysningskontoret skal styrkes videre.
  • Regjeringa har økt satsene i distrikts- og kvalitetstilskuddet til frukt, bær og grønnsaker, og arealtilskuddet til frukt og bær er økt med vel 5 mill kroner. Tilskuddet er nå delt i separate vekstgrupper slik at en ikke stanger i taket så raskt.
  • I jordbruksoppgjøret i 2011 ble det innført tilskudd til epler og pærer til konservesmarkedet på kr. 1,53 per kg frukt. Dette har bidratt til å heve prisen ytterligere i dette markedet og har stimulert leveransene av epler til de som lager kvalitetsvarer som kan drikkes. Noen har uttrykt bekymring over at dette tilskuddet øker lønnsomheten ved å produsere epler til konsummarkedet så mye at det kan komme til å bli for lite epler til konsum. Jeg har aldri bekymret meg for at lønnsomheten i noen epleproduksjon kan bli for høy. Jeg er overbevist om at økt lønnsomhet i konservesproduksjonen vil bidra til økt lønnsomhet i konsumproduksjonen. Dessuten vil økt pris på epler til konservesindustrien gjøre det mindre risikabelt å øke den totale produksjonen av epler – hvilket vi er helt nødt til. Dette skal jeg komme tilbake til.

I årets jordbruksoppgjør :

  • økte målprisene
  • vi økte satsene i arealtilskuddene
  • vi gjorde endringer i distrikts- og kvalitets-tilskuddet: Vi justerte kvantumsbegrensingene, og fjerna maksimalt tilskuddsbeløp per foretak
  • Tilskudd til fruktlager ble økt ekstraorinært med 3 mill. kroner for 2012 pga flere dårlige avlingsår og en million kroner for de kommende år.
  • Det ble gitt en ytterligere økning i midler til opplysningskontoret for frukt og grønt
  • Det ble bevilget penger til prosjektet Energieffektivisering og redusert klimautslipp i veksthusnæringen
  •  Vi økte tilskuddet til Graminor som også skal gå til utvikling av plantemateriale av potet, frukt og bær
  • og vi ga økt tilskudd for å fremme dyrking og frøforsyning av bl.a. rotvekster og andre grønnsaker

I det hele tatt: Vi har utviklet mange av de virkemidlene vi har for å vise dere at vi vil at dere skal produsere mer!

Men vi har et par virkemiddel til i bakhånda. Og nå er jeg nok mest over på frukt og bær. Produksjoner som etter hvert har våknet til live igjen og fått pågangsmot og optimisme. Produksjoner som jeg nå føler har skjønt at det ligger vekstmuligheter i det de driver med. Det er veldig, veldig bra.

For å lykkes med det, så er tilgangen på friskt plantemateriale av god kvalitet helt avgjørende.

Først jordbær.

Dette er kanskje en av produksjonene i denne sektoren som akkurat nå trenger mest positive stimulanser. Avgangen av produsenter er urovekkende.

Jordbærnæringa har behov for plantemateriale av god kvalitet – sånn er det i alle planteproduksjoner.

Det er mulig å tenke både positivt og negativt om import av plantemateriale i jordbær. Vi kan holde på med argumenter om at norske jordbær må være utvokst på planter som er produsert i Norge. ”Hvordan skal vi ellers kalle det norske bær”?, sier noen. Jeg må innrømme at mitt fokus er på at norsk mat er dyrket på et norsk jordsmonn, under norsk klima – som jo gir den gode smaken -, og under overoppsyn av en bonde som i mange tilfeller har flere hundre års norsk gårdstradisjon i baklomma. Vi må huske at en profesjonell, norsk bærprodusent snakker flere ord på både polsk, indisk og litauisk – og kanskje andre språk. Han eller hun kjøper traktorer og omtrent alt annet produksjonsutstyr og mye innsatsmilder fra utlandet, så hva er problemet med plantematerialet? Det er vårt jordsmonn, vårt klima, våre dyrkingsmetoder og bærprodusentenes frembragende kunnskaper som sikrer norske forbruker den gode smaken av norske bær!

Mattilsynet har gjort en samfunnsøkonomisk analyse av det forvaltningsregimet vi har i dag når det gjelder kost – nytte i forhold til kampen mot Rød marg. Mattilsynet har konkludert med at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å åpne for import av jordbærplanter. Næringsaktørene er splittet i dette spørsmålet. Planteprodusentene mener det er mulig å få opp den innenlandske produksjonen og har skissert sine planer for dette. For bærprodusentene er kvalitet og pris de viktigste argumentene for import. Mattilsynet mener at det er mulig å stille importkrav som gjør faren for introduksjon av nye sjukdommer akseptabel. Dette vil imidlertid føre til at plantene som kan importeres, vil bli relativt kostbare.  Flere aktører er sterkt bekymret for skjebnen til det norske framavlssystemet dersom det åpnes for import. Ja, jeg deler den bekymringen – men min versjon er at det norske framavlssystemet ikke automatisk vil dø. De vil bli konkurranseutsatt. Det er vi alle sammen. Det gjør oss gode. Det norske framavlssystemet har ikke vondt av å bli gode. Det er positivt for hele næringa.

Den gjeldende forvaltnings- og bekjempelsesstrategi for rød marg i jordbær har etter hvert utviklet seg til å bli meget krevende. Mye tyder også på at sykdommen er mer utbredt her i landet enn det som til nå er avdekket.

Vi har derfor i samarbeid med Mattilsynet besluttet at forvaltningsstrategien endres sånn at forskriftskrav og tiltak ved funn av rød marg kun knyttes til omsetning av plantemateriale av jordbær.

Tilsyn og tiltak mot rød marg vil nå konsentreres mot produsenter av jordbærplanter og ikke bærprodusentene. Jeg har oppfattet at det er bred enighet i næringen om denne omleggingen.

Så gjenstår det et meget viktig vedtak. Det er nært forestående og det handler om eventuelt å åpne for import av jordbærplanter, som også ble vurdert i Mattilsynets rapport om framtidig forvaltningsstrategi. Vi har ikke landa helt i LMD, men det er ikke lenge før. Men hvis jeg var dere ville vil jeg ikke være helt fjern fra tanken om at konklusjonen vår på dette området vil sammenfalle med det jeg skal fortelle når jeg nå går helt spesifikt over til frukt.

Jeg har mange ganger sagt – og store deler av fruktnæringa er enige i – at det er et stort behov for modernisering, intensivering og utvidelser av norske frukthager for å kunne levere det forbrukerne ønsker av god norsk frukt, av topp kvalitet. Både epler og plommer, og til og med pærer som er en produksjon med litt brukken rygg akkurat nå. Det er en sak for seg, og ett av mine neste arbeidsmål som statssekretær – å bidra til en vekst i norsk pæreproduksjon. Nok om det. Poenget akkurat nå er at det ser ut til at epledyrkerne landet over etterspør veldig, veldig mange nye trær i årene som kommer.

Denne næringen har de siste årene mistet litt av ”motet”, men har nå respondert svært positivt på det siste års signaler fra regjering og storting. Som ett eksempel: De to største fruktpakkeriene på Vestlandet (Hardanger fjordfrukt og Ullensvang fruktlager) har gått sammen med sine produsenter om prosjektet DYRK SMART. De har anslått behovet for nye trær de neste 6 årene til 500.000 stk for å svare opp for markedets ønsker og behov for mer epler og plommer. Det er ingen grunn til å tro at behovet er mindre på Østlandet. Og jeg er sikker på at norske forbrukere vil ta denne satsingen i mot med glede.

Jeg er redd for at norske planteskoler ikke har mulighet til å levere så mye plantemateriale i løpet av disse åra til god nok kvalitet.. I tillegg kommer dessverre det faktum at det for kort tid siden ble oppdaget Heksekost i Norges største planteskole (Fjeld Hagebruk på Ringerike i Buskerud) og i Sagaplant AS på Gvarv i Telemark som er vårt nasjonale plantehelsesenter som skal produsere klimatilpasset, sykdomskontrollert og sortsekte plantemateriale av hagebruksvekster for norske forhold. De leverer ”mor-materiale” til andre planteskoler.

Heksekost på eple er en skadegjører (bakterie) som kan gjøre store kvantitative og kvalitative skader på epler. Dagens regelverk er sånn at Mattilsynet krever sanering av eplefelt hvor det er påvist Heksekost. Fjeld Hagebruk har derfor fått varsel om sanering av alle sine 500.000 trær (4-5 generasjoner). Regelverket gir åpning for dispensasjon fra dette kravet hvis felteier tar prøver som viser at enkeltfelt er smittefrie. De kan i så fall kunne fritas for saneringskravet etter en nærmere vurdering. Denne prøvetakingen foregår nå på Fjeld Hagebruk.

I januar varslet jeg at jeg ville avholde et stormøte med alle involverte parter for å drøfte hvordan utfordringen om nok plantemateriale kunne løses. Det møtet ble avholdt i april og jeg lovte der at konklusjonen skulle trekkes så raskt som bare LMD kan trekke konklusjoner. I dag er det 2. november. Beslutningen er nå fattet og i departemental sammenheng kalles dette for hurtigtogsfart.

Etter møtet i april ba vi om skriftlige innspill og meningsytringer om importrestriksjoner på ulike typer plantemateriale begrunnet i risikoen for å spre planteskadegjørere i Norge, for eksempel pærebrann og heksekost. Noen har også bekymringer for at andre skadegjørere kan følge med på importlasset. Jeg kan røpe at jeg har fått mange innspill, både skriftlig og muntlig. Det har vist meg at engasjementet for norsk fruktdyrking er veldig stort. Det er bra!

Det er ulike meninger i næringen og mange hensyn å ta. 

Norsk fruktdyrking bærer nå preg av optimisme. Om leveransen av plantemateriale skal baseres på norsk produksjon og dagens importregime (altså tillatt for plommer og morell, men forbudt for epler og pærer), er jeg redd for at det vil ta for mange år før norske planteskoler igjen er leveringsdyktige på trær, og særlig etter de siste funnene av heksekost.

Vi i LMD er nemlig veldig opptatt av å sørge for nok – og godt nok – plantemateriale til norske fruktdyrkere som ønsker å satse på økt produksjon av frukt med god kvalitet – og vi vil unngå forsinkelser i disse leveransene.

For å bidra til økt produksjon og for å støtte opp under den optimismen som nå råder, mener vi det er nødvendig å åpne for import av plantemateriale for kjernefrukt.

Landbruks- og matdepartementet er akkurat nå i tett kontakt med Mattilsynet for å diskutere forskjellige importregimer, slik at dette blir sikrest mulig mht. plantesanitære forhold, herunder å minimere faren for ytterligere spredning av heksekost og pærebrann (som vi allerede har fått hit til landet). Mattilsynet er godt i gang med å utrede alternativer. I møte med meg i går fikk de frist til 1. desember med å legge fram alternative modeller. Min plan er å ha et regelverk på plass før nyttår slik at næringen kan gjøre de bestillinger de har sagt at de trenger uten å miste mer tid enn nødvendig.

La meg gjøre en ting klinkende klart: Vi har ingen intensjoner eller planer om å åpne opp for såkalt ”fri import”. Vi vil lage et strengt importregime som ivaretar plantesanitære forhold i Norge på en best mulig måte.

Jeg vil også oppfordre alle i næringa til å vise ansvar. Ikke engang prøv å utfordre det nye regelverket som kommer!

Jeg har også lyst til å oppfordre så sterkt jeg kan alle fruktdyrkere med framtidsretta og fornuftige planer om fornying eller utvidelse om å handle alt de kan fra norske planteskoler. Alt norsk plantemateriale som er friskmeldt er til salgs og bør kjøpes. Det tar litt tid før våre regelendringer virker – så løp og kjøp norsk!


Økt kompetanse hos dyrkerne må på plass for at norsk frukt, bær og grøntnæring skal vokse. Det er ingen spøk å drive i denne bransjen og egentlig blir det bare vanskeligere og vanskeligere å hele tiden svare opp for markedets krav til kvalitet, produktutvikling, sortering og pakking. Jeg tror på økt profesjonalisering i næringa. Det betyr ikke nødvendigvis enda flere store enheter og færre små, altså mer heltid og mindre deltid, som mange mener og tror. Men økt profesjonalisering får man også til dersom dyrkerne deltar aktivt i sitt produsentmiljø, slutter opp om rådgivninigstjenesten, slutter opp om fellesanlegg og blir en aktiv del av fagmiljøet. Da kan man bygge kompetanse – bli bedre – og mer konkurransedyktig. Det er helt nødvendig for at denne næringa skal vokse. Vi har uhyggelig sterke konkurrenter, og den norske forbrukeren setter også pris på deres produkter.

Jeg nevnte fellesanlegg, pakkeri og lager. Det har vi en del av. Både for frukt, men også for grønnsaker. Noen pakker til og med både frukt og grønnsaker. Dette er uhyre viktig virksomhet og det er viktig at disse forblir mest mulig produsenteid og styrt. Ideelt sett burde alle vært 100 prosent produsenteid og styrt. Riktignok finnes det noen gode eksempler på godt samarbeid om fellepakkerier mellom produsenter og varemottakere, men hovedprinsippet bør ligge fast. Fellespakkerier er produsentenes store mulighet til å hente ut en større andel av verdiskapningen i verdikjede mat til seg selv. De gir reduserte kostnader, økte inntekter, økt kvalitet, økt markedsmakt og økt salg. Dette er godt småsamvirke på sitt aller beste! Mange steder er det god oppslutning om disse anlegga. Andre steder heller variabelt.

Jeg tror det er viktig at staten bidrar for å trekke enda flere produsenter til slike felleskapsanlegg.

Frukt-  bær- og grønt næringa har store muligheter. Grip de nå! Vi skal gi dere støtte. Sørg for:

  • Fornying og modernisering
  • Økt produksjon
  • Større profesjonalitet
  • Enda bedre kvalitet
  • Og bidra alle sammen til mer samhold og samarbeid mellom produsentene

 Jeg har sagt det før til produsenter av frukt, bær og grønt – og jeg sier det gjerne igjen – Det er bare å gi gass! Vi er med – og markedet er med!

Lykke til!

 

Til toppen