Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Tale på Akademikernes høstkonferanse

Statsminister Erna Solbergs tale på Akademikernes høstkonferanse i Oslo, 17. oktober 2019.

Kjære alle sammen, det er hyggelig å være her.

Vi står midt i en tid med store endringer, og med utfordringer som gjelder oss alle.

Vi står i utfordringer som er felles for hele verden og noen som er særegne for Norge.

I Norge skal vi omstille oss fra en økonomi hvor vekstkraften i hovedsak har kommet fra oljen.

Og vi skal møte utfordringene med en aldrende befolkning.

Globalt møter vi behovene for å kutte klimagassutslipp og en rivende teknologisk utvikling som utfordrer etablerte forretningsmodeller og arbeidsformer.

Felles for alle disse utfordringene er at vi må møte dem med kunnskap og kompetanseheving i alle deler av samfunnet. 

  • For å kutte utslipp – ikke utvikling
  • For å forhindre at flere faller ut av arbeidslivet
  • For å skape de nye jobbene
  • For å sikre inntekter til velferdssamfunnet

Regjeringen har et overordnet prosjekt – å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Det skal være økonomisk, klimamessig og sosialt bærekraftig.

Kunnskap og innovasjonsevne er nøkkelen til å oppfylle dette.

Frem mot 2030 skal vi sammen avskaffe ekstrem fattigdom og sult, gi god helse og utdanning til alle, sørge for rene og rike hav, og vi skal løse klimautfordringen.

Mange hundre millioner mennesker skal finne sin vei inn i den globale middelklassen de neste årene hvis vi skal nå bærekraftsmålene.

Det kommer til å kreve økonomisk vekst og utvikling. Men hvis vi samtidig skal lykkes med klimamålene, må veksten skje med lave utslipp og bærekraftig.

I dette innlegget vil jeg konsentrere meg om den klimamessige bærekraften.

Det finnes ikke nok idealister i verden til at det alene vil redde oss. Derfor må vi mer aktivt ta markedet i bruk i miljøets tjeneste. Kun slik får vi en grønn transformasjon som står seg over tid.

Markedet er som kjent en elendig herre, men det er en av de mest effektive tjenerne vi har.

Den sikreste måten å bidra til et grønt skifte, er å sørge for at de grønne valgene er de lønnsomme valgene.

For enkeltmennesker, for offentlige virksomheter og for næringslivet.

Når Storbritannia i mai for første gang siden 1882 gikk to uker uten bruk av kullkraft, er det fordi økt bruk av gass og en storstilt satsing på fornybar energi, har blitt mer lønnsomt, og dermed presset kullet ut av markedet. Økt pris på CO2-utslipp har også bidratt.

I 2009 ble det globalt installert 7 GW solenergi, i 2018 ble det installert over 100 GW. I Kina alene ble det i 2018 bygd mer enn ti ganger så mye solenergi som i Tyskland.

I løpet av ett år installerte Kina nesten like mye solenergi som Tyskland har brukt tjue år på å bygge opp. Det sier noe om prisfallet på fornybar energi, og om hva som er teknologisk mulig.

I Kentucky – en kullstat med stolte kulltradisjoner – finner vi et kullmuseum. Det er kanskje ikke så overraskende.

Det som er mer overraskende er at det er drevet av solenergi. For, som direktøren sa, det var det som var billigst.

Når norsk industri har kuttet utslippene med nesten 40 prosent siden 1990 – og samtidig økt produksjonen – så viser det at klimapolitikken virker.

Når det å velge grønt gir positive utslag på bunnlinjen og mer penger i lommeboken, så skyter det grønne skiftet fart.

Ved å legge til rette for at null- og lavutslippsbiler blir billigere, er Norge blitt det landet i verden som har kommet lengst i å fase ut fossile kjøretøy av bilparken.

Vi ser at fossilbil-andelen i nybilsalget krymper, og lav- ut nullutslippsparken øker. Så langt i år har om lag 45 prosent av nybilsalget vært elbiler.

Samtidig erstatter vi stadig mer fossilt drivstoff med avansert, bærekraftig biodrivstoff i veitrafikken.

Det er også en hovedforklaring på hvorfor bensin- og dieselsalget i Norge er redusert siden nyttår.

Den drastiske omleggingen gjør vi samtidig som vi vet at rundt 50 % av Norges oljeproduksjon går til å produsere fossilt drivstoff til transportsektoren.

Er vi i ferd med å redusere etterspørselen etter et av våre viktigste eksportprodukter? Fra en sektor som står for en høy andel av Norges totale verdiskaping?

Ja, det er vi. Det er også vårt mål.

Vi vet at mye av verdens kull-, gass- og oljeforekomster må forbli liggende under bakken om vi skal nå våre felles klimamål.

Det er stor forskjell på utslippene fra bruk av kull og bruk av gass. Å erstatte kull med gass gir raske utslippskutt. Nye teknologier – som CCS, kan bryte sammenhengen mellom bruk av eksempelvis gass og CO2-utslipp.

Likevel mener jeg som Høyre-politiker og statsminister i en borgerlig regjering at det er feil å gå inn for en styrt avvikling av norsk petroleumsproduksjon og -industri.

Vi må fortsette å bruke markedet for å gjøre omstillingen bærekraftig.

Og vi må bygge på den kunnskapen og kompetansen vi har. Havvind er et godt eksempel.

For en uke siden tok regjeringen imot utbyggingsplanene for Hywind Tampen – Norges første flytende vindpark.

Dette er nybrottsarbeid og et levende eksempel på hvordan kompetansen i olje- og gassnæringen også kan brukes i andre industrier. I dette tilfellet til å utvikle teknologien og redusere kostnadene for flytende havvind.

Regjeringen har også foreslått å åpne to nye områder for havvind.

Noe norsk olje og gass vil bli ulønnsom og dermed bli liggende under bakken fordi vi går fra en grå til en grønn bilpark, fordi vi priser utslipp høyere enn tidligere både gjennom CO2-avgiften og kvotemarkedet, og fordi fornybare energikilder vil erstatte stadig mer av den mest skitne energiproduksjonen.

Fortsetter utviklingen som i dag vil sol og vind om kort tid være like billige som fossile energiformer som gass- og kullkraft.

I EU falt kullproduksjonen med 19 prosent i første halvår i år, på grunn av høye kvotepriser, billig gass og mye ny fornybar energi.

Totalt falt utslippene fra kraftproduksjon og oppvarming innenfor EUs kvotemarked med 61,8 millioner tonn fra i 2018. Til sammenligning var Norges totale utslipp 52,9 millioner tonn i 2018.

Fra 2020 vil utslippstaket i det europeiske kvotesystemet bli redusert med over 48 millioner tonn per år.

Forbudet mot bruk av mineralolje til oppvarming av bygninger i Norge trer i kraft neste år. Staten har gått foran og faset ut fossil olje av sine virksomheter.

Alt dette skjer akkurat nå. Men vi skal videre.

For klimakampen er ikke et kretsmesterskap hvor én by eller én kommune kan vinne. Klimakampen er et verdensmesterskap der bare seier er godt nok. Og Norge skal bidra til den seieren.

Vi har bare én klode. Den er ikke bare en arv fra våre forfedre, men også et lån fra våre barn.

Ingenting er mer naturlig enn at en borgerlig regjering, med vårt generasjonsperspektiv og forvalteransvar, tar ledertrøyen i det grønne skiftet.

Og vi vet hva som skal til.

La meg nevne noen hovedprioriteringer fremover.

For det første: Fossil energi må fases ut av transportsektoren.

Allerede er nesten halvparten av nybilsalget utslippsfritt. Men vi gir oss ikke før vi har nådd 100 prosent, og målet er at det skal skje i 2025.

Om tre år (2022) vil vi ha over 70 el-ferjer i drift på norske ferjesamband.  Det er en verdensrekord. Ingen over, ingen ved siden. Men vi skal videre.

Fremdeles kan vi gjøre enda flere av våre 130 ferjesamband grønnere gjennom for eksempel hydrogen og batterier. Og fremdeles kan vi sørge for at resten av verden kan lære av Norges grønne skipsfart.

Lykkes vi, kutter vi ikke bare utslippene her hjemme, men også i resten av verden.

I juni lanserte vi et nullutslippsfond for næringstransporten. Åtte dager etter at fondet ble åpnet for søknader, hadde det blitt gitt tilsagn til flere elektriske varebiler enn det ble solgt i hele 2018.

Punkt to: Industrien må bli grønnere.

Norsk industri er allerede blant de grønneste i verden. Gjennom en dobling av statens kapitaltilførsel til Enova, har vi nå muskler til å hjelpe industrien og næringslivet med å fortsette den grønne reisen.

Vi har vært fødselshjelper for verdens reneste aluminiumsverk på Karmøy, Europas største biogassanlegg på Skogn og vi bidrar til bygging av Norges første flytende havvindpark – for å nevne noe.

Men vi skal videre. Derfor skal vi sørge for at Enova kan fortsette å støtte grønn omstilling og lavutslippsteknologi.

Vi tilfører 700 millioner kroner i ny kapital til Nysnø neste år, slik at de kan investere i norske bedrifter som får ned utslippene.

Vi skal øke CO2-avgiften med 5 % årlig, hvert år frem til 2025.

Og det investeres store beløp både i teknologi og mer kapasitet i strømnettet vårt, som også legger bedre til rette for elektrifisering og klimakutt.

Punkt 3: Vi skal styrke jernbane og kollektivtrafikk.

Vi må gjøre det enkelt å velge miljøvennlige alternativer. For det er ikke hva du tenker når du setter deg på toget som er avgjørende for klimakampen, men at du faktisk velger å gjøre det.

Derfor har vi siden 2013 satt i gang den største satsingen på jernbane i moderne tid.

I Nasjonal transportplan er det satt av 66 milliarder kroner til byvekstavtalene og belønningsordningen, og de fire største byene får dekket minst halvparten av regningen på store kollektivprosjekter.

I den politiske debatten høres det kanskje ut som en selvfølge. Men før 2013 var det statlige bidraget mer som knapper og glansbilder.

Men vi skal videre. Bare i løpet av de siste ukene har vi derfor styrket bysatsingen med over 1,7 milliarder kroner.

I 2013 var tilskuddet gjennom belønningsordningen på under 700 millioner kroner.

Denne regjeringen satser på byene og har økt bevilgningene hvert år. Forslaget for 2020 på 5,4 milliarder kroner er et historisk høyt nivå.

Punkt 4: Vi har inngått en klimaavtale med jordbruket.

I juni ble jordbruket er en av de første næringene i Norge som inngår en slik avtale med regjeringen.

I avtalen er det satt et mål om at utslippene skal reduseres med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021-2030. Avtalen legger dermed til rette for at jordbruket skal bidra til at vi når klimamålene.

Her har jordbruket gått foran andre næringer ved å inngå en viktig avtale som berører 40 000 næringsaktører over hele landet. 

Punkt 5 er internasjonalt samarbeid.

EUs kvotesystem er kanskje det viktigste og mest underkommuniserte klimavirkemiddelet i Norge. Det er kanskje ikke så rart, for det høres ikke så sexy ut.

Men i 2030 skal samlede kvotepliktige utslipp i EU reduseres med 43 prosent sammenliknet med 2005.

I Norge er om lag halvparten av utslippene omfattet. Industri, olje- og gassproduksjon og europeisk flytrafikk er alle omfattet.

Vi har fått Stortinget med oss på at Norge skal slutte seg til Europas klimapolitikk for ikke-kvotepliktige utslipp. Dermed har vi bundet oss til omfattende utslippsreduksjoner både i Norge og på europeisk nivå.

I tillegg vedtok vi i regjeringsplattformen i januar å øke målsettingen for ikke-kvotepliktige utslipp til 45 %.

Vi vil også arbeide for at EUs samlede ambisjonsnivå for alle utslipp øker til 55 prosent.

Og det er ikke umulig at det kan bli resultatet. Angela Merkel tok nylig til orde for at EU burde sette seg nye og høyere mål om kutt på 55% innen 2030.

Blir EUs samlede ambisjonsnivå økt, vil vi melde inn et forsterket norsk klimamål i tråd med EUs ambisjoner.

Avtalen med EU binder Norge til vår forpliktelse, uavhengig av hvilken regjering som styrer. Den gir en forutsigbarhet om at den ambisiøse klimapolitikken ligger fast.

Klimautfordringene kjenner ikke landegrenser. Vi må derfor også bidra til at verdens minst ressurssterke land kan være med på det grønne skiftet.

Derfor investerer Norge milliarder av kroner i fornybar energiproduksjon, bærekraftig forvaltning av verdens hav, innsats mot plast i havet, og tiltak for å bevare skog og artsmangfold i utviklingsland.

Vi må investere enorme summer i det grønne skiftet i årene som kommer. Det kommer til å koste hvis vi skal bidra til at de grønne løsningene over tid også blir de lønnsomme løsningene.

Det er bare en økonomi i vekst som kan investere store summer i kollektivtransport, nye teknologiske løsninger og fornybar energi.

Vi trenger økonomiske muskler til å investere i det grønne skiftet, men vi trenger også dyktige forskere, gode kunnskapsarbeidere og industribedrifter i verdensklasse.

Uten dem blir det ikke noe grønt skifte.

Og så skal vi politikere gjøre vår jobb: Nemlig å forstå utfordringene og legge til rette for omstillingen.

Takk for meg.

Til toppen