Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Tale på landskonferanse for kirkeverger

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen.

Jeg er veldig glad for å være her i dag, og for å kunne snakke til selve kjernen i den norske folkekirken. Da jeg deltok på Kirkemøtet i Trondheim understreket jeg nettopp dette: det viktigste kirkemøtet er det møtet som skjer mellom folk og kirke i hverdagen. Dere skaper denne møteplassen, i alle landets menigheter – dere forvalter det mest verdifulle folkekirken har, og den viktigste rollen kirken spiller i samfunnet vårt.

Som statsråd for tro- og livssyn var jeg så heldig å komme inn i sluttspurten av et langt løp, som før sommeren kulminerte i forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn, stortingsmelding om tros- og livssynspolitikken og stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond.

Mange ventet med stigende utålmodighet på disse dokumentene, noe jeg fikk tydelig formidlet fra min først dag som statsråd. Det er jeg glad for. For dette er et viktig felt. Arbeidet har pågått i flere år. De siste månedene før sommeren var en hektisk innspurt, der vi justerte, endret og ferdigstilte et omfattende og viktig arbeid, ikke bare for tros- og livssynssamfunnene, men for det norske samfunnet.

Den nye loven viderefører en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk og løfter frem den samfunnsskapende kraften til tros- og livssynssamfunnene våre. Det norske velferdssamfunnet hadde sett helt annerledes ut uten tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende arbeid, og uten en levende folkekirke i hele Norge ville vi vært et fattigere land.

Nå er diskusjonene om lov og meldinger i gang, og det er jeg veldig glad for. Det var et viktig mål for oss å invitere til en bred offentlig samtale om tro og livssyn.

Det livssynsåpne samfunn

Det livsynsåpne samfunn – det er målet for vår politikk for tro og livssyn, og noe vi håper at dette omfattende lov- og meldingsarbeidet bygger opp under.

Som livssynsminister vil jeg løfte frem Den norske kirkes unike plass i samfunnet. En landsdekkende folkekirke, som gir tilhørighet på tvers av generasjoner. Et sentrum i mange lokalsamfunn. En drivkraft for barne- og ungdomsarbeid. En helt særegen kulturarena. Et kraftsentrum for diakoni i lokalmiljøene. Et naturlig samlingspunkt i møte med livets gleder og sorger – og i hverdagen.

Men, hvordan henger disse to målene sammen? Et livssynsåpent samfunn, der ett trossamfunn har en unik posisjon som folkekirke?

Noen liker å gi inntrykk av at dette står i motsetning til hverandre; at Den norske kirkes dominerende posisjon er et problem for det livssynsåpne samfunn. Da vil jeg heller snu på det og spørre: Dersom Den norske kirke trekker seg tilbake fra ulike arenaer – Blir Norge da mer eller mindre livssynsåpent?

Folkekirken har en posisjon som andre tros- og livssynsamfunn ikke har mulighet til å erstatte, særlig i mange lokalsamfunn.

Noen ganger vil det å ha en dominerende posisjon innebære en særlig ydmykhet.

Men det å ha en ledende posisjon betyr også et særlig ansvar, som ingen andre kan ta, for å brøyte vei for tro og religion i det offentlige rom, og dermed indirekte åpne rommet for andre.

Slutten på et 50 år langt reformprosjekt i kirken

I dag kan vi gå inn i den nye loven på et større detaljnivå enn det vanligvis blir rom for. Det er jeg glad for. I denne forsamlingen er det samlet svært mye kompetanse om hvordan Den norske kirke fungerer. Jeg håper at jeg kan bidra til å gi et enda klarere bilde av hva den nye loven fører med seg, og skape trygghet om at denne loven vil bidra til en robust folkekirke for fremtiden.

Lovforslaget som vi har sendt over til Stortinget for behandling til våren, markerer slutten for et 50 år langt reformprosjekt i kirken. Siden Reformkommisjonen startet sitt arbeid i 1965, har statlige og kirkelige instanser samarbeidet om å bygge opp det kirkelige selvstyret - stein for stein.

Den nye kirkeloven som trådte i kraft 1. januar 1997 etablerte for første gang et fellesorgan for soknene i kommunen. I samsvar med målsettingene i det kirkelige reformarbeidet ble det besluttet at kommunene ikke lenger skulle ha arbeidsgivermyndighet eller et generelt arbeidsgiveransvar for kirkelige arbeidstakere. Dette måtte legges til kirken selv, og det ble da sett som mest hensiktsmessig å legge det til et fellesorgan for soknene.

Med dette fellesorganet fikk vi en profesjonalisering av arbeidslivet i kirken. Og mye av æren for denne profesjonaliseringen skal dere kirkeverger og KA ha. Det er dyktige og profesjonelle ledere på lokalt nivå i Den norske kirke.

Nå er det imidlertid tid for å ta steget videre. Gi enda mer selvstendighet til Den norske kirke og fullføre det som har vært reformbevegelsens mål hele tiden: en selvstendig og fri folkekirke. 

Soknet er og forblir den grunnleggende enheten i Den norske kirke
Formålet med alle bestemmelsene i kapitlet om Den norske kirke er å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk folkekirke. Dette er nedfelt i Grunnloven, og er helt essensielt for statens støtte til trossamfunnet Den norske kirke.

I selve begrepet trossamfunn – et samfunn av de troende – ligger det en forståelse av at trosutøvelsen er lokal. Det er i de tusen kirker rundt om i landet vårt at det feires gudstjeneste. At barn blir døpt. Ungdommer konfirmeres. Derfor er den lokale forankringen helt essensiell for folkekirken. Kapitlet om Den norske kirke innledes derfor med å slå fast at soknet er og forblir den grunnleggende enheten i Den norske kirke. Denne enheten kan ikke løses fra trossamfunnet Den norske kirke.

Lokalkirka er der troen utfoldes i praksis. Slik har det alltid vært. Og slik må det også være i framtida, om vi skal ha en folkekirke. Det har derfor vært viktig å slå soknets status ettertrykkelig fast i loven.

Med stor uavhengighet følger stort ansvar
Med stor makt følger stort ansvar, som onkel Ben sier til sin nevø Peter Parker, også kjent som Spider-Man.

Med stor uavhengighet følger stort ansvar, kan man kanskje si for Den norske kirkes del.

Vårt lovforslag innebærer en relativt omfattende nedskalering og forenkling av lovbestemmelsene om Den norske kirke. Målet har vært at Den norske kirke kan beslutte egen organisering – gjerne i form av å videreføre dagens ordninger, om det er dette Den norske kirke selv vil.

Kirkemøtet trer inn i statens sted

Når staten trer ut, må imidlertid noen tre inn. Noen må ha det ansvar og den myndighet som staten til nå har hatt. Dette er i utkastet til kirkelov satt til å være Kirkemøtet. Kirkemøtet er Den norske kirkes øverste demokratisk valgte organ. Dets myndighet utgår fra kirkemedlemmene, gjennom direkte og indirekte valg. Det er derfor ikke et annet organ enn Kirkemøtet som kunne gis myndighet til å opptre på vegne av hele trossamfunnet og folkekirken Den norske kirke. Jeg har stor tillit til at Kirkemøtet kan ta det store ansvaret som kirkens uavhengighet gir.

I lovforslaget gir vi Kirkemøtet myndighet til å fastsette nærmere regler om kirkelig organisering og inndeling, kirkelige organer og valg til disse. Dette vi gjerne omtaler som "kirkeordningen" – og som skal være gjenstand for diskusjon her i neste bolk. Kirkemøtet er likevel ikke generelt overordnet soknet. Det kan for eksempel ikke instruere i enkeltsaker.

Kirkevalg

Som ledd i å øke Den norske kirkes selvstendighet som trossamfunn, åpner vi nå for at kirken selv kan bestemme tidspunkt og sted for kirkelige valg. Det innebærer at kirkelige valg kan avholdes samtidig med, og i nærheten av, offentlige valg. Men dette bør altså kirken, ikke staten, nå avgjøre. Jeg innrømmer at jeg har vært i tvil på dette punktet – dagens bestemmelse kom jo inn for å styrke demokratiet i kirken. Men jeg har kommet til at kirken selv må ta ansvar for å sikre sitt demokratiske grunnlag. Den økonomiske støtten til kirkevalgene vil uansett ligger der.

Dilemmaer mellom autonomi og styring

Dette dilemmaet går igjen i mange av diskusjonene om den nye loven, og som vi helt sikkert vil komme nærmere inn på i samtalen her etterpå.

På den ene siden ønsker Den norske kirke mer uavhengighet, og større frihet til å være et trossamfunn. Det har vært et viktig styrende prinsipp for oss.

På den andre siden kan man gjerne ønske seg at staten likevel legger noen føringer i loven, for å sikre seg mot uheldige endringer.

Her har vi forsøkt å være konsekvente: når kirken gis uavhengighet er det også kirken selv som må fatte de viktige beslutningene. Staten kan ikke gi autonomi og detaljstyre på samme tid.

Noen slike dilemmaer, som jeg vet dere er opptatt av, er knyttet til hvor detaljerte bestemmelsene om soknet og kommunenes økonomiske ansvar skal være. Og ikke minst: om vi skal lovregulere kirkelig fellesråd.

Lovregulering av kirkelige fellesråd

I høringen var KA og de fleste av de kirkelige fellesrådene som dere representerer, tydelige på at fellesrådene burde lovreguleres. Slik jeg oppfatter det, bunner dette ønsket delvis i en uro for å forrykke maktbalansen i kirken. Og delvis bunner det i mer konkrete arbeidsrettslige problemstillinger.

Selv om vi ikke foreslår å lovreguler fellesrådene, kan jeg kan forsikre dere om at problemstillingen er tatt på stort alvor. Vi har gått nye runder med blant annet Arbeids- og sosialdepartementet for å være trygge på de arbeidsrettslige konsekvensene.

Så la meg understreke følgende:

Lovforslaget som er lagt fram for Stortinget mener vi gir tilstrekkelig hjemmel til at et fellesorgan som er etablert av Kirkemøtet kan opptre som arbeidsgiver på vegne av soknene – selv om dette ikke fremgår direkte av lovens ordlyd. Faktisk tilhører det unntakene at en lov positivt angir arbeidsgivermyndigheten. Kirkeordningen som Kirkemøtet vedtok i vår gjengir bortimot ordrett dagens kirkelov når det kommer til soknets oppgaver og kirkelig fellesråd. Så lenge denne kirkeordningen består, er det liten tvil om at de kirkelige fellesrådene vil ha samme arbeidsgiver som i dag. Det er heller ikke tvil om at fellesrådene som arbeidsgivere også i framtiden kan registreres i Enhetsregisteret.

Så gjenstår det selvsagt å se om Den norske kirke på lengre sikt velger å innrette sin indre organisering på en annen måte. Da kan det ikke utelukkes at det blir snakk om en virksomhetsoverdragelse i arbeidsrettslig forstand, men dette er situasjoner Stortinget har tenkt på lenge før vårt lovutkast og som det finnes gode prosedyrer for å håndtere. Arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår vil være beskyttet også i en slik situasjon.

Kommunenes ansvar for finansieringen av kirken

Forslaget til ny lovbestemmelse om kommunens økonomiske forpliktelser er mindre detaljert og har et annet oppsett enn dagens kirkelov. Men det reelle innholdet i forpliktelsene er det samme.

Sammenlignet med forslaget som var på høring, har vi til og med tatt inn en direkte henvisning til at tilskudd til kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk også skal inngå i kirkens budsjettforslag til kommunen.

Jeg tror uansett ikke at den lokale kirkeøkonomien står og faller på om lovbestemmelsen er detaljert opplistet eller ei. Ta for eksempel kirkebyggene: Dette er en oppgave mange kommuner ikke har klart å prioritere, selv om det har vært klart opplistet i loven. Jeg tror det viktigste er at Den norske kirke lykkes med å gjøre seg relevant for kommunene:

  • At kirken leverer gode diakonale tjenester.
  • Er en tydelig stemme i lokalmiljøet.
  • Engasjerer barn og unge til et trygt og godt sosialt miljø.

Kommunene er under et konstant press for å kunne ivareta alle sine oppgaver. I budsjettkampen med for eksempel skole, helse og kultur vil uansett ikke loven sikre at kirken vinner frem. Kirken selv må sikre at innbyggerne ønsker å bruke kirken og at kommunene ønsker å prioritere den økonomisk.

Satsing på kirkebyggene
For å avhjelpe kommunene i deres finansieringsansvar, ønsker vi imidlertid å legge en betydelig satsing på kirkebyggene.

Som dere sikkert er kjent med, har vi i statsbudsjettet for neste år foreslått at staten går inn med 20 millioner kroner til istandsetting av våre eldre kirker. I år ble det bevilget 40 millioner kroner til det samme. Bevilgningene i år var ekstraordinære. Det var ikke selvsagt at statsbudsjettet for 2020 skulle ha forslag på dette området, men det har vi altså fått til.

Årlige statsbidrag på 20 eller 40 millioner kroner på dette feltet er selvsagt ikke nok, når vedlikeholdsetterslepet for de nær tusen kirkene det dreier seg om, er anslått å være på godt over 10 milliarder kroner. På den annen side – og det mener jeg er viktig: I den tilskuddsordningen for kirkebygg som nå er etablert over statsbudsjettet, ligger det en anerkjennelse av at kommunene ikke lenger skal sitte med det hele og fulle ansvaret for at kirker av nasjonal, kulturhistorisk verdi blir holdt i stand. Staten skal ta en større og direkte del av ansvaret.

Stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond

Sammen med ny lov og melding om tros- og livssynsamfunn la vi fram en stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond. Temaet for meldingen er eiendomsretten til fondet, som jo har vært et omdiskutert og uavklart spørsmål i snart 200 år. Hovedgrepet i meldingen er, som dere sikkert har fått med dere, at det meste av verdiene i fondet tilfaller staten, mot at staten gir like mye tilbake til istandsetting og sikring av våre verneverdige kirkebygg. I praksis snakker vi om en statlig milliardsatsing på kirkebyggene. Vi sikrer at hele fondets verdi kommer kirken til gode, og at det ikke rokkes ved den offentlige finansieringen til Den norske kirke.

Endringer i gravplassloven

I lovproposisjonen varsler vi også noen endringer i gravplassloven. Dette er delvis en følge av de foreslåtte endringene i trossamfunnsloven, men også som følge av utviklingen av samfunnet.

Forvaltningsansvaret for de offentlige gravplassene har vært utredet en rekke ganger, og alltid med samme utfall: en klar anbefaling til staten om at dette ansvaret må overføres til kommunene.

Fagforbundet, KS og de fleste andre tros- og livssynsamfunnene tok i høringen til orde for det samme. Likevel har vi foreslått at forvaltningsansvaret blir værende hos kirken.Den norske kirke de fleste steder skjøttet sin oppgave som gravplassforvalter på en utmerket måte. Vi har heller ikke ønsket å gjøre for store endringer for raskt.

Samtidig vil jeg understreke at forvaltningsansvaret for de offentlige gravplassene ikke er lagt til Den norske kirke av hensyn til kirken. Det er en oppgave den forvalter på vegne av alle.

Derfor åpner vi i lovforslaget for at Fylkesmannen kan overføre ansvaret til kommunen der sektoren er tjent med det, gjennom en forskriftshjemmel. Den norske kirke ved kirkelig fellesråd kan da ikke legge ned veto, men som i alle andre sammenhenger hvor det lages forskrift, skal berørte parter høres. Det betyr at kirken også får mulighet til å komme med sine synspunkter. Og der vil det være rom for å kunne fremheve den kvaliteten og profesjonaliteten som ligger i tjenestene den leverer.

For kirken ligger altså nøkkelen til å beholde ansvaret for gravplassene i å fortsette å løse denne oppgaven på en så god måte at kommunen ikke ønsker å overta den. Her mener jeg at vi har kommet frem til et godt kompromiss, som både ivaretar kirkens og kommunenes behov.

Avslutning

For å oppsummere til slutt:

Den røde tråden i rammeloven for den Den norske kirke, og i det jeg har formidlet i dag, er at vi ønsker å gi kirken frihet, ansvar og muligheten til å være et selvstyrt trossamfunn.. Statens oppgave framover bør begrense seg til å sørge for at de nødvendige økonomiske og rettslige rammene til kirken er på plass. Så er det opp til kirken selv å vise at den er relevant og nærværende i folks liv – og beslutte hvilken organisering som best ivaretar dette.

I arbeidet med ny lov og melding, har noe av det viktigste for oss vært å sikre folkekirken for fremtiden. Som ansvarlig statsråd er det en del jeg kan bidra med, særlig knyttet til å sikre dere forutsigbare og gode økonomiske betingelser.

Men den aller viktigste jobben er det dere som gjør. Det er kirkemøtet mellom folk og kirke – i hverdag, fest, medgang, motgang og krise – som avgjør om folkekirken står like støtt om 20, 50 eller 100 år. Dere er med på å legge til rette for dette møtet, og spiller en svært viktig rolle for folkekirkens fremtid.

I samtalen som nå følger forstår jeg at vi skal diskutere noen av de problemstillingene dere er opptatt av. Jeg vil forsøke å svare så godt jeg kan, men vil uansett bruke anledningen nå til å takke dere for en utrolig viktig innsats, og ønsker dere lykke til med arbeidet som nå venter.

Til toppen