Tale til Eiendom Norge-konferansen 2017

– Med gode statsfinanser, en produktiv arbeidsstyrke og en påvist evne til å finne godt forankrede løsninger, har Norge gode kort på hånden i møtet med fremtiden, sa finansminister Siv Jensen (FrP).

Sjekkes mot
fremføring

 

Tusen takk for invitasjonen.

Jeg er bedt om å snakke om bærekraft i offentlige finanser. Det er et spennende og viktig tema.

Tidspunktet passer også bra. Vi er straks klare med Perspektivmeldingen, som belyser viktige utfordringer og muligheter for norsk økonomi.

Hensikten med Perspektivmeldingen er ikke å spå om hvordan Norge vil se ut om 50 år. Hensikten er å bidra til fornuftige valg de nærmeste årene.

Vi har et godt velferdssamfunn i Norge, men vi måte vite om vi løser oppgavene godt nok så vi trygger Norges fremtid. At vi lykkes i å få stadig mer ut av de ressursene vi bruker, er den viktigste drivkraften bak økt levestandard.

Som dere vil se når vi legger frem Perspektivmeldingen så er det viktig at vi våger å utfordre og endre de å endre de elementene som ikke fungerer godt i møte med de neste tiårenes utfordringer.

Før vi ser fremover, kan det være nyttig å se litt tilbake. De siste hundre årene har norsk økonomi og samfunn opplevd krig og dype økonomiske kriser. Vi har sett omfattende endringer i alle deler av samfunnet, dels drevet av en rivende teknologisk utvikling.

Likevel har økonomien klart seg bra. Det har helt klart vært store forandringer for mange, men for de aller fleste har det vært en voldsom velstandsvekst. Dette har kommet i stand fordi vi har hatt evne og vilje til å omstille oss.

For hundre år siden jobbet 4 av 10 nordmenn i primæringene. I dag er det under 3 pst. For hundre pr siden bodde 4 av 10 nordmenn i byer og tettsteder. I dag er det 8 av 10. For hundre år siden var forventet levealder for en nyfødt 56 år. I dag er den 82 år.

Norge er i dag et godt land å bo i. Vi har vært heldige, men har også tatt gode valg. Med en høyt utdannet befolkning, store naturressurser, en kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser er vi godt rustet til å møte fremtiden.

Den viktigste årsaken til at levestandarden øker over tid er produktivitetsvekst. Vi gjør ting stadig smartere som følge av den teknologiske fremgangen.

Reallønnsvekst og teknologisk fremgang er også viktige ingredienser når det kommer til utviklingsmuligheter for offentlige velferdsordninger.

Internasjonal samhandel og en åpen økonomi er av stor betydning for teknologisk utvikling. Dels ved at internasjonal handel er viktig for spredning av teknologiske fremskritt verden over, dels ved at handel gjør det mulig å nå store markeder.

Et lite land som Norge drar særlig nytte av internasjonal handel. Det er ved å eksportere at salget har blitt stort nok til å forsvare store investeringer innenfor kraftkrevende industri, fiskeoppdrett og petroleumsnæringen.

I tillegg til å fostre fram gode ideer selv, er det viktig for oss å ta i bruk, og lære av, kunnskap og teknologi utviklet i andre land.

Denne regjeringen prioriterer investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning, samt vekstfremmende skatteletter.

Vi må sørge for at vi er med på den teknologiske reisen fremover, og at vi klarer å bruke den nye teknologien på en effektiv måte.

Da vil vi være best mulig forberedt på forutsette og uforutsette hendelser fremover. Med det som utgangspunkt vil jeg nå snakke om utfordringer og muligheter for fremtidens velferdsordninger, som jo er nært knyttet til bærekraft i offentlige finanser.

Utfordringene
Gevinstene av handel og globalisering har kommet hele befolkningen til gode. Vi har over lang tid bygget opp et velferdssamfunn vi alle nyter godt av gjennom livets ulike faser.

Som barn, ungdom og eldre mottar vi mye offentlige tjenester og overføringer fra det offentlige. I yrkesaktiv alder betaler vi i gjennomsnitt mer i skatter og avgifter enn vi mottar i offentlige ytelser.

Dette systemet blir utfordret når sammensetningen av befolkningen endres. Antall eldre øker i forhold til antall yrkesaktive.

Og dette vil fortsette i lang tid, ifølge befolkningsfremskrivingene til Statistisk sentralbyrå.

Det skyldes i stor grad at vi er så heldige at vi lever stadig lenger. At vi lever lenger, og forhåpentligvis får flere friske år, er jo svært godt nytt for den enkelte og oss som befolkning. Det gjenspeiler bedre helsetilstand som følge av bedre levevilkår i vid forstand, blant annet arbeidsmiljø, bomiljø og gode offentlige velferdsordninger.

Det er nok mange av oss som gleder seg til pensjonistdagene, med mer fritid, kanskje reise eller se familie og venner mer. Det skulle bare mangle etter et langt arbeidsliv.

Det at vi lever lenger og er friskere, betyr for mange at pensjonisttilværelsen er på over 30 år – en tredjedel av livet. Det er en utfordring for finansieringen av velferdsstaten hvis ikke noen av de økte leveårene benyttes til arbeid.

Som alle grupper, er også eldre preget av ulikhet. Det er stor variasjon i helse- og funksjonsnivå hos eldre. De har ulike ønsker og ulike behov. Derfor trenger vi en moderne eldrepolitikk.

Vi vet at mange eldre ønsker å stå lenger i arbeid. Og senest i går hørte jeg på Nyhetsmorgen at arbeidsgiverne ønsker seg eldre arbeidstakere på arbeidsplassen. Det er godt nytt.

FrP/Høyre-regjeringen har oppmuntret flere eldre til å stå i arbeid, blant annet ved å heve aldersgrensen i arbeidslivet.

Den utviklingen må forsterkes. For flere eldre vil sammen med andre utviklingstrekk gjøre at det blir andre tider fremover enn det vi har blitt vant til.

Produktiviteten har i mange år økt mye svakere enn det vi så på 1990-tallet og et godt stykke inn på 2000-tallet. Ikke bare i Norge, men også i landene rundt oss.

Oljevirksomheten vil fortsette å være en betydelig kilde til verdiskaping og inntekter i tiår fremover. Oljeeventyret er ikke over.

Men fra nå av kan vi ikke lenger legge til grunn at denne sektoren fortsetter å være en så sentral drivkraft for veksten i norsk økonomi som den har vært så langt. Vi vil trenge flere ben å stå på for å skape jobber og inntekt.

I tillegg må vi være forberedt på at bruken av olje- og fondsinntekter vil måtte øke mindre i årene fremover enn i de årene vi har bak oss.

Lavere inntekter fra oljevirksomheten vil gi lavere tilførsel til fondet i årene fremover, og dermed mindre rom for å øke uttaket fra fondet fra år til år.

Bruken av olje- og fondsinntekter det enkelte år skal fortsatt tilpasses den økonomiske situasjonen.

Alt i alt står vi foran en situasjon der utgiftene til dagens velferdsordninger ligger an til å øke fordi vi blir flere eldre. Det vil også bety lavere skatteinntekter.

Derfor har regjeringen gjennomført flere reformer, for en mer effektiv offentlig sektor.

Vi må fortsette å ta grep - i dag og i morgen - hvis ikke vil bærekraften i velferdsordningene være presset og vi vil få utfordringer med å få budsjettene til å gå i hop.

Vi må gjøre noe for å sikre at generasjonene som kommer etter oss også vil få oppleve et trygt velferdssamfunn.

Vi må klare å gradvis omstille og tilpasse oss, slik vi har klart tidligere. Vi må ta de riktige valgene underveis. Men hvilke valg står vi overfor?

Løsningene
Et sentralt premiss for en god utvikling i velstand og velferd er en stabil økonomisk utvikling.

Vi skal fortsette å føre en ansvarlig økonomisk politikk som på kort sikt tilpasses situasjonen i norsk økonomi og på lang sikt sørger for at oljeformuen bevares til fremtidige generasjoner.

To elementer er spesielt viktige i en strategi for å trygge velferdsstaten: Vi må skape flere jobber og vi må sørge for en effektiv offentlig ressursbruk.

Oljeinntektene må ikke bli en unnskyldning for å la være å foreta nødvendige systemreformer, eller ta i bruk ny teknologi og nye muligheter. Da ville i så fall oljeinntektene vært til hinder for utviklingen, ikke til hjelp.

La meg starte med behovet for å skape flere jobber, og på den måten et godt økonomisk grunnlag for vår velferd.

Trygge jobber til enda flere er regjeringens viktigste jobb.

Arbeid er den mest opplagte måten for hver enkelt i yrkesaktiv alder til å skaffe seg inntekt. I tillegg er arbeidsplassen en viktig sosial arena i samfunnet. Undersøkelser viser også at å være i jobb, er bra for helsen.

Fremtidens velferdssamfunn er avhengig av en velfungerende og produktiv økonomi der flest mulig kommer inn i arbeidslivet.

Det krever satsing på utdanning, forskning og innovasjon, samtidig som trygdeordninger og skattesystemet i større grad enn i dag må stimulere til arbeid.

Prioritering av samferdsel og infrastruktur, inkludert digital infrastruktur, reduserer transportkostnadene for næringslivet og styrker konkurranse¬evnen.

Lavere skatter og avgifter, og tiltak som stimulerer til risikovillig kapital, vil styrke insentivene til arbeid og investering og trygge de norske skattegrunnlagene.

Deltakelsen i arbeidsmarkedet er høy i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Det skyldes særlig en forholdsvis høy yrkesdeltakelse, først og fremst blant kvinner og eldre. Samtidig er arbeidsledigheten forholdsvis lav.

Den gjennomsnittlige arbeidstiden er derimot forholdsvis lav i Norge. Det har blant annet å gjøre med at den økte yrkesdeltakelsen er blitt ledsaget av flere deltidsstillinger, i hovedsak blant kvinner, og at omfanget av sykefravær og uføretrygd er høyt.

Antall arbeidstimer per person i yrkesaktiv alder er dermed ikke spesielt høyt i Norge.

En god strategi for å få mer ut av våre arbeidskraftsressurser bør se nærmere på grupper med forholdsvis svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Når levealderen øker, er det naturlige at også arbeidsinnsatsen over livsløpet øker.

Førstegenerasjons innvandrere fra utviklingsland har også lav yrkesdeltakelse, og det yrkesaktive livet for de som jobber, er forholdsvis kort. Det er avgjørende at innvandrere blir godt integrert i arbeidslivet.

Deltakelse i arbeidslivet er og må være den viktigste veien ut av lavinntekt eller fattigdom. Bedre integrering i det norske samfunnet er vesentlig for å motvirke økt ulikhet.

Fremtidens kunnskapssamfunn vil trolig stille økte krav til kompetanse og omstillingsevne. Under slike forhold kan det bli mer krevende å få fotfeste i arbeidslivet, selv om den enkelte ønsker å jobbe. Det blir en sentral utfordring i årene fremover.

Utdanning legger grunnlaget for en stor og kompetent arbeidsstyrke som både kan bidra til, og dra nytte av, den teknologiske utviklingen, og er en hovedprioritering for regjeringen.

Strategien må være at flest mulig er i jobb, og at vi har gode arbeidsplasser og et trygt arbeidsliv

I tillegg må vi sørge for en effektiv offentlig ressursbruk og klare prioriteringer.

Arbeidet med en mer effektiv organisering av offentlig forvaltning er krevende, men samtidig avgjørende for at vi skal klare å dra nytte av nye muligheter til å tilby nye og bedre tjenester.

En innovativ privat sektor vil også være viktig for å få til en effektiv offentlig sektor med smarte løsninger.

Samtidig må det legges til rette for at alle innbyggere, uansett hvor i landet de bor, ved hjelp av moderne løsninger skal kunne benytte seg av de samme gode offentlige tjenestene.

Kunnskap og ideer bygger som regel videre på eksisterende kunnskap. Regjeringen har derfor styrket finansieringen til universiteter og forskningsinstitusjoner, både til grunnforskning og forskning med mer konkrete formål.

Norge trenger flere gode gründere som kan skape morgendagens arbeidsplasser.

Vi har prioritert midler til ordninger som skal hjelpe gründere i oppstartsfasen, for eksempel etablerertilskuddsordningen, brukerstyrt innovasjonsarena og såkornfond.

I 2015 la vi fram en gründerplan som nå følges opp. Planen inneholdt over 400 mill. kroner ekstra til gründertiltak. Vi har ikke stoppet der, men fortsatt prioriteringen i budsjettene for 2016 og 2017.

Jeg hadde for litt siden et møte med en gruppe gründere, sammen med blant annet statsministeren. Det var et godt og konstruktivt møte, som ga oss innsikt i deres oppfatning av situasjonen for gründere i Norge.

Jeg var glad for å høre at den omfattende satsingen vi har hatt på gründere, merkes.

Samtidig noterte jeg meg deres ønsker om ytterligere innsats fra statens side. De var særlig opptatt av kapitaltilgangen for oppstartsbedrifter.

Et forslag som kan styrke kapitaltilgangen, er et nytt fradrag for langsiktige investeringer i oppstartsselskaper. Det er nå et bredt flertall på Stortinget for å innføre en slik ordning.

Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2017, som legges fram i mai.

Stilt overfor omstillinger er det særlig viktig at ikke skattesystemet svekker insentivene til å investere i ny næringsvirksomhet.

De siste årene har flere land, deriblant Sverige og Danmark, senket skattesatsen for selskaper betydelig. Det gjør det mindre attraktivt å investere i Norge.

Situasjonen internasjonalt gjorde det nødvendig med en skattereform. Jeg er glad for at vi fikk til et bredt forlik i Stortinget om å redusere selskapsskattesatsen til 23 prosent innen 2018.

Hvis situasjonen internasjonalt krever det, vil vi vurdere en videre nedsettelse.

I skatteforliket ble vi også enige om en verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler i formuesskatten. En slik rabatt kan bidra til at mer av kapitalen rettes mot næringsvirksomhet.

Avslutning
La meg oppsummere. Jeg har snakket om noen utviklingstrekk som vil sette finansieringen av velferdsstaten på prøve. Vi bør begynne å ta nødvendige grep nå, og ikke bruke vårt gode utgangspunkt på å utsette nødvendige tilpasninger.

Høy arbeidsinnsats vil være et sentralt element i fremtidens velferdssamfunn. Det styrker offentlige finanser, og gir den enkelte mulighet til å øke sin inntekt og velstand.

Videre må vi ha en effektiv offentlig forvaltning med klare prioriteringer slik at vi får mest mulig velferd for de ressursene som settes inn. Det gjelder ikke bare offentlige finansierte tjenester, men også overføringer til husholdninger og næringsliv, som utgjør en stor del av de samlede offentlige utgiftene.

Jo bedre vi lykkes i å øke arbeidsinnsatsen, desto større rom vil det være for å styrke det offentlige tjenestetilbudet – eller å unngå innstramninger.

Jo mer vi lykkes i å effektivisere ressursbruken og målrette innsatsen, desto større rom vil det være for styrket offentlig innsats på prioriterte områder.

Ny teknologi og endringer i samfunnslivet skaper utfordringer, men også muligheter. Det må vi ikke glemme.

Skal vi trygge det norske velferdssamfunnet i nye tiår, må vi åpne for nye og bedre løsninger.

Med gode statsfinanser, en produktiv arbeidsstyrke og en påvist evne til å finne godt forankrede løsninger, har Norge gode kort på hånden i møtet med fremtiden.

Takk for meg.