Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Tale til toppmøte om inkluderingsdugnaden

Statsministerens tale til toppmøte om inkluderingsdugnaden den 3. februar 2020.

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen,

Noe av det viktigste for meg som statsminister er å skape et samfunn med muligheter for alle.

Et samfunn hvor vi opplever å bli sett for den vi er, ikke for den sykdommen eller funksjonshemmingen vi har.

Et samfunn der ingen skal bli stående utenfor.

Derfor er arbeidet med å inkludere flere i arbeidslivet viktig for meg.

Nå har vi hatt tre år med gode tider.

Med sterk utvikling i norsk økonomi og arbeidsmarked. Fra utgangen av 2016 har det blitt netto om lag 130 000 flere i arbeid.

Bak dette tallet skjuler det seg en jobbskaping på nær én million nye stillinger.

Samtidig har det vært et opphør av 815 000 stillinger.

Med andre ord; vekst og omstilling har gått hånd i hånd.

Og fortsatt melder flere bransjer og bedrifter om et stort behov for arbeidskraft. Det er bra.

Det er likevel en utfordring at hver gang vi har hatt store omstillinger i norsk arbeidsliv, så har flere blitt stående utenfor arbeidsmarkedet.

Selv i oppgangstider har det vært sånn at vi ikke har klart å inkludere flere av dem som står utenfor.

I oppgangskonjunkturen som varte fra 2004 til 2008, ble den økte sysselsettingen i stor grad dekket av arbeidskraft fra utlandet.

I det siste året før finanskrisen sto innvandrere for mer enn 80 prosent av sysselsettingsveksten.

Den økonomiske veksten økte.

Deltakelsen i arbeidslivet økte.

Men NAV-køen ble ikke vesentlig mindre.

Bedrifter kontaktet bemanningsselskaper og utenlandske byråer.

Arbeidsføre EØS-innvandrere sto klare, og bidro positivt til veksten i norsk økonomi.

Det skal vi være takknemlige for.

Men samtidig ble mange nordmenn stående utenfor arbeidsmarkedet.

Særlig gjaldt dette de som sto lengst unna arbeidsmarkedet fra før.

Det er ekstremt viktig at vi klarer å holde på folks tilknytning til arbeidslivet.

  • Arbeid er inngangen til selvforsørgelse og uavhengighet.
  • Arbeid skaper trygghet og tilhørighet.
  • Arbeid kan være helsefremmende, og bidra til mestringsfølelse og personlig vekst.
  • Og arbeid er grunnlaget for både privat og offentlig verdiskaping.

Det er dessverre slik at personer som har hull i CV-en eller nedsatt funksjonsevne kan oppleve å søke jobb etter jobb, uten å lykkes. 

Det kan være mange grunner til det.

Det kan handle om usikkerhet, manglende kunnskap og lite erfaring.

Men det kan også skyldes fordommer, manglende vilje til tilrettelegging eller diskriminering.

Dette sammensatte bildet gjør at vi må ha flere tanker i hodet på en gang.

Og vi må iverksette tiltak på flere ulike områder for å lykkes.

I inkluderingsdugnaden er det viktig å se arbeid, helse og kompetansefeltet mer i sammenheng.

Vi må vurdere flere muligheter og lete etter bedre løsninger.

Og vi må bli flinkere til å se flere virkemidler under ett.

Vi skal holde fast ved de tre prioriterte innsatsområdene i inkluderingsdugnaden:

  • Vi skal bygge ned unødige terskler for ansettelse.
  • Vi skal få til mer integrerte tilbud om arbeid og helserettet oppfølging.
  • Og vi skal bedre kvalifiseringsmulighetene for dem som mangler kompetanse som etterspørres i arbeidslivet.

For å lykkes med inkluderingsdugnaden, er vi avhengige av at alle spiller på lag.

Og dere som er her i dag spiller alle viktige roller i arbeidet med å fremme inkludering.

Regjeringen skal ikke bare peke på alle andre. Vi har også et ansvar.

  • Vi har satt et mål om at 5 prosent av nyansatte i staten skal være i inkluderingsdugnadens målgrupper. Dette er et mål vi må jobbe kontinuerlig med å nå.
  • Vi har gjort forenklinger i lønnstilskuddsordningen, for å legge til rette for økt bruk av tiltaket. Vi vet at det er et effektivt virkemiddel for ansettelse.
  • Vi har styrket NAVs markedsarbeid slik at de har blitt i stand til å møte virksomhetene på en bedre måte, og bistå så snart behovet melder seg.
  • Gjennom en omfattende satsing på digitalisering har NAV blitt mer tilgjengelig og enklere å forholde seg til for arbeidsgivere og arbeidssøkere.
  • Vi har oppfordret bedrifter som trenger arbeidskraft til å ta kontakt med NAV.

Gjennom inkluderingsdugnaden vil vi få flere inn i arbeidslivet.

Men det er også viktig å sikre at de som allerede har en jobb, ikke faller ut av arbeidslivet.

Stadig flere jobber krever formell kompetanse.

Den teknologiske utviklingen fører til at mange arbeidsoppgaver faller bort, eller endrer innhold.

Derfor er det en selvfølge at nettopp kompetansepolitikken er så viktig for regjeringen.

I 2020 legger vi opp til å bruke over 300 millioner kroner på tiltak knyttet til kompetansereformen.

Vi må sørge for at folk ikke går ut på dato.

Og så må vi ikke glemme at av de som står utenfor arbeidslivet på grunn av helsemessige årsaker, er andelen med psykiske lidelser høy.

En særlig bekymringsfull utvikling ser vi blant unge.

Av unge AAP-mottakere har om lag 70 prosent psykiske helseproblemer, og dette gjelder også for mange unge uføre.

For flere av disse kan arbeid, utdanning og annen aktivitet være en del av behandlingen de trenger.

Men hva vet vi om utfallet av det vi gjør?

Fører inkluderingsdugnaden til at flere kommer i jobb?

Her finnes det ikke ett svar som det kan settes to streker under.

Utviklingen på arbeidsmarkedet påvirkes av flere forhold, og det kan være krevende å isolere effekter av én enkelt satsing.

Det vil også ta tid før vi ser konkrete resultater av enkeltsatsinger (f.eks. tiltak på opplæringsområdet).

Men det vi allerede vet, er at flere av de tiltakene som er styrket og videreført i forbindelse med inkluderingsdugnaden, er tiltak som tidligere har vist seg effektive og gitt gode resultater.

Det gjelder blant annet lønnstilskudd, oppfølgingstiltak som individuell jobbstøtte og satsing på formell kompetanse.

Vi må alle tenke igjennom hvordan vi kan senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet.

Det kan handle om å være bevisst på hvilke krav som stilles i stillingsannonsene og å se det i forhold til hvilken kompetanse som faktisk trengs for å utføre de aktuelle oppgavene.

Det kan handle om å ikke overse viktig kompetanse og ressurser fordi fokuset i altfor stor grad ligger et annet sted – på funksjonsnedsettelsen eller hullet i CV-en.

Og det kan handle om å være en god kollega som bidrar til en inkluderende arbeidsplass.

Statens 5-prosentmål er ambisiøst, men jeg mener bestemt at når det gjelder å få flere i arbeid, må vi tørre å sette høye mål, selv om det kan skape økt fallhøyde for oss selv.

Det er også noe jeg oppfordrer andre sektorer og virksomheter til å gjøre.

Jeg er glad for å ha dere med på laget.

Nå ser jeg frem til å høre hva dere har å si.

Sammen skal vi skape et samfunn med muligheter for alle.

Takk for meg.

Til toppen