Tale ved åpningen av Kirkemøtet 2020

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen,

"Det er bare ett sted som er et virkelig hjem. Og det er der hvor et menneske føler seg helt trygg", heter det ifølge en kjent Trondheimsforfatter, Peter Egge.

Vi lever i en tid hvor mange kjenner på utrygghet.
Før sommeren stod hele Norge i en unntakstilstand.
Et virus satte oss i en situasjon vi ikke hadde opplevd før.

Folk ble sendt på hjemmekontor.
Skoler og barnehager stengte ned.
Faste ritualer som gudstjenester ble satt på pause.
Korøvelser ble avlyst.
Barna fikk ikke se vennene sine eller være med besteforeldre.

I en tid da vi trengte hverandre mer enn noen gang, så vi rett og slett mindre til hverandre. Noen syntes dette var helt greit, de fikk mer tid, roligere tempo og så mer til sine nærmeste.

Men for de som lever i mer vanskelige livssituasjoner.
De som ikke har de trygge hjemmene å trekke seg tilbake til.
For dem har denne tiden vært veldig tøff.
Og det er jo nettopp disse som kirken bestandig har satt først.

Derfor likte jeg refleksen jeg så hos så mange av dere.
Istedenfor å trekke seg tilbake å si at «her er det ikke mer vi kan gjøre». Så gikk dere i stedet nærmere.
Når folk ikke lenger kunne komme til kirker og trossamfunn.
Så kom kirken hjem til folk, digitalt.

Ikke misforstå, jeg er ikke så teknologioptimist at jeg tror de digitale kanalene kan erstatte de virkelige, levende fellesskapene.
Men kirken forstod og viste vei på at det kan være verdifulle supplement. 

Fellesskapene folk har i tros- og livssynssamfunnene er ekstra viktig i møte med bekymringen og usikkerheten mange kjenner på nå.
Troen er og skal være noe trygt.

Det ansvaret har dere tatt inn over dere.
I møte med krisa har Kirken tilpasset seg.
Kirken har vært en trygg havn for folk som var utrygge.

Da det ble mulig å møtes igjen laget kirken gode veiledere.
Dere tilpasset samlingene deres til smitteverntiltakene,
slik at folk kunne føle seg trygge nok til å komme på gudstjeneste.
Jeg vet at det betyr mye for mange mennesker.

Takk skal dere ha for det.

Men jobben er ikke over.
Pandemien vi står i nå har vært spesielt utrygg for mange barn.
Før sommeren var det færre barn og familier som oppsøkte barnevernet. Det var færre som ble sett av kontaktlærerne sine,
færre som fikk hjelp på helsestasjonen.
Det var ikke fordi behovet var mindre.
Tvert om.

Det sitatet fra Peter Egge som jeg åpnet med har en linje til:
"Er en ikke trygg, så har en ikke noe hjem."

Vi svikter som samfunn om barn er utrygge.
Vi har alle et felles ansvar for å sikre barn og unge i Norge et trygt hjem, og en trygg og god oppvekst.

Å bo hjemme er ikke tryggest for alle.

Som barneminister ønsker jeg å ta initiativ til en nasjonal dugnad for å rekruttere flere fosterhjem.
Mitt mål er at alle barn skal få et hjem.

Hvert år trenger vi 1000 nye fosterhjem i Norge.
Over tid har vi hatt problemer med å finne nok
– og riktige fosterhjem.

Fosterbarn er som alle andre barn, ulike.
De har sin egen historie, personlighet og bakgrunn.
Felles for alle er behovet for voksne som kan gi trygghet, omsorg og kjærlighet.
Ulike barn trenger ulike fosterhjem.
Vi trenger familier med forskjellige kulturell bakgrunn,
og fra alle slags trossamfunn.

Derfor har jeg invitert Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) til et møte senere denne måneden for å få i gang en nasjonal fosterhjemsdugnad. Gjennom ambassadøravtaler skal vi jobbe for rekruttering av fosterhjem lokalt i organisasjonene.

Her vil jeg utfordre dere i Den norske kirke.
Kirken bidro til å løse velferdsoppgaver,
lenge før velferdsstaten eksisterte.
Nå under koronaen trenger vi kirkens sosiale engasjement mer enn noen gang.

Nå trenger vi å gi de sårbare ungene trygge hjem.
Vi trenger dere – og alle gode frivillige krefter i dette arbeidet.
Jeg håper dere i kirka tar utfordringen.

Det kommer en tid etter krisen.
En dag når vi igjen kan gi hverandre klemmer.
Sitte tett sammen i kirkebenkene.

I oppkjøringen til Kirkemøtet har Vårt Land hatt en serie der de har utfordret personer med ulik tilknytning til Den norske kirke til å svare på:

"- Hva mener du er den største utfordringen for folkekirken fremover?"

Det er et betimelig spørsmål.
Hva skjer med fellesskapene våre,
de åndelige behovene -
og ikke minst dugnadsånden i tiden etter korona?
Hva er kirkas rolle, på lang sikt?

Jeg ønsker meg en folkekirke der dåpstallene går opp igjen.
Som klarer å formidle et budskap om at dåpen er en mulighet,
ikke en dør som lukker seg og fratar barnet valgmuligheter senere.

Enkelte menigheter har klart å snu den negative trenden.
I Agder og Telemark melder de om at dåpstallene stiger i områder hvor de har lagt ned en innsats i å jobbe tverrfaglig med nye måter å profilere og kommunisere om dåpen på.
Det gleder meg å høre.

På årets kirkemøte skal dere fastsette ny konfirmasjonsliturgi og behandle regler om ungdomsdemokrati.
Jeg ønsker meg en folkekirke der konfirmasjonstallene igjen stiger.
Fordi kirka klarer å gi ungdommen en trygg ramme, i et ellers omskiftelig, og til tider utrygt, samfunn.
Dette er ingen lett oppgave.
Men jeg tror noe av løsningen ligger i å være synlig og til stede i lokalsamfunnet.

Snakke med ungdom og lytte til dem.
Være natteravner, kanskje, med en åpen dør og budskap om nestekjærlighet.

Min visjon for fremtidens folkekirke er også en organisasjon som holder historien levende.
Som klarer å ta vare på de kulturhistorisk verdifulle byggene som står rundt om i lokalsamfunnene.
Som dere sikkert er kjent med, har Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag om at verdiene i Opplysningsvesenets fond skal deles mellom kirka og staten.
I praksis betyr dette at staten over tid nå skal investere milliarder i å ruste opp kirkebyggene.
Vi er i ferd med å utarbeide et bevaringsprogram med en plan for hvordan dette skal gjøres.
Men uten lokal og kommunal drivkraft vil vi ikke lykkes.

For meg er det innsatsen i lokalsamfunnene, altså folkene over hele landet vårt som virkelig utgjør fundamentet i den kristne folkekirka.
De diakonale tjenestene kirka leverer er tilstedeværelse, omsorg og nestekjærlighet i praksis.
Ikke minst nå det siste halve året har vi sett hvor viktig dette er.
Jeg ønsker en folkekirke som fortsetter å være et sted for hjelp.
Et sted for støtte i det som er vanskelig.
Et trygt fellesskap for troende.
Og for de tvilende, de kjempende og søkende.

Til syvende og sist er det dere som må ta kirka inn den nye tiden.
Min jobb er å kjempe for å gi folkekirka gode nok rammebetingelser.

På samme måte som jeg ønsker å kjempe for at tros- og livssynsfriheten har gode nok rammebetingelser.
Derfor mener vi det er viktig med en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk.
Med så gode statsbudsjett at jeg til og med fikk kjeft av Vårt Land på lederplass i fjor for at jeg var for raus. 

Den svenske sosialdemokraten Tage Erlander huskes blant annet for sin uttalelse om politikkens rolle.
Han sa: «Politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine liv.»
Sånn tenker jeg om statens rolle overfor trossamfunnene.
Vår oppgave er å bygge dansegulvet.
Ikke en hinderløype, felle, eller primært en kontrollinstans.
Vår oppgave er å si at vi ønsker at det norske samfunnet skal være «livssynsåpent» som Stålsettuvalget så klokt uttalte.
Kirken og trossamfunnene skal vite at det norske samfunn er et samfunn som ønsker å bygge dansegulv for trossamfunnene.
Dansen, troen, teologien, får dere ta ansvar for selv.
Men jeg vil si så tydelig jeg kan: Dere er ønsket. Dere har en fremtid.
Og Norge trenger tros- og livssynssamfunnene.

For å oppnå et slikt livssynsåpent samfunn er det viktig at vi hegner om trosfriheten, også når vi er uenig i hvordan andre velger å bruke denne friheten. Kampen for tros- og livssynsfriheten, har historisk sett alltid vært en kamp for flere syn. Tenk bare på Hans Nilsen Hauge og hvordan han brøytet vei for både lekmannspredikanter og kvinner. Eller på Ingrid Bjerkås og hvordan hun gikk i bresjen for kvinners mulighet til å være prester.

Jeg ønsker meg en folkekirke som aldri glemmer det vi historisk har kjempet for, men som samtidig klarer å leve med at folk er forskjellige.

Å være folkekirke hadde ikke vært vanskelig om alle mennesker var like og tenkte likt. Men siden folk heldigvis er ulike, vil det alltid være ulike syn og interessemotsetninger i kirka.
Jeg ønsker meg en folkekirke som klarer å leve med ulike syn,
uten å gjøre døren trang og smal for de som mener noe annet.
Jeg håper vi politikere evner å gjøre vår jobb for å legge til rette for dette mangfoldet. Og at kirka fortsetter å være en forkjemper for nettopp et livssynsåpent samfunn.

Dette Kirkemøtet er det første i en ny valgperiode.

Mange av dere som sitter her i dag, er her for første gang.
Dere skal lede kirka inn i en ny tid.
Løsrivelsen fra staten, og den nye trossamfunnsloven, gir nye utfordringer og muligheter.
Kirkemøtet overtar den myndighet som tidligere lå til staten.
Dere får myndighet til å fastsette regler om kirkelig organisering, kirkelige organer og kirkevalg.

Det har ikke vært konfliktfritt at vi la denne myndigheten til Kirkemøtet. Flere har vært engstelige for at makt sentraliseres, på bekostning av lokalkirka.

Vi har hele tiden vært tydelige på at Kirkemøtet er Den norske kirkes øverste demokratisk valgte organ, med myndighet som går ut fra kirkemedlemmene. Jeg har tiltro til at Kirkemøtet kan ta det store ansvaret som kirkas uavhengighet gir.

Samtidig vet jeg at å drive trossamfunn er en lokal jobb som må skje i nærmiljøet. Jeg vet at Kirkerådets ledelse er bevisst dette ansvaret og at det jobbes godt med å skape tillit og gode relasjoner mellom lokalledd og sentralledd i kirka. Alt dere bygger opp av strukturer og ordninger, gjør dere for at folk lokalt skal søke kirken som et sted for trygghet og fellesskap. Et hjem i troen eller tvilen.

Det er snart et halvt år siden den nye loven ble vedtatt i Stortinget.
Det var en gledens dag da vi klarte å få på plass en felles lov om tros- og livssynssamfunn, med en tydelig forankring av det livssynsåpne samfunnet.

Det tror jeg er viktig for å skape et godt og inkluderende samfunn for alle. Kirken kan, og jeg tror og håper at vil greie, å snu den negative tendensen i folkekirkeindikatorene og fortsette med å være relevant i livene våre, i hverdag og ved høytider, i sorg og i glede.

Samtidig håper jeg dere ikke bare leser tall og statistikk.
For da kan noen og enhver miste motet.
Kirkens herre, som jo dypest sett ikke er Erna, men Kristus, har lært oss alle den umistelige verdien av hvert enkelt menneske.
Og at det man gjør for de aller minste, er det som teller mest.
De minste kan være familiefaren som har spilt bort familiens hjem på nettspill. Det kan være hun som blir utestengt av klassekameratene eller han som synes dagene alene blir så lange.
Eller tusen andre måter livet kan være vanskelig for oss.
Og for veldig mange enkeltmennesker er kirken en bærer av håp.
En stor og gammel institusjon, men likevel ikke et museum.
Kirken er et levende fellesskap som er her for dager som dette.
For behov i dag. Og dette håper jeg gjør at du retter ryggen og ser hvor viktig kirken er i Norge, i dag og for dagene som kommer.

Godt kirkemøte!