Kjære Gerd Ottosen
kjære barn, svigerbarn og barnebarn,
kjære alle sammen.

Krigsårene 1940 til ’45 brakte fram en generasjon av unge samfunnbyggere som ble sterkt prøvet mens de ennå var unge. År hvor gutten blir mann, former sin karakter, og staker ut en kurs for livet tilbragte Kristian Ottosen som nazistenes fange. Hele resten av sitt liv arbeidet samfunnsbyggeren og partifellen Kristian Ottosen nært sammen med andre sterke personligheter fra sin generasjon.

Deres mål var at min generasjon, - og senere generasjoner- ikke skulle oppleve den ulykke og de lidelser som krig og politisk undertrykkelse påfører oss mennesker. Også derfor er det i dyp takknemmelighet og respekt vi er samlet ved Kristian Ottosens båre.

Aldri mer. Denne viljen var sterk blant Kristian Ottosens samtidige. Han holdt den kurs han hadde staket ut. Da han sovnet inn 1. juni etterlot han seg et ruvende livsverk.

Kristian Ottesen vil bli husket av mange mennesker og miljøer. Hans plass i historien vil bli varig.

Han vil bli stående som en som ga alle de nordmenn som opplevde å være fange under krigen - en stemme.

Gjennom dokumentasjonsverket ”Nordmenn i fangenskap 1940-45”, som han var hovedredaktør for, har Norge sikret seg at ingen av disse fanger er blitt glemt eller er falt utenfor historien.

Gjennom et rikt forfatterskap i de siste tiår av sitt liv har han mer enn noen annen dokumentert ”fangefronten”, - historien om de tusener av kvinner og menn som førte kampen mot nazismen videre som fanger. Disse var fortsatt med i innsatsen for et fritt Norge.

Intet annet land enn Norge har en slik dokumentasjon om de mange og store ofre som ble brakt av dem som opplevde å være fanger under nazismens jernhæl. Det er karakteristisk for Kristian Ottosen at han fullførte denne omfattende historien om alle de andre først, - før han tok seg tid til å skrive om sine personlige opplevelser, som fange i natt og tåke. Boka ble skrevet i 3. person. Han skriver om ”han Kristian”. Så nært, men ikke nærmere, slapp han minnene.

Det var en sterk rettferdighetssans som drev ham. Født i Solund i Sogn 1921 var han ung da landet ble okkupert. Han gikk tidlig inn i motstands- og etterretningsarbeid, i Thetagruppen i Bergen, som særlig var aktive med å sende opplysninger om tyske flåtebevegelser til England.

Han ble arrestert i 1942. Han ble torturert. Og han ble sendt til tysk konsentrasjonsleir. Det meste av tiden som fange tilbrakte han i Natzweiler under de særlig belastende natt- og tåkereglene. Fangene mistet sin identitet, de skulle tilintetgjøres, gjennom hardt arbeid. Historien om Kristian Ottosen var nær ved å stanse her.

Men personlig styrke, hell og tilfeldigheter lot ham overleve prøvelser og grusomheter. Han kom hjem med de hvite bussene da krigen sluttet.

Kristian Ottosens sterke rettferdighetssans gjorde det nødvendig for ham å delta sentralt i oppbyggingen av landet. Han hadde sett den ulykke som hadde rammet Tyskland med nazismen, og så klart behovet for at så mange som mulig måtte få sjanse til å utvikle evnen til selvstendig og kritisk tenkning.

Her ligger den viktigste forsvarsmuren mot at totalitære retninger kan vinne fotfeste. Derfor ble det viktig for Ottosen å bidra til at brede lag av folket kunne få adgang til høyere utdannelse, uavhengig av familiens økonomi.

Dette var de grunnholdninger ham tok med seg i arbeidet for studentenes kår i Norge. Først i Bergen og så som leder av Studentsamskipnaden ved Universitetet i Oslo fra 1950 til 1979.

Han ble en pådriver for å få etablert Statens lånekasse for utdanning. Gjennom Ottosen-komiteen ble han en sentral initiativtaker til den norske ordningen med distriktshøyskoler. Slik har han som få andre satt sitt preg på utdannelses-Norge. Det er en helt avgjørende forutsetning for den vekst og velferd vi i dag kan bygge videre på.

I sitt arbeid satte Kritian Ottosen høye krav til seg selv om ordentlighet og grundighet. Han søkte selv aldri sentrale politiske verv, men han var i mange år en viktig støttespiller for sentrale personer i Det norske Arbeiderpartis ledelse, kanskje særlig for Trygve Bratteli, som han hadde delt skjebne med under krigen. I disse rollene opptrådte Ottosen som en mann av handling, en entreprenør og operatør.

Det gjorde en sterkt inntrykk på oss alle da Kristian talte til oss på siste landsmøte i Det norske Arbeiderparti 8. mai 2005.

60 år etter frigjøringen.

Engasjementet var det samme. Stemningen blant partifellene sterkt beveget.

Han Kristian hadde fått bruke flere krefter for landet enn de fleste blir forunt. Det var derfor i ærbødighet at alle reiste seg da partiet gjorde ham til æresmedlem.

Vi minnes Kristian Ottosen i dyp takknemlighet, og lyser fred over hans minne.