Tale ved Kulturrådets 50-årsjubileum

Holdt 17. mars 2015, Oslo

I 1965 ble Norsk kulturråd stiftet og Norsk kulturfond opprettet.
Med Kulturrådet manifesterte vi det offentliges medansvar for kulturens vilkår.

Det skjedde selvsagt ikke smertefritt.
Debatten var het både blant politikere og i kulturlivet.

Alle var enige om at kunsten skulle være fri.
Og at rådet måtte ha en så fri stilling som mulig.
Men meningene var delte hvor grensen skulle gå for statens innblanding.

Debatten fulgte akkurat de samme ideologiske skillelinjene som i dag.
Venstresida ville ha tydelig statlig medvirkning.
Mens Høyre ville ha mest mulig maktspredning.

I stortingsdebatten om rådet i 1964 sa Kåre Willoch følgende:
”Det har vært rettet skarp kritikk mot enkelte som frykter statsdirigering gjennom kulturfondet. Jeg skal ikke forsvare noen spesiell uttalelse om dette. Men jeg vil som andre gjerne få advare mot at man neglisjerer denne problemstilling.”

Det er svært mye som er annerledes i dag enn for femti år siden, da denne debatten fant sted.
Kulturen har andre forutsetninger.
Publikum har flere behov.
Kunstnerne har nye verktøy.

Men noe er likevel tidløst.
For eksempel konservative prinsipper om maktspredning.
Willochs poeng til Willoch er derfor like gyldig i dag.

Kulturen må ikke styres politisk.

Kulturpolitikkens oppgave er derimot å være med på å sikre kulturens forutsetninger.
Og akkurat dette har kulturrådet arbeidet hardt og målrettet med i femti år.

Men når samfunnet endrer seg, må kulturpolitikken også endre seg. Og kulturrådet likeså.

Kulturrådet er en betydelig maktfaktor i norsk kulturliv.
Dere forvalter store budsjetter.
Dere er indirekte med på å definere kvalitet.
Og dere er et sterkt og bredt sammensatt fagmiljø.

Og det er nettopp fordi kulturrådet er så viktig at vi må ha en løpende diskusjon om det.
Vi er nødt til hele tiden å diskutere hvordan rådet skal organiseres.
Vi må diskutere hvem som skal sitte der.

Derfor ser regjeringa behov for å vurdere kulturrådets organisering.
Og derfor gjør vi et viktig ryddearbeid blant poster og ordninger.
Rapporten om kulturrådet som kom i fjor la et godt grunnlag for oppryddinga.

Som sagt er vi som driver med kulturpolitikk nødt til følge med i tiden.
Og vi som har rundet femti år, har kanskje et særlig behov for å løfte blikket.

Jeg setter stor pris på kulturrådet som faglig samarbeidspartner.
I denne rollen er dere uvurderlige både for meg og departementet.
Og det er særlig tre endringer jeg håper at kulturrådet vil være med meg og gjøre i tida som kommer:

For det første gjelder det kunstnerøkonomien.
Den nye utredninga på dette feltet viser nemlig at kunstnerne ikke har fått bedre råd av at den statlige støtten til kultur er fordoblet over åtte år.
Det utdannes stadig flere kunstnere. Samtidig har det blitt vanskeligere å leve av kunst alene.

Derfor er vi nødt til å finne nye løsninger.
Og her vil kulturrådet spille en vesentlig rolle.
For ingen kjenner og lever med det frie feltet som dere.

For det andre gjelder det å styrke de regionale kraftsentrene i det norske kulturlivet.
Kulturrådet skal forvalte nasjonale politiske perspektiver.
Men samtidig er dere hele landets kulturråd.
Dere har en enestående funksjon for det lokale engasjementet som finnes rundt omkring i hele Norge.
Denne funksjonen må vi fortsette utnytte til det beste for lokalsamfunnene. 

For det tredje håper jeg dere vil være med og ruste kulturrådet for framtida.
Kulturens rammevilkår er i stadig endring.
Derfor er det avgjørende viktig at også kulturrådet er med på denne transformasjonen.

Det innebærer egentlig bare at dere fortsetter å vise den endringsviljen og evnen til samarbeid som dere allerede har.
God kulturpolitikk kjennetegnes av åpenhet, transparens og demokratiske prinsipper.
Det er forutsetningene for et fritt og uavhengig kulturliv.

Kulturrådet  mistet et av sine livsvitner da Inger Sitter gikk bort 11. mars.
Sitter var en markant skikkelse i norsk kunstliv og etterlater seg et enestående livsverk.
Hun var dessuten en tydelig og tilstedeværende stemme i den offentlige kunstdebatten.

Det kan nok du bekrefte, Torbjørn Rodahl, som var hennes like meningssterke rådskollega.
I et intervju om kulturrådets historie har du sagt at det ofte var vanskelig å bli enige i saker.
Det ble en del diskusjon og krangel, forteller du. Og det kunne være ubehagelig.

Her tror jeg du setter fingeren på det mest vesentlige ved kulturrådets natur.
Rådet vil nemlig alltid kjennetegnes av opphetet debatt.
Både innenfor og utenfor de veggene som til enhver tid huser det.

For så lenge diskusjonen lever, lever også kulturrådet med den.
Jeg gratulerer kulturrådet hjerteligst med jubileet.
Jeg gleder meg til framtidig samarbeid og debatt sammen med dere.