Tale ved minnemarkering i Regjeringskvartalet

Johan Nygaardsvolds plass, Oslo, 22. juli 2017

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen,                 

For seks år siden fikk vi meldingene: Eksplosjon i Oslo sentrum. Skyting på Utøya.

For oss er 22. juli en dato som for alltid vil være forbundet med frykt, fortvilelse og sorg.

77 mennesker ble brutalt drept. Åtte her i regjeringskvartalet, 69 på Utøya.

Vi bruker dagen til å minnes de som døde. For å sørge. For å hedre alle som bidro til å redde liv denne dagen.

Hva er seks år?

Mange som mistet et familiemedlem, en venn, kjæreste eller kollega – husker de forferdelige hendelsene som om det var i går.

For andre er seks år en evighet.

For noen har tiden gått fort.

For andre har den stått stille. 

Om en måned starter flere tusen barn i 1. klasse - som ikke var født da terroren rammet.

Om noen år vil oppvoksende generasjoner ikke ha egne minner om det som skjedde. De vil måtte lære om terrorangrepene slik vi lærer om andre historiske hendelser.

Derfor vil det fremover bli enda viktigere å formidle kunnskap om det som skjedde.

For meg er 22. juli en viktig påminnelse. Det er dagen da våre verdier ble satt på prøve. Dagen vi ble minnet om hva vi skal forsvare og kjempe for: Tilliten. Åpenheten. Mangfoldet.

De siste årene har Europa vært rammet av alvorlige og skremmende terrorangrep.

Det er bare en uke siden navnene på de 86 drepte i fjorårets terrorangrep i Nice ble lest opp i en minnemarkering som den vi har her i dag.

Det er en påminnelse om at sorgen vi opplever i dag – den oppleves også av mange andre der ute.

Flere sier nå at "Terroren kommer nærmere". Men terroren har aldri vært nærmere enn her vi står nå. Her – og på Utøya – rammet terroren oss.

Angrepene 22. juli 2011 viser at demokratiet ikke kan tas for gitt.

Anti-demokratiske krefter rekrutterer unge mennesker.

Vi skal kjempe imot. Med kunnskaper, holdninger og verdier.

En av årsakene til radikalisering er følelsen av å stå utenfor. Vårt svar er å lære barn og unge om mangfold, toleranse og likeverd – og å bli aktive deltakere i demokratiet. Slik motvirker vi at ekstreme holdninger ender i vold.

I 22. juli-senteret her i regjeringskvartalet diskuterer skoleelever daglig terrorangrepet, ekstremisme og demokratisk medborgerskap.

De får ikke utdelt noen fasitsvar, men får selv stille spørsmål.

De reflekterer rundt årsaker til terror, og konsekvensene av den. De får diskutere hvordan de selv kan utgjøre en forskjell.

Også i læringssenteret som er anlagt på Utøya, er 22. juli nå utgangspunkt for refleksjon, diskusjon og dialog. Ved å lære, minnes vi.

Vi skal sikre verdige minnesteder, både på Utøyakaia og i regjeringskvartalet. Jeg vil takke støttegruppen og AUF for deres konstruktive innspill i denne vanskelige saken.

Det er nødvendig med minnesteder. For oss alle. 22. juli og alle ofrene skal ikke gå i glemmeboken.

Dere som mistet en av deres kjære bærer på en sorg som er nesten umulig å fatte. Jeg vil takke dere for måten dere har stilt opp for hverandre. Samtidig vil jeg at dere skal vite at vi også er der – for dere.

Tiden leger ikke alle sår. Men tiden kan gjøre sårene mindre smertefulle.

Noen opplever også at årene som går skaper en større avstand. Avstand mellom de som ble hardest rammet, og de som enklere kunne gå videre.

Seks år etter er det derfor viktig at vi lytter.

Til de som var der, som opplevde terroren og dens konsekvenser. Til de som mistet sine nærmeste.

Minnet om 22. juli stiller oss til ansvar.

Ansvar for å verne om verdiene som ble angrepet.

Ansvar for å stå opp mot fordommer og hat.

Og et ansvar for å forsvare, styrke og videreutvikle demokratiet.

Det ansvaret skal vi ta. Til minne om de som gikk bort.