Frigjørings- og veterandagen 8. mai 2018:

Tale ved UNIFIL-monumentet i Kongsvinger

– 8. mai er en dag for feiring og takknemlighet. Feiring av at vi fikk vår frihet tilbake. Takknemlighet for den innsats som ble lagt ned. Og de ofre som ble gjort. Av soldater, krigsseilere, motstandsfolk og sivile i et okkupert Norge. Og av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden. I Norge, og i internasjonale operasjoner verden over, sa finansminister Siv Jensen (Frp) i sin tale ved UNIFIL-monumentet i Kongsvinger i dag.

Med forbehold om
endringer under fremførelsen

Kjære veteraner. Kjære alle sammen

Angrepet på Norge 9. april 1940 var et definerende øyeblikk i norsk historie. For første gang siden 1814 var Norge i krig.

Plutselig og overraskende fikk også vi oppleve hva det vil si å leve i frykt. I løpet av fem lange og vonde okkupasjonsår lærte vi hvor mye landet vårt betyr for oss. Og hvor verdifull friheten er.

Krigen påførte oss store tap. Enorme lidelser. Sårene preget hele det norske folk, fra nord til sør.

I dag minnes vi alle dem som fikk livene sine ødelagt. De som mistet hjemmet sitt. De som måtte flykte. Alle dem som ble fengslet, torturert, deportert eller drept. Av en ondskap vi aldri helt kan fatte. Og aldri må glemme.

I dag skal vi også takke alle de som valgte å ta opp kampen. For Norge. For vårt folk og vår selvstendighet. Alle våre tapre soldater som kjempet skulder ved skulder med våre allierte.

Sjøfolkene, som vi som samfunn i mange år sviktet.
Motstandsgruppene.
Enkeltmenneskene.
De som sloss og de som ytte sin motstand i det stille.
Hver og en som bidro til at vi i dag kan feire at vi vant friheten tilbake. 

Da andre verdenskrig var over, begynte arbeidet med å bygge en ny verdensorden. FN ble etablert, og skulle sikre en fremtid uten krig.

Men kampen mellom ideologier fortsatte. Og selv om Europa var skånet for krigshandlinger under den kalde krigen, fikk resten av verden merke rivaliseringen.

I år er det 70 år siden FN for første gang utstyrte soldater med lysblå hjelm, og sendte dem til konfliktfylte områder med mål om å skape eller bevare fred. Norge deltok for første gang i 1949.

Da ble fem norske militæroffiserer sendt til Kashmir for å passe på at India og Pakistan opprettholdt våpenhvilen. Siden den gang har over 100.000 norske soldater deltatt i 100 ulike operasjoner, på fire kontinenter.

De har, under alle slags forhold, risikert eget liv og egen sikkerhet. For å skape stabilitet og trygghet i andre deler av verden. Og her hjemme.

De har gjort at vi som nasjon har tatt vår del av et internasjonalt medansvar. 

8. mai er også dagen for å hedre og sende en hilsen til norske soldater i utlandet. Og til familie, venner og kolleger som sitter hjemme og venter på noen de har kjært.

De gjør alle en tjeneste for landet. For vår frihet.

Et av Norges største og viktigste bidrag til FNs arbeid for fred og sikkerhet startet i påsken i 1978 da de første norske styrkene ankom Libanon som del av United Nations Interim Force in Lebanon, UNIFIL.

Monumentet som vi står ved her skal minne oss om og hedre innsatsen til 21.000 norske menn og kvinner som gjennom 20 år deltok i dette oppdraget.

De to vingene i stein symboliserer partene som kjemper mot hverandre.
Aksene i midten; de 21 soldatene som aldri kom hjem. 

For operasjonen i Libanon ble noe annet enn det mange hadde sett for seg. Og mer krevende enn de fleste her hjemme fikk med seg.

I ettertiden har vi alle hørt historier som unge menn og kvinner som ble fort voksne da de ankom Libanon - og som for resten av livet må bære med seg tøffe opplevelser og sterke inntrykk.

De fortjener den største takknemlighet fra oss alle.

De fortjener at vi ser dem og at heller vi ikke glemmer hvor viktig det er at vi stiller opp for våre allierte. Slik vår allierte stilte opp for oss.

I år er 40 år siden operasjonen i Libanon startet og 20 år siden det ble avsluttet. Dette ble markert med det såkalte 40-20 jubileet 6. april. 2 300 UNIFIL-veteraner over hele landet ble tildelt medalje for sin innsats.

24 av dem her på Kongsvinger.

Regjeringen er opptatt av at alle veteranene våre skal få den respekten og anerkjennelsen de fortjener.

Det er viktig for oss at de - og familiene deres - blir tatt godt vare på.

De siste ti årene har det vært arbeidet systematisk med dette. Anerkjennelsen har økt og oppfølgingen har blitt bedre.

Vi har bedre kunnskap om hva det vil si å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Hva soldatene våre har med seg i bagasjen når de kommer hjem. Og hvordan vi som samfunn kan gjøre børen lettere.

Men vi er ikke i mål.

Det kan ta lang tid før lasten blir tung. Regjeringen vil derfor jobbe for at veteranenes helse blir kartlagt også to, seks og ti år etter tjenesten.

Vi vil også styrke innsatsen fra kommunene, og bidra til at hjelpeapparatet får mer kunnskap og enda bedre kompetanse. Slik at vi kan gi så riktig oppfølging som mulig.

Her i Kongsvinger har vi Veteransenteret, som mange av dere kjenner godt til. Det er ti år siden Forsvaret kjøpte tilbake det tidligere Krigsinvalidhjemmet på Bæreia, som siden har vært et viktig og godt velferdstilbud både for soldater som har tjenestegjort for Norge i internasjonale operasjoner, for krigsveteranene fra andre verdenskrig, og for familiene deres.

Det går en linje fra kystartilleristene som avviste de første tyske flåtestøtene 9. april 1940. Til grensejegeren i Pasvik. Og den norske soldaten som trener og veileder sine irakiske kolleger.

En linje av mot og vilje til å beskytte og forsvare.

Siden krigen og fram til i dag har hundretusener av norske soldater vært på vakt. Over hele vårt langstrakte land. På bakken, til sjøs og i lufta.

For å verne om alt vi har. Og alt vi er.

På våre vegne.

De fleste av oss som er her i dag har vokst opp i et Norge i fred. Vi har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger. Vi har aldri behøvd å frykte. Eller flykte.

Vi tar det kanskje som en selvfølge.

Det gjør ikke den eldre damen som opplevde krigen. Det gjør ikke soldatene som fryser på vakt.

Eller veteranen som har kjempet - med sitt eget, verdifulle liv som innsatsfaktor. De vet at verdiene vi har bygget vårt samfunn på:

Demokrati, toleranse og menneskeverd,

ikke kom gratis. Og aldri må tas for gitt.

 

Kjære alle sammen,

8. mai er en dag for feiring og takknemlighet. Feiring av at vi fikk vår frihet tilbake. Takknemlighet for den innsats som ble lagt ned.

Og de ofre som ble gjort. Av soldater, krigsseilere, motstandsfolk og sivile i et okkupert Norge. Og av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden. I Norge, og i internasjonale operasjoner verden over.

Alle, som med det norske flagget på skuldra, har gjort en innsats for vårt land, er våre veteraner.

I dag feirer vi vår frihet og selvstendighet.

Og vi takker og hedrer alle dem som har satt oss foran meg.