Tale på Norges Bondelags representantskapsmøte

Statssekretær Elsbeth Tronstad holdt denne talen på Norges Bondelags representskapsmøte torsdag 31. mars

Takk for invitasjonen. En glede å være her. Norges Bondelag er en tradisjonsrik og sterk organisasjon – med en viktig stemme i den norske samfunnsdebatten.

I dag hadde jeg ikke tenkt å si mye om forhandlingene om handel med landbruksvarer, de såkalte artikkel 19-forhandlingene selv om jeg vet at dette er det spørsmålet dere er særlig interessert å høre om. Dette temaet ble behørig dekket av Vidar Helgesen da han besøkte dere i høst. Jeg vil isteden fokusere på viktige saker på den europeiske dagsorden og Norges samarbeid med EU mer generelt.

La meg bare kort si at det til nå er gjennomført to forhandlingsmøter med EU om handel med landbruksvarer, og det er ventet at en ny forhandlingsrunde vil finne sted om kort tid. Av forhandlingstaktiske grunner kan jeg ikke gå nærmere inn på substansen i forhandlingene, men la meg si at vi vil arbeide hardt for å ivareta norske interesser.

Vi har fått flere innspill fra ulike aktører innenfor landbruksnæringen om hva som er viktig sett fra deres ståsted. Det takker jeg for.

Sundvolden-erklæringen vil naturlig nok utgjøre et viktig grunnlag for forhandlingene. Der slår vi fast at regjeringen vil arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat og et landbruk over hele landet. Vi slår også fast at vi vil arbeide for en friere handel med landbruksvarer. Hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at tollmurene bør reduseres. Og regjeringen mener at norsk landbruksproduksjon tåler konkurranse på kvalitet fra andre land.

Elisabeth Aspaker er nå godt i gang med å videreføre det viktige arbeidet som Vidar Helgesen startet. Det tar utgangspunkt i regjeringens EU-strategi for perioden 2014-2017. EU-strategien har fem satsingsområder som bygger på regjeringens politiske plattform: Konkurransekraft og verdiskaping, forskning og utdanning, klima og energi, justis og migrasjon og utenriks- og sikkerhetspolitikk.

På disse områdene gjør regjeringen en særlig innsats for å fremme norske interesser i utviklingen av europeisk politikk.

I den sammenheng er det viktig å merke seg at det er høy grad av samsvar mellom EUs planer og hovedlinjene i regjeringens strategi.

Arbeidsprogrammet for 2016 bygger på regjeringens EU-strategi, og er i hovedsak en videreføring av arbeidet i 2015. På noen områder, slik som på migrasjonsfeltet, har utviklingen imidlertid gått så fort at nye tiltak og prioriteringer er lagt inn. La meg derfor starte med det altoverskyggende spørsmålet på den europeiske agendaen for tiden, nemlig flyktningekrisen.

Om flyktningekrisen

Tiltak for å fremme en helhetlig migrasjonspolitikk i Europa er ett av hovedsatsningsområdene i regjeringens arbeidsprogram for samarbeidet med EU.

Norsk holdning er at det er viktig at vi får på plass en samlet europeisk løsning. Europa har kommet til et kritisk punkt når det gjelder håndteringen av det store antallet flyktninger.

I fjor kom det vel en million mennesker til kontinentet fra Midtøsten og andre områder. Mange av disse for å unnslippe borgerkrigen i Syria. De første månedene i 2016 kom det langt flere enn i fjor på samme tid, og utsiktene er derfor dramatiske, om ikke trenden snus.

Ett av de viktigste tiltakene for å håndtere flyktningesituasjonen er å få i stand en avtale med Tyrkia om felles håndtering av krisen. Det foreligger nå et forslag til en avtale, og Norge støtter i utgangspunktet flere av elementene i forslaget.

Dette gjelder innsatsen for drastisk reduksjon i den irregulære migrasjonen over Egeerhavet, økt adgang til å returnere irregulære migranter, rask og fullstendig identifisering og registrering av dem som gis innreise i Schengen-området, og en ordnet og jevnere fordeling av ansvaret for asylsøkere europeiske land imellom.

Forslaget går i riktig retning. Men det gjenstår arbeid med å klarlegge det konkrete innholdet og den praktiske gjennomføringen.

Om andre saker på arbeidsprogrammet

De andre prioriterte områdene i regjeringens arbeidsprogram speiler bredden i vårt samarbeid med EU: Vekst og konkurransekraft, forskning og utdanning, samt indre og ytre sikkerhet. På alle saksfeltene er vi avhengig av europeisk samarbeid for å fremme nasjonale interesser.

Det er også viktig å huske at «business as usual» råder på de fleste områder, på tross av finanskrisen og på tross av flyktningekrisen. EUs beslutningsprosess fungerer, vedtak blir fattet og politikken blir gjennomført.

Mye av det som vedtas i EU har direkte betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Regjeringen vil formidle norske synspunkter på et tidlig tidspunkt, når sjansene for å få gjennomslag er størst. Vi vil sørge for at vårt arbeid med EU-regelverk blir tilpasset nye rutiner, og at vi bruker muligheten til å gi innspill når nye forslag utarbeides på viktige områder.

Ett sentralt område er EUs tiltakspakke for et digitalt indre marked. Målet er å styrke tilliten til grensekryssende e-handel, fremme universell utforming av IKT-løsninger og modernisere reglene for opphavsrett. Et annet viktig tema i EU er arbeidet med regelforenkling.

Et særlig viktig tema på EUs agenda er energipolitikk og etablering av en energiunion. Dette arbeidet er også viktig for Norge som stor energileverandør til Europa og som deltaker i det indre marked. Gass er viktig for energisikkerheten i Europa, gir reduserte utslipp når det erstatter kull, og kan balansere kraftsystemene når fornybarandelen øker. Vi finner det derfor positivt at Kommisjonen nå understreker gassens rolle i europeisk energimiks.

På klimaområdet har Norge jobbet tett med EU for å få i havn en internasjonal avtale som kan bidra til å begrense utslippene. Klimaavtalen i Paris ble bedre og mer ambisiøs enn mange hadde turt å håpe på. Fordelene ved å stå sammen var åpenbare. Regjeringen vil i året som kommer legge stor vekt på å fortsette det tette samarbeidet med EU for en felles oppfyllelse av Paris-avtalen.

EU har forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Norge har vedtatt tilsvarende mål for utslippsreduksjoner som EU, og regjeringen ønsker å inngå en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsene.

Dialogen med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske feltet blir stadig viktigere for Norge, og regjeringen har spilt inn norske perspektiver til arbeidet med EUs globale utenriks- og sikkerhetspolitiske strategi, som skal ferdigstilles sommeren 2016.

Arbeidet med EØS-midlene blir også viktig i 2016. Forhandlingene om nye midler for perioden 2014-2021 ble sluttført i juli i fjor og vi håper å ha avtalen formelt godkjent i løpet av første halvår i år.

Beslutningsprosessen på EU-siden når det gjelder ny avtale om EØS-midler og markedsadgang for fisk har nå god framdrift. Første behandling i Rådsstrukturen i EU fant sted 8. mars.

Det er for tidlig å si om dette innebærer at det vil være mulig å framskynde undertegningstidspunktet for avtalene fra slutten av mai, som så langt har vært planen. Vi har en tett dialog med EU-siden i saken.

Fra norsk side ser vi frem til å starte formelle forhandlinger om innretningen på EØS-midlene med de 15 mottakerlandene. For regjeringen er det viktig at EØS-midlene anvendes best mulig i forhold til de konkrete sosiale og økonomiske utfordringer i det enkelte mottakerland – samtidig som de styrker bilaterale forbindelser mellom Norge og mottakerlandene.

Om Storbritannia og EU

I tillegg til flyktningekrisen, er det den forestående britiske folkeavstemningen om fortsatt medlemskap i EU som har dominert pressedekningen av EU den siste tiden.

Etter vanskelige forhandlinger ble det 19. februar oppnådd enighet om en avtale for fortsatt britisk medlemskap i EU. Det er nå bestemt at folkeavstemningen i Storbritannia vil finne sted 23. juni. Dersom Storbritannia stemmer for å gå ut av EU vil den fremforhandlede avtalen bortfalle.

Ett av hovedkravene som Cameron har fått støtte for er at det må sikres likebehandling mellom land utenfor og innenfor euroområdet. Avtalen understreker at land utenfor euroområdet ikke skal legge hindringer i veien for et tettere økonomisk og monetært samarbeid i euroområdet, samtidig som eurolandene skal respektere rettighetene til land som ikke deltar. I klartekst betyr det at Storbritannia har fått et varig unntak fra deltakelse i eurosamarbeidet.

Cameron har også lykkes i få et unntak fra målsettingen i EUs traktater om stadig tettere integrasjon («ever closer union»). Dette til tross for at flere land var skeptiske og fryktet at det ville føre til utvanning av det grunnlaget EU er bygget på og et EU «a la carte». Gitt at formuleringen om «ever closer union» i traktatene er rundt formulert, var en slik innrømmelse av begrenset praktisk betydning, og det ble aldri gjenstand for harde forhandlinger.

Det virkelige vanskelige punktet i forhandlingene var spørsmålet om velferdsytelser og arbeidsinnvandring. Etter lange runder og vanskelige juridiske betenkninger der de grunnleggende prinsipper for EU-samarbeidet ble utfordret, fikk Storbritannia gjennomslag for noen, men ikke alle sine krav.

Avtalen gir mulighet til å avslå supplerende arbeidsrelaterte ytelser for nye arbeidstakere fra EU-land. Ytelsene skal fases inn over en periode på inntil fire år for dem det gjelder.

Sikkerhetsmekanismen gjelder for alle medlemsland, men kan kun benyttes når visse kriterier knyttet til belastninger på landets velferdssystem o.l. er oppfylt. De grunnleggende prinsippene om fri bevegelighet og ikke-diskriminering er bevart intakt og endringene vil gjelde alle EU-land, ikke kun Storbritannia.

De nye reglene vil også bli gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen, dersom Storbritannia sier ja til fortsatt medlemskap. Etter et eventuelt britisk ja vil Kommisjonen fremme et forslag om å endre EUs trygdeforordning slik at det vil være mulig å justere barnetrygden etter forholdene i landet der barnet bor. Denne forordningen er tatt inn i norsk lov gjennom EØS-arbeidstakerlova. Det vil i så fall gjøre det mulig for Norge å kjøpekraft-justere barnetrygd når denne utbetales til andre EØS-land.

Cameron har fristilt de enkelte regjeringsmedlemmene i EU-spørsmålet.

Blant de som har valgt å støtte ut-siden, er Londons borgermester (og regjeringsmedlem uten portefølje) Boris Johnson, og justisminister Michael Gove. Flertallet av regjeringsmedlemmene støtter imidlertid Cameron, herunder tidligere EU-skeptikere som utenriksminister Philip Hammond, innenriksminister Theresa May, forsvarsminister Michael Fallon og næringsminister Sajid Javid.

Det er opp til det britiske folk å bestemme hva som tjener britiske interesser best, men regjeringen mener at det er i norsk interesse at Storbritannia forblir i EU. Norge og Storbritannia deler mange synspunkter knyttet til utviklingen i Europa, herunder når det gjelder betydningen av det indre marked, og når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Avtalen mellom Storbritannia og resten av EU framstår etter vår mening som balansert.

Det er stor interesse i Storbritannia, ikke minst fra media, for norske synspunkter på hvordan det er å stå utenfor EU, samtidig som vi er med i EØS og forpliktet av regelverket for det indre marked.

På forespørsel gir vi informasjon om Norges tilknytning til EU, også for å oppklare misforståelser som ofte dukker opp i den britiske debatten (at Norge ikke følger EUs regelverk, at vi ikke er del av den frie bevegelsen, osv.).

Norge vil bidra til felles løsninger

Dagens mediebilde preges av et Europa i krise og det er lett å bli pessimistisk på Europas vegne. Jeg tror imidlertid vi kan komme styrket ut av denne krevende perioden. Norge er tjent med å bidra til felles løsninger, i tett samarbeid med EUs institusjoner og medlemsland. Fordi et sterkt og samlet Europa er bra for Norge. Det har historien lært oss. Dette er kjernen i regjeringens europapolitikk.

Vi har mye å bygge på. Gjennom EØS-avtalen deltar vi i EUs indre marked. Det dreier seg om mer enn markedsadgang for norske bedrifter. Like viktig er muligheten til å arbeide med gode krefter i andre europeiske land om innovasjon og forskning, for å skape nye produkter og arbeidsplasser. Vårt samarbeid med EU på disse områdene letter også omstillingen i norsk økonomi.

Det indre marked er bunnplanken i det europeiske samarbeidet.

Det er enda viktigere i lys av de utfordringene vi står ovenfor i dag. Dersom vi i Europa skal lykkes med å hevde oss økonomisk og håndtere utfordringene, er et fungerende marked med en innovativ økonomi og økte investeringer en forutsetning. Derfor er det langsiktige arbeidet som foregår i EU på disse feltene så viktig. Og derfor er det i vår interesse at vi fra norsk side er en aktiv deltaker og bidragsyter i utformingen av denne politikken.