Tale til Oslo Militære Samfund

Utenriksminister Ine Eriksen Søreides tale i Oslo Militære Samfund om Norges forhold til sin nærmeste allierte, USA.

Kjære alle sammen,
kjære venner,

Det er en glede å være tilbake her og få tale fra en av landets viktigste sikkerhetspolitiske talerstoler.

Jeg har stått her mange ganger før og snakket om trusler i sør og øst; om utfordringer i Nato; om Russland; Nord-Atlanteren; Syria og Afghanistan; om innretning på langtidsplanen i lys av disse truslene.

Og sikkerhetspolitikken handler i sitt vesen mye om geografi. Men på kort tid har helt andre forhold kommet i forgrunnen:

  • Pandemi,
  • resesjon,
  • stormaktsrivalisering og
  • nedbygging av multilateralt samarbeid.

Verden står midt i relativt omfattende endringer, og også sikkerhetspolitikken til våre nærmeste beveger seg.

I dag vil jeg snakke om dette, om hvordan vi skjøtter forholdet til vår nærmeste allierte, USA, i denne tiden og fremover.

***

Jeg hadde sist gleden av å tale for Oslo Militære Samfund 30. september 2019.  Få av oss kunne i fjor forestilt oss at vi temmelig nøyaktig ett år senere ville befinne oss i den verste krisen siden andre verdenskrig. I andre kvartal i år falt bruttonasjonalproduktet i Norge med om lag 6,7 prosent. I  Storbritannia var tallet drøyt 20 prosent. I USA godt over 30 prosent. Arbeidsledigheten globalt har steget markant. Internasjonal flytrafikk er redusert med om lag 90prosent - noe de aller fleste av oss har merket veldig godt.

Sikkerhetspolitikken er også berørt, både på avskrekkende og beroligende side. Trening og øvelser; inspeksjoner og overflyvninger; forhandlinger og konsultasjoner – veldig mye er satt på vent eller skalert ned.

Men den virkelige nøtten – de langsiktige konsekvensene –  ligger fortsatt foran oss. For fem år siden sto vi overfor en akutt migrasjonskrise, for ti år siden en global finanskrise. Spørsmålene var mange. Ville EU sprekke? Ville banknæringen på gå grunn? Ville euroen overleve?

Det var imidlertid ikke så mange som forutså de langsiktige konsekvensene, hvordan en bølge av populisme, proteksjonisme og kamp mot internasjonalt samarbeid flere år senere skulle prege vår del av verden i lang tid etterpå.

Og her er vi ved noe av kjernen i det som gjør pandemien krevende i et utenrikspolitisk perspektiv. Vi møter ikke denne krisen i en normaltilstand. Vi håndterer fortsatt etterdønningene etter tidligere kriser.

I tillegg er en ny, omfattende utfordring i ferd med å bli stadig tydeligere: En dyp strategisk rivalisering mellom USA og Kina.

Rivaliseringen handler, som dere er godt kjent med, om mer enn tradisjonell sikkerhetspolitikk. Den berører handel, teknologi, forskning, utdanning, investeringer og pandemihåndtering - blant annet.

Den utspiller seg heller ikke bare på tradisjonelle arenaer som f.eks. i FNs sikkerhetsråd. Vi ser at den også slår ut i kamp om posisjoner og innflytelse i en rekke ulike fora.

For noen måneder siden drev vi intens valgkamp for å sikre Norge en plass i FNs Sikkerhetsråd. Flere hevdet at en plass i rådet vil føre til press mot Norge. Min melding var den samme da som nå: Det presset eksisterer allerede – mot oss og mot alle andre land. Det er ingen land som er uberørt.

Vi kan ikke melde oss ut av verden når verden endrer seg. Den luksusen har vi aldri hatt – og den bør vi heller ikke ha. Norges plass er ved møtebordene. Bare der kan vi være med å forme vår egen skjebne i verden. Og kun ved å engasjere oss, kan vi være med å forsvare og utvikle det multilaterale systemet som er så avgjørende for vår sikkerhet og økonomi. For det er kun ved å engasjere oss at vi kan ha innflytelse.

***

Det bringer meg over til det transatlantiske forholdet. Sett opp mot det dystre bakteppet jeg nå har tegnet opp, lever det transatlantiske forholdet relativt godt. Men mange har en følelse av at det knaker i sammenføyningene av og til. Et USA som kanskje ikke alltid er like gjenkjennelig som før, bidrar til dette. Vi kan også se på det kjølige forholdet mellom Tyrkia og Hellas. I det spørsmålet vil jeg fremheve at Nato har klart å innrette en viktig praktisk og teknisk dialog – slik jeg diskuterte med generalsekretær Stoltenberg i helgen. Han var da på vei til samtaler i Aten og Ankara. Likevel: utviklingen bidrar til at enkelte setter spørsmålstegn ved Alliansens verdifelleskap.

Det er med andre ord ikke tilfeldig at Nato – etter mange år med militære reformer – nå retter søkelyset mot politisk samhold. Det er satt i gang en såkalt «refleksjonsprosess» - som nå har blitt omdøpt til «Nato 2030 -  som skal styrke samarbeidet. En ekspertgruppe skal fremlegge sine anbefalinger i år, før saken kommer på utenriksministrenes bord. 

Norge støtter dette arbeidet. Vi har ledet an i reformene av den militære delen av Nato – både kommandostruktur og maritim innretning – siden 2014. Nå er det viktig at Nato styrkes også politisk. Vår tenkning er at alliansens militære og politiske styrke må stå i et rimelig forhold til hverandre. Det handler kort og godt om troverdigheten i sikkerhetsgarantien. Den hviler selvfølgelig og åpenbart på militær evne, men også på politisk vilje. De militære kapabilitetene må omsettes i politisk enighet – det hjelper lite med artikkel 5 dersom vi ikke er enige om når og hvordan den forplikter. Med andre ord: Nato-medlemskapet dreier seg i ytterste fall om å være villig til å sende egne soldater for å forsvare en alliert. Da må samholdet mellom medlemslandene være bunnsolid.

Samtidig er vi opptatt av at ekspertgruppen stiller riktig diagnose. Nato er verken utdatert eller hjernedød. Vårt utgangspunkt er at alliansen fungerer relativt godt. Fortellingen om Nato som er blitt større og mer mangfoldig, har viktige nyanser som ofte blir borte. La meg nevne fem:

i) I motsetning til hva mange antar, har ikke utvidelsene skapt store nye skillelinjer. Selv med 30 medlemsland, er det fremdeles slik at «gamle» Nato-land står for de fleste blokkeringene i konkrete saker. Nato har holdt fast ved konsensusprinsippet og kulturen som trengs for å få det til å fungere. Kjerneoppgavene står i fokus, mens man viser tålmodighet med hverandre på andre områder. Jeg drister meg likevel til en påstand om at det ikke er umulig at vi vil se diskusjoner om å innføre mekanismer i Nato som begrenser hvor lenge og hvor mange ganger et land kan blokkere en beslutning.

ii) Nato er fortsatt svært omstillingsdyktig. Styrkingen av det kollektive forsvaret siden 2014 har etter min oppfatning vært imponerende. Der mange organisasjoner har feilet, har det transatlantiske fellesskapet gang på gang lykkes med å reformere seg selv: Ved inngangen til 1990-tallet. Etter 9/11. Etter finanskrisen. Og i dag.

iii) Det er god oppslutning om det transatlantiske samarbeidet, og flere steder er situasjonen overraskende stabil. Ser vi på USA hadde 52prosent et positivt syn på Nato i 2019, mot 54prosent i 2010. Og i Tyskland var tallet i 2019 57prosent. Nøyaktig det samme som i 2009.

iv) Trusselbildene på hver side av Atlanteren spriker mindre enn mange tror. Det gjelder også i sentrale spørsmål, som f.eks. synet på Russland og Kina, hvor skillene er vel så store mellom europeiske land.

v) Retorikk og spekulasjoner til tross, USA har ikke trappet ned sitt engasjement i europeisk sikkerhet disse siste årene – det europeiske avskrekningsinitiativet (EDI) er et eksempel på det. USAs tunge deltakelse og involvering under Trident Juncture i Norge i 2018 er et annet.

***

Men himmelen er ikke skyfri. Når det transatlantiske forholdet er sterkt i dag så er det fordi det ble godt skjøttet i går. Den utfordringen påhviler oss også. Jeg tror som tidligere generasjoner, at vi gjør klokt i å anta at forholdet vil bli satt på nye prøver også fremover. La meg nevne noen utfordringer:

Den politiske polariseringen. Gjennomsnittsamerikaneren og gjennomsnittseuropeeren har kanskje ikke så veldig ulike syn på verden. Men statistikken skjuler en viktig kjensgjerning. Internt både i USA og i flere europeiske land ser vi en betydelig polarisering. De siste 20 årene har avstanden mellom demokrater og republikanere blitt stadig større. De er enige om færre og færre ting – det meste er politisert og polarisert. Polarisering i flere sentrale Nato-land kan føre til at vi kan få raskere og mer omfattende skifter i sikkerhetspolitikken i forbindelse med valg. Vi er ikke ukjent med dette fra mindre medlemsland. Men dype skifter i store og modne demokratier har vi mindre erfaring med.

For det andre må vi forvente at rivaliseringen mellom USA og Kina vil vedvare, uavhengig av hvem som vinner det amerikanske presidentvalget i november. Rivaliseringen er dyp, den er strategisk, og den er én av få ting i USA som går på tvers av politiske skillelinjer. Den kan anta ulike former, men den brede støtten i Kongressen om en relativt spiss Kina-linje og konfrontasjon med Kina, viser at vi trolig står overfor nettopp et mer varig fenomen. Utfordringen for oss i den transatlantiske familien er at rivaliseringen berører områder som mange ikke tenker på som tradisjonell sikkerhetspolitikk: Handel, investeringer, verdikjeder, infrastruktur og så videre. Når sikkerhetspolitikken kryper inn på slike nye områder, kan det også åpne seg nye skillelinjer internt.

I tillegg kan det utfordre Natos relevans. Alliansens hovedanliggende er kollektivt forsvar. Men mange av disse nye områdene involverer helt andre aktører. I sikkerhetsspørsmål som vedrører økonomi, vil eksempelvis mange peke på EU som den naturlige aktøren. Andre vil foretrekke at slike saker håndteres bilateralt. Med andre ord: Det er en risiko for at deler av sikkerhetspolitikken flytter ut av den arenaen hvor Norge har en plass ved bordet. Det er det verdt å reflektere over.

 For det tredje må USA prioritere tøffere. Dels for å kunne matche et Kina som fortsetter sin opphenting. Dels fordi ressursene er begrensede. I tillegg har vi pandemien som mest sannsynlig vil øke statsgjelden til nye nivåer i flere medlemsland. Med andre ord, byrdefordeling vil forbli et høyaktuelt spørsmål. Og selv om USAs dreining mot Asia og sjømakt har latt vente på seg – i den forstand at den så langt ikke har vært så stor og massiv som man forventet – kommer det nå enkelte endringer i nærværet også i Europa.

Sist, men ikke minst innebærer hybride trusler, desinformasjon og cybervåpen kortere tidslinjer og tidvis vansker med å identifisere de som står bak. Hybride virkemidler er ikke noe nytt, men det som er annerledes er at de i stadig større grad brukes så bevisst for å skape usikkerhet i beslutningsprosesser. Mye taler for at vi i årene som kommer vil oppleve flere hendelser under terskelen for artikkel 5, krevende beslutningsprosesser og mindre tid til konsultasjon.

***

Så hvordan møter vi dette bildet?

For å svare på det spørsmålet kan det det være greit å minne oss selv om utgangspunktet vårt. Europas og Norges vestvending i 1949 var ikke et blaff. Det var et langsiktig strategisk valg, et tydelig verdivalg og en sikkerhetsmessig nødvendighet. Det faller ikke bort i krevende tider. Tvert imot. Det pleies og tilpasses slik at det fortsetter å levere.  

Forholdet til USA har til alle tider, med jevne mellomrom, vært krevende. Men vi har bygd så sterke forbindelser at vi samarbeider veldig godt – under vekslende administrasjoner både på amerikansk og norsk side.

Enhver norsk regjering siden 1949 har møtt disse utfordringene og har lykkes med å finne en linje som ivaretar forbindelsene over Atlanteren, naboskapet til Russland og balansen mellom avskrekking og beroligelse. Jeg mener det også er en realistisk ambisjon fremover. Men den krever arbeid – nå som før.

Bilateralt snakker vi ofte om å «styrke forbindelsene» til USA. Det kan kanskje oppleves som litt misvisende, for forholdet er veldig sterkt, og det favner veldig bredt. Noen komponenter vil jeg gå så langt som å beskrive som ekstremt slitesterke. Men for at det skal forbli slik så må det hele tiden oppdateres. I perioder med store endringer krever det ekstra innsats, og det mener jeg regjeringen har utvist i vår regjeringstid.

En overordnet utfordring de senere årene har vært at USA, på felter hvor vi tradisjonelt har hatt sammenfallende interesser, tid vis har valgt en annen linje. Jeg har vært litt inne på det allerede, men jeg tenker blant annet på synet på multilateralt samarbeid i sin alminnelighet, på klimapolitikken og handelspolitikken. Jeg tenker også på den synkende oppslutningen om forpliktende avtaler og ordninger som er viktige for tillitsbygging og nedrustning i Europa.

For å sikre Norges interesser har vi valgt å prioritere de aller viktigste sakene for Norge i det bilaterale forholdet: Sikkerhet, handel og klima. Vi opplever at denne fremgangsmåten har gitt større lydhørhet på amerikansk side enn vi kanskje ellers kunne forventet, og at det har gitt Norge et bedre utgangspunkt for å ivareta våre nasjonale interesser.

Det gjelder ikke minst i sikkerhetspolitikken hvor vi i betydelig grad har lykkes med å videreutvikle samarbeidet. Samtidig har vi holdt fast ved de lange linjene i sikkerhetspolitikken som det er bred enighet om her hjemme. 

Sikkerhetspolitikken vi har ført og fører er som dere godt vet, rammet inn av noen viktige forutsetninger i form av basepolitikken, anløpspolitikken og en del selvpålagte militære begrensninger.

Disse rammene ligger fast. Hvordan de tolkes og forstås i sin samtid har derimot variert siden 1949. Men hele tiden med samme mål: Å trygge Norges sikkerhet gjennom avskrekking og beroligelse. 

Vi er som alle andre allierte (inkludert USA, som general Mattis understreket i hans innlegg for Army Summit forrige uke) helt avhengige av allierte forsterkninger i krise eller krig, og et velfungerende forsterkningskonsept og øving i fredstid er fortsatt vårt beste alternativ til allierte baser på norsk jord.

Derfor har vi siden 1982 hatt amerikanske forhåndslagre i Trøndelag. Og derfor øver og trener vi jevnlig med USA og våre viktigste europeiske allierte. At treningsvirksomheten er trappet opp de senere årene er en naturlig konsekvens av sikkerhetsklimaet og den økte oppmerksomheten om kollektivt forsvar.

Nå står vi overfor endringer på amerikansk side. Som flere av dere sikkert har sett, vil det bli endringer i Marinekorpsets virksomhet i Norge. Innholdet i forhåndslagrene justeres og den rotasjonsbaserte treningen endres, men samarbeidet fortsetter med uforminsket styrke. Marinekorpset vil fortsatt regelmessig være på øvelse i Norge, tidvis trolig også med mer personell enn i dag, men for kortere perioder. Vi opplever at interessen for våre områder er sterk og økende.

Endringene vi ser på amerikansk side er ikke enestående. På 1950-tallet var US Air Force viktigste partner for det norske forsvaret. De siste tiårene har det vært Marinekorpset. Dette vil også over tid sannsynligvis endre seg. Poenget er at forbindelsene er stadig i endring og de oppdateres jevnlig. Vi må legge til rette for trening og øving. Vi må stille som vertskap. 

Som dere sikkert har fanget opp, foregår det nå forhandlinger om en oppdatering av den gamle forsvarssamarbeidsavtalen med USA. Norge har forsvarssamarbeidsavtaler både i Nato-rammen og med en rekke allierte. Avtalene varierer i omfang og detaljgrad. De er inngått på ulike nivåer og under skiftende regjeringer i etterkrigstiden, og det pågår jevnlig arbeid for å revidere og oppdatere slike avtaler.

Mange av avtalene vi har med USA stammer fra 1950-årene og har ikke blitt oppdatert siden 2005/2006. Hensikten med det pågående arbeidet er å etablere et helhetlig og oppdatert juridisk rammeverk for det bilaterale forsvarssamarbeidet.

Vi ønsker å styrke vår felles sikkerhet i Nato gjennom økte forsvarsbudsjetter og investeringer, og å legge til rette for økt mobilitet og fleksibilitet, raskere reaksjonsevne og kompatible løsninger. Som tidligere regjeringer forvalter vi dette ansvaret med varsomhet og med respekt for de lange linjene i sikkerhetspolitikken.

Vi ser lignende endringer i Nato. Alliansen har styrket sitt kollektive forsvar, og mange medlemsland har erfart at dette krever oppdateringer på andre områder. Et godt eksempel er militær mobilitet hvor mange nå må rydde i reguleringer og nasjonale prosedyrer slik at personell og utstyr kan flyte sømløst over grensene.

***

Reformer forblir essensielle for det transatlantiske forholdet. Vi ser i dag en utbredt utålmodighet på amerikansk side overfor multilateralt samarbeid som oppleves å ikke levere for amerikanske egeninteresser. Tålmodighetsspennet er tidvis veldig kort. Det beste vi kan gjøre er å sørge for at organisasjoner som Nato og FN er relevante og klarer å løse sine kjerneoppgaver.

I Nato gjelder dette særlig på tre områder:

For det første må vi fortsette å bidra til det kollektive forsvaret. Den økonomiske tilbakegangen på grunn av pandemien gjør at flere medlemsland på kort sikt vil nærme seg 2 prosent-målet. Det gjør ikke byrdefordelingsspørsmålet enklere på lang sikt. Kanskje snarere tvert imot. Som jeg var inne på tidligere: Flere land vil komme ut av pandemien med økt statsgjeld, høyere arbeidsledighet og svakere vekst. Min uro er at dette, litt lengre ned i løypa, kan lede til det vi så etter finanskrisen i 2009: Ønsker om forsvarskutt, press på fellesbudsjettet og kommandostrukturen.

Derfor er det viktig, som vi ofte har fremholdt, at alliansen ikke ensidig fokuserer på 2 prosent-målet, men på hva man faktisk leverer av forsvarsevne, investeringer og driftsbudsjetter.

Her mener jeg Norge har gjort mye riktig. Vi har styrket forsvaret betydelig siden 2013, og vi vil fortsette å øke budsjettene reelt, med friske milliarder. Det poenget er essensielt – man skaper ikke styrket forsvarsevne ved økte prosentandeler som følge av svekket vekst.

Særlig viktig er det at vi fortsetter å styrke forsvaret i nord. Vi har sett stor militær modernisering på russisk side. Nå ser vi også økt alliert aktivitet i regionen. Det er bra. Vi er en del av Nato, og vi har løpende dialog både med enkeltallierte og i Nato for å opprettholde balansen mellom avskrekking og beroligelse.

For det andre må vi bidra til Natos to andre kjerneoppgaver: operasjoner og partnerskap. Akkurat nå er vi inne i en periode med færre og mindre omfattende operasjoner. Men vi må være klare til å kunne bidra mer dersom situasjonen skulle endre seg. I mellomtiden må vi aktivt se etter muligheter til å trene og øve sammen.

I partnerskapspolitikken ser ikke vi for oss store endringer. Vår hovedprioritet er land og organisasjoner som har direkte betydning for euro-atlantisk sikkerhet. Det betyr i klartekst Sverige, Finland og EU. I tillegg mener jeg det er i vår interesse å fortsette å engasjere Russland selv om Nato-Russlandsrådet i øyeblikket produserer svært lite.

Det tredje og siste punktet er at vi må vi bidra til et Nato som kan drøfte alle sikkerhetsutfordringer med relevans for medlemslandene. Og la meg bruke litt tid på dette, for dette har direkte betydning for et av mine hjertebarn: Vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

I Natos refleksjonsprosess har Norge tatt til orde for å utvide rommet for de politiske drøftingene i Nato. Og jeg skynder meg å legge til: poenget er ikke at Nato skal påta seg nye oppgaver, engasjere seg i nye områder eller gå andre aktører i næringen. Eller at alle spørsmål Nato diskuterer har militære svar. Men vi mener det er avgjørende for Natos fremtidige relevans at vi forstår endringene rundt oss og har løpende dialog om alle typer sikkerhetsutfordringer som kan berøre medlemslandene.

Når f.eks. USA setter emner som energisikkerhet eller Kina på dagsordenen, så tenker vi ikke at dette er områder hvor Nato naturlig har noen fremtredende rolle. Vi ønsker ikke å bidra til å politisere energimarkedene eller bane vei for noen større Nato-rolle i Asia.

Men det er positivt at USA løfter og drøfter sine bekymringer i alliansen. Alternativet er alenegang, at drøftingene skjer i media eller i fora hvor Norge ikke har de samme påvirkningsmulighetene.

Og her tror jeg det ligger en særlig utfordring for oss og andre land som ikke er medlemmer av EU. Rivaliseringen mellom USA og Kina fører nå til at en rekke problemstillinger, knyttet sivile forhold (som f.eks reguleringen av utenlandske investeringer, eierskap og verdikjeder), får økt tyngde i sikkerhetspolitikken. Den trenden tror jeg kan styrke seg ytterligere i kjølvannet av pandemien.

Her vil vi sannsynligvis komme til å trenge strategisk dialog mellom Europa og USA om sikkerhetskonsekvensene. Men vi kan ikke legge til grunn at den dialogen automatisk vil havne i Nato. På mange av disse nye feltene er EU en ganske naturlig aktør å vende seg til. Hvis vi ikke målbevisst jobber for å styrke Nato som politisk allianse, risikerer vi at viktige drøftinger som berører vår sikkerhet, havner i fora der Norge ikke er med.

Derfor er det en norsk kjerneinteresse å arbeide for å øke bredden i de sikkerhetspolitiske drøftingene i Nato. Men vi må også arbeide tett opp mot EU, som på mange disse feltene har sterke fellesinteresser med oss.

Dette er ikke bare klok sikkerhetspolitikk. Den er også trygt forankret i norsk multilateral tradisjon. Våre interesser som en liten stat i verden, ivaretas best gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Som jeg ofte sier: vår evne til inngå og forme allianser er Norges aller viktigste styrke – og en interesse i seg selv. Denne evnen har alltid vært bestemmende for vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Vi skal ikke skygge unna nye emner. Vi skal sørge for å løfte dem inn i multilaterale sammenhenger hvor vi har en plass ved bordet.

1. januar 2021 tar vi plass rundt et av disse viktigste bordene: i Sikkerhetsrådssalen i New York, designet av den norske arkitekten Arnstein Arneberg og gitt til FN som gave fra Norge (som vi av og til understreket med et smil under sikkerhetsrådskampanjen – teknisk sett er jo alle setene i Rådet våre…). Selv om vi ikke sitter ved selve bordet ennå, trådte vi formelt inn som observatører i rådet torsdag i forrige uke.
Jeg har allerede vært inne på at vi også i Sikkerhetsrådet vil merke den økende rivaliseringen mellom USA og Kina. Og ja, det er ingen tvil om at vi trer inn i Sikkerhetsrådet i en krevende tid. Samarbeidsklimaet mellom de faste medlemmene er mer spent enn på lenge.

Maktforhold i endring og sterkere rivalisering mellom stormaktene slår ut i mindre vilje til å samarbeide for å løse konflikter, også i Sikkerhetsrådet. De siste årene har Sikkerhetsrådet i større grad vært preget av tilspissete diskusjoner enn av søken etter kompromisser. Men det er viktig å slå fast at dette ikke gjelder i alle saker, og fortsatt evner rådets medlemmer å oppnå konsensus i flertallet av sakene som behandles. Med to møter per dag i gjennomsnitt, er det snakk om svært mange saker – og vi skal være inne i alle sammen.

I Sikkerhetsrådet, som på alle andre utenrikspolitiske arenaer, skal vi arbeide for å ivareta norske interesser. Vi skal ivareta forholdet til nære allierte, heriblant USA, og samarbeid med disse blir den viktigste plattformen for innflytelse. Samtidig skal vi i vår innsats for å utgjøre en forskjell også søke bredt samarbeid med de valgte medlemmene av Sikkerhetsrådet. Dere vil kjenne igjen prioriteringene vi har valgt for vårt rådsmedlemskap som en helt naturlig forlengelse av norsk utenrikspolitikk.

Sikkerhetsrådet, prioriteringene våre og dynamikkene Norge vil støte på der kunne man kanskje gå enda mer i dybden på under neste års tale for denne forsamling. Riktignok er det et valg før den tid, men jeg røper vel ingen stor hemmelighet hvis jeg sier at jeg håper det er en utenriksminister fra Høyre som vil tale til dere i oktober neste år.

***

Før jeg avslutter, har jeg lyst til å legge til noe om utviklingen i nord og om forholdet til Russland. Senere i høst tar vi sikte på å legge fram den første nordområdemeldingen på ni år. UD leder et arbeid der alle femten departementer bidrar. Det vil bli en bredt anlagt melding, som blant annet vil ha en solid utenriks- og ikke minst sikkerhetspolitisk komponent.

Vi trenger en oppdatert sikkerhetspolitisk analyse, ikke minst fordi den geopolitiske situasjonen er betydelig forandret i løpet av de ni årene siden forrige nordområdemelding. Forholdet mellom Vesten og Russland er fortsatt preget av den anstrengte sikkerhetspolitiske situasjonen og et betydelig verdi- og interessegap.

Samtidig preges det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland også av vilje på begge sider til å løse felles utfordringer. I oktober i fjor markerte vi at det var 75 år siden Den røde armé hadde drevet rundt 200.000 tyske soldater på flukt og Øst-Finnmark var frigjort. Russlands utenriksminister Lavrov kom til Kirkenes også i fjor (han deltok også på 70-årsmarkeringen), og han var glad over å delta. Vi hadde da ett av flere bilaterale møter vi har hatt, og hadde det ikke vært for pandemien, skulle jeg ha besøkt Moskva i juni i år.

Utviklingen i nord preges også av mange andre store trender, og ikke minst klimaendringer som påvirker miljø- og livsgrunnlaget.

Vi ser at det er stadig større internasjonal oppmerksomhet om Arktis, også i USA. Mange har meninger om den fremtidige utviklingen i nord. Dessverre ledsages den økte interessen ofte av manglende kunnskap og tidvis også bevisst villedende analyser.

Jeg vil spesielt trekke fram tre budskap som vil bli viktige i den nye meldingen:

For det første: Arktis er i dag fremdeles preget av stabilitet og samarbeid. Men dette kommer ikke av seg selv og det er ikke en naturtilstand. Et stort arbeid legges ned i bilaterale forbindelser og i multilaterale strukturer som Arktisk råd og Barentssamarbeidet for å sørge for at det forbli et rolig område. Der engasjerer blant annet USA og Russland seg veldig konstruktivt. 

Samtidig får en mer krevende geopolitisk utvikling også konsekvenser i nord. Det fordrer en fast og forutsigbar linje, og et troverdig og styrket forsvar.

For det andre: Arktis er ikke et uregulert eller lovtomt område. Folkeretten, inkludert havretten, gjelder. Dette og strukturene for samarbeid ligger fast, og nye aktører med interesse for Arktis (inkludert de som ligger geografisk langt unna Arktis, men som likevel kaller seg «near-Arctic states») må innordne seg dette rammeverket.

Effekter av issmeltingen anføres av og til av land utenfor Arktis som grunn til å se på området som et globalt fellesanliggende. Dette brukes også som argument for at ikke-arktiske stater skal ha generell rett til å ta del i forvaltningen av Arktis.

Men dette stemmer ikke. Vi må kontinuerlig bidra til å korrigere dette bildet ved å vise til gjeldende folkerettslige strukturer. Det er også enighet om dette blant Arktisk råds medlemsland.

Sist men ikke minst: For oss er ikke ensidig vern et alternativ.

Tvert imot er det balansen mellom vekst og vern som er det sentrale. Vi har tiår og generasjoner med erfaring i å drive bærekraftig utnyttelse av naturressursene i nord.

***

La meg avslutningsvis vende tilbake til forholdet til USA.

Som jeg har snakket om i dag: den lange historien om vårt forhold til USA handler nettopp om handlingsrom. Forholdet til USA har ikke redusert handlingsrommet i norsk utenrikspolitikk. Det har skapt handlingsrom.

Våre grunnleggende sikkerhetspolitiske interesser respekteres og sikkerhetsgarantien har gitt et overskudd i utenrikspolitikken som har gjort at vi i en annen grad enn ellers har kunnet ta ansvar ute.

I dag er verden på vei inn i et nytt og uklart landskap hvor stormaktsrivalisering igjen ser ut til å få en dominerende plass. Jeg er overbevist om at vårt beste verktøy for å navigere dette krevende farvannet fortsatt ligger i de euro-atlantiske fellesskapene og en tett tilknytning til våre nære allierte.

Men alt dette kommer ikke gratis. Forholdet må pleies, bygges og oppdateres innenfor trygge og velprøvde rammer – nå som før.