Taler av øvrig politisk ledelse - Utfordringer i norsk regionalpolitikk fremover

Statssekretær Karin Kjølmoen

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Utfordringer i norsk regionalpolitikk fremover

Foredrag på KS-konferanse om nærings- og regionalpolitikk i Bergen den 23. november 1995

"Hvordan vil regjeringen og departementene legge forholdene til rette for en fremtidsrettet nærings- og distriktspolitikk som tar hensyn til våre lokale behov og et Europa i forandring?", spør arrangørene av denne konferansen. Dette er ikke noe enkelt og lite spørsmål. Mitt bidrag blir å ta for meg noen trekk ved dagens distrikts- og regionalpolitikk, se på noen utfordringer vi står overfor i årene som kommer og presentere noen foreløpige tanker om hvordan vi kan utvikle politikken videre.

Hvor står regionalpolitikken i dag?

Regionalpolitikk er en politikk som skal utvikle regioner. Gjennom regionalpolitikken har vi satt inn en ekstra innsats i de regioner der en slik ekstra innsats har vært nødvendig. I Norge har ekstrainnsatsen i hovedsak vært satt inn i distriktene. Distriktspolitikken har i praksis vært vår regionalpolitikk: Gjennom virkemidler rettet mot næringsutvikling er det skapt alternative sysselsettingsmuligheter i de områder av landet der avhengigheten av jordbruk og fiske var størst, og der lavt befolkningsunderlag og store avstander har vært hindringer for at nytt næringsliv kunne gro fram av seg selv.

Men denne innsatsen utgjør bare en liten del av den samlede offentlige innsatsen for regional utvikling. Den regionalpolitiske effekten av andre politikkområder er, og har alltid vært, meget stor. Særlig viktig her er landbruks- og fiskeripolitikken, det kommunale inntektssystemet som sikrer at alle kommuner kan tilby sine innbyggere et godt tjenestetilbud, utdanningspolitikken og samferdselspolitikken. Vi omtaler ofte denne samlede innsatsen for regional utvikling som den store regionalpolitikken mens de regionalpolitiske virkemidlene over KAD's budsjett utgjør den lille regionalpolitikken.

Regjeringen la våren 1993 fram en prinsippmelding om distrikts- og regionalpolitikken, kalt "By og land, hand i hand". I denne meldingen peker Regjeringen på at regional utvikling er nødvendig og viktig i alle regioner. Regionalpolitikkens oppgave er å få landet til å fungere som en helhet, slik at folk uansett region og landsdel kan få del i velferdsutviklingen i samfunnet . Hovedmålet er at vi gjennom en helhetlig regionalpolitikk skal bidra til å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Regionalpolitikken skal bidra til å utløse det potensialet som finnes i de ulike deler av landet. For å øke verdiskapingen og styrke sysselsettingen i Norge må alle ressurser tas i bruk og alle muligheter utnyttes. Forutsetningene er forskjellig. Derfor må den regionalpolitiske innsatsen tilpasses situasjonen i den enkelte region.

Regionalpolitikken har derved fått et utvidet perspektiv. Man er ikke lenger bare opptatt av utviklingen i distriktene. Vi har fått inn en dimensjon i tillegg til ekstrainnsatsen i utsatte regioner. Men her må vi huske at vi snakker om den "store" regionalpolitikken, om all offentlig innsats med betydning for regional utvikling. Den store regionalpolitikken har alltid forholdt seg til hele landet. Når staten har satset på utvikling av veinettet i de store byene, eller utbygging av universiteter og høyskoler, har dette alltid hatt stor utviklingseffekt for de regioner som har fått nyte godt av disse investeringene.

Det er behov for å se den samlede innsatsen i den enkelte region i sammenheng, og å se innsatsen i ulike regioner i sammenheng. På regionalt nivå har vi et redskap for å se de ulike sektorer i sammenheng. Jeg tenker her på fylkesplanleggingen. I den videre utvikling av en mer helhetlig regionalpolitikk vil fylkesplanleggingen få økt betydning. I de fleste land vi kan sammenlikne oss med har regionale myndigheter fått økt innflytelse over utviklingspolitikken i sin region. Dette gjelder ikke minst i EU-landene, der bruken av strukturfondene har vært et viktig redskap for dette.

Det er fortsatt slik at den regionalpolitiske ekstrainnsatsen, den særlige innsatsen for næringsutvikling gjennom den "lille" regionalpolitikken, i hovedsak retter seg mot distriktene. Slik vil det alltid være i et land som vårt. De store avstandene og det lave befolkningsgrunnlaget er og vil nok alltid være den overveiende regionalpolitiske utfordringen i Norge. Det er et viktig verdimål for oss nordmenn å sørge for å holde hele landet bebodd. Med dette utgangspunktet er det viktig å ta i bruk ressursene i alle deler av landet på best mulig måte. Dette krever en betydelig regionalpolitisk innsats, hos oss som i våre nordiske naboland.

Men vi har også i økende grad opplevd problemer i noen av våre tradisjonelle industriregioner. Derfor satser vi nå mer på omstillingsarbeid i slike regioner, også når disse ligger utenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Som kjent går vi nå relativt tungt inn i Østfold og Grenlandsområdet med regionalpolitiske virkemidler. Ekstrainnsatsen, den "lille" regionalpolitikken, forholder seg derved til to ulike problemstillinger: Utfordringene i distriktene, og behovet for omstilling i industriregioner. Dette er utfordringer som på mange måter er ulike. Men virkemidlene vi bruker har mange fellestrekk, siden innsatsen i begge typer områder er rettet inn mot næringsutvikling.

Den regionalpolitiske innsatsen i Norge har uten tvil gitt resultater. Den har bidratt til å opprettholde et spredt bosettingsmønster, samtidig som vi har maktet å skape velferd for alle uansett hvor de bor. Det er den samlede innsatsen innen både den store og den lille regionalpolitikken som har båret frukter. Nyere levekårsforskning viser dette: Områder i distriktene hvor levekårene tidligere lå etter landsgjennomsnittet, har de senere årene hatt en klart positiv utvikling. På mange områder er distriktene kommet på samme nivå som de mer sentrale deler av landet. Sammenlikner vi oss med andre land har vi all grunn til å være svært fornøyd med resultatene av vår regionalpolitiske innsats.

Utfordringer for framtidas regionalpolitikk.

Resultatene som er oppnådd gjør ikke en videre innsats overflødig. Tvertimot vil vi stå overfor betydelige regionalpolitiske utfordringer i tiden som kommer. Noen av de utfordringene vi i dag ser kan oppsummeres slik:

• Vi ser en urovekkende befolkningsutvikling i en del distriktskommuner. Samtidig vil det stadig økende utdanningsnivået blant ungdommen kunne forsterke sentraliseringstendensene.
• Mange distriktskommuner er i stor grad avhengig av offentlig sektor for sysselsetting og velferdsproduksjon. Med økt press på offentlige budsjetter i framtida vil disse kommunene være i en sårbar posisjon.
• Næringslivet vil i større grad bli utsatt for internasjonal konkurranse, og behovet for økt konkurranseevne, omstilling og nyskaping i næringslivet øker i alle regioner.
• Det satses betydelige midler på regionalpolitikk i våre nordiske naboland, samtidig som bruken av EU's strukturfond tvinger frem en sterkere samordning av den samlede utviklingsinnsatsen.

I norsk distriktspolitikk har vi i hele etterkrigstiden lagt vekt på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er derfor gledelig at vi fra 1990 igjen kan registrere en positiv utvikling i bosettingen i våre fylker. Dette er en forbedring i forhold til siste halvdel av 80-tallet, da særlig de nord-norske fylkene hadde nedgang i folketallet.Går vi under fylkesnivået opplever vi imidlertid fortsatt en sentralisering av befolkningen. Studier av befolkningsutviklingen fra 1980 og fram til i dag viser at det skjer en lokal konsentrasjon av befolkningen. Ser en på hvordan forskjellige aldersgrupper er lokalisert, får man et urovekkende bilde. Den yngste aldersgruppa, barna, er i dag mest sentralisert. En stadig økende andel av barna fødes og vokser opp i sentrale områder. Det er slutt på den tiden da høyere fødselstall i distriktene kunne kompensere for høy utflytting. En del ytre kyststrøk og perifert beliggende samfunn i fjord og innlandstrøk har siden 1980 mistet en stor del av sin yngre befolkning.

Den utdanningseksplosjonen som vi nå er inne i, vil også kunne få store virkninger for utviklingen framover. Siden 1980-tallet har en stadig økende andel av ungdommen tatt høyere utdanning. Ja, fra 1984 til 1994 er studentantallet omtrent fordoblet, fra vel 90.000 i 1984 til nærmere 180.000 i 1994. Det er realistisk å anta at 60 % av de kommende årskullene vil oppnå studiekompetanse for høyere utdanning og at over halvdelen av ungdomskullene vil starte i høyere utdanning innen de er 30 år.

En slik ungdomsgenerasjon stiller helt andre og større krav til arbeidsmarkedet og til andre forhold i lokalsamfunnet enn generasjonene før dem. Det haster derfor med å finne svar på denne store utfordringen. Et av de viktige slagene om distriktenes framtid kommer til å stå nettopp her. De lokalsamfunn som vinner slaget om ungdommen vil stå best rustet i framtida.

Velferdsnivået over hele landet er avhengig av en sterk og vedvarende offentlig innsats. I mange lokalsamfunn i distriktene er det offentlige, først og fremst kommunene, den desidert største arbeidsgiveren, og samtidig den viktigste produsent av tjenester for befolkningen. Avhengigheten av offentlig sektor gjør at selv mindre endringer i offentlig innsats mange steder vil kunne få store konsekvenser. Et sterkt offentlig engasjement er nødvendig for å sikre velferden i hele landet. Men offentlig sektor må videreutvikles. Vi må hele tiden være sikre på at vi får et best mulig tjenestetilbud ut av de midlene vi setter inn. Økt press på de offentlige budsjetter vil komme også hos oss, selv om våre oljeinntekter gir oss større frihetsgrader enn de fleste andre land. I mange kommuner, særlig i Distrikts-Norge, fører avhengigheten av det offentlige til for stor sårbarhet.Derfor trenger vi en sterkere og mer variert privat sektor i distriktene, både i vareproduserende og tjenesteytende næringer.

Norsk distriktspolitikk har alltid hatt som et viktig formål å skape alternativ sysselsetting i privat sektor og derved motvirke uheldige regionale konsekvenser av endringer innen viktige næringer. Dette gjelder både jordbruk, skogbruk, fiske og deler av industrien. Regioner som har opplevd næringsmessig tilbakegang har gjennom ekstra innsats blitt stimulert til å utvikle alternativ næringsvirksomhet. Dette har gitt et nytt økonomisk grunnlag i regionen og bidratt til å heve den totale verdiskapingen i samfunnet. Disse erfaringene med å skape alternativ sysselsetting må vi nå utnytte for å motvirke en for sterk avhengighet av offentlig sysselsetting i mange distriktskommuner.

I en tid med økende konkurranse blir det stadig viktigere at betingelsene for næringsutvikling i våre regioner er like gode som de som finnes i andre land. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret oss at norsk næringsliv kan konkurrere på like vilkår med næringslivet i EU-landene. Dette er viktig, ikke minst for en rekke eksportbedrifter i distriktene. Men det vil også stille større krav til norsk næringsliv, som nå møter sterkere konkurranse også på hjemmemarkedet. En vellykket næringsutvikling krever økt nyskaping. Vi trenger flere bedrifter som skaper nye produkter på nye måter og som kan konkurrere på nye markeder. I stor grad skjer nyskaping ved omstillinger og videreutvikling av eksisterende bedrifter. Men dette er ikke nok. Vi trenger mer entreprenørskap og nyetableringer i næringslivet. Vi må ta konsekvensene av at vi blant de mange, nye små bedriftene kan ha et viktig potensiale for utvikling av morgendagens næringsliv. Vi trenger derfor en politikk som legger til rette for denne typen næringsvirksomhet på en bedre måte enn i dag.

Vi må også ta med i betraktning at regionalpolitikk er et tungt satsingsområde i EU, og at dette vil ha betydning for norske regioner. Finsk og svensk EU-medlemskap betyr at EUs regionalpolitikk er kommet betydelig nærmere. Hele grenseområdet på finsk og svensk side får regionalpolitisk støtte fra EU. Fra Finnmark til Kongsvinger-området grenser vi opp til områder som har høy prioritet innenfor EUs strukturfond.

For de svenske og finske områdene som dekkes av strukturfondene vil to forhold gjøre seg gjeldende. Det vil bli satt inn betydelig økte midler til regional utvikling, og organiseringen av regionalpolitikken vil gjennomgå endringer som vil kunne bety en vesentlig effektivisering. Sverige får tilført over 11 og Finland omlag 14 milliarder kroner fra strukturfondene i perioden 1995-99. Omlag halvparten av dette vil bli brukt til regionalpolitikk i de to landene, en innsats som kommer i tillegg til det som brukes av nasjonale midler. Regionalpolitikken i EU er organisert på en noe annen måte enn regionalpolitikken i de nordiske land. Strukturfondene forutsetter at regionale og sentrale myndigheter, sektormyndigheter og partene i arbeidslivet i fellesskap definerer mål og strategier og aktivt medvirker i utviklingen av den enkelte region.

Denne økte satsingen og nye måter å arbeide på vil bidra til bedre rammebetingelser og utviklingsmuligheter for næringslivet. På litt sikt vil dette kunne medvirke til en vridning av konkurranseforholdene mellom distriktsnæringslivet i Norge og våre naboland. De direkte virkningene kan bli redusert eksport for norske bedrifter som konkurrerer med bedrifter i Sverige og Finland, og en økende interesse fra norske bedrifter for å etablere virksomheter i våre naboland.

Elementer i en videreutviklet regionalpolitikk.

I KAD er vi nå i ferd med å forberede arbeidet med neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. I dette arbeidet tar vi selvfølgelig utgangspunkt i de utfordringer jeg her har vært igjennom. Jeg tror det er et klart behov for å effektivisere eller målrette bedre den regionalpolitiske innsatsen for å møte de fremtidige utfordringene. Med effektivisering mener jeg at vi må få mer utviklingseffekt ut av den innsatsen som settes inn. En effektivisering må gå på måten vi bruker virkemidlene innen den lille regionalpolitikken, og ikke minst måten denne virker sammen med den totale innsatsen innen den store regionalpolitikken.

Programorganisering.

Vi har i dag et bredt sett av regionalpolitiske virkemidler rettet inn mot næringsutvikling i distriktene og i omstillingsregioner. I tillegg finnes det næringspolitiske virkemidler som også er tilgjengelige utenom de områder som er prioritert innen regionalpolitikken. Gjennom opprettelsen av SND fikk vi lagt grunnlaget for en bedre samordning av virkemidler tilgjengelige for næringslivet. Dette har gjort det enklere for næringslivet å orintere seg i det offentlige virkemiddelapparatet. Det gjenstår imidlertid å gi den endelige utformingen av SND's apparat regionalt. I dag har vi som kjent både regionale SND-kontorer og fylkeskommunene som begge forvalter SND-virkemidler rettet mot bedriftene.

Regjeringen er nå i ferd med å vurdere SND's regionale apparat. Vurderingen skjer på grunnlag av de tilrådinger som kom fra arbeidsgruppen som vurderte spørsmålet i vår, og de høringsuttalelser som er kommet inn. Det legges opp til at det fremmes en proposisjon så tidlig på nyåret at den ferdigbehandles av Stortinget i løpet av våren og settes i kraft fra 1.1.97. Jeg vil ikke her gå nærmere inn i denne diskusjonen, men trekke fram noen forhold som jeg tror vil være aktuelle uansett hvordan SND's regionale apparat organiseres.

Etter mitt syn har vi behov for et sterkere strategisk helhetsgrep som bygger på analyser av de utfordringene vi står overfor. Vi må utvikle politikken basert på kunnskap om generelle utviklingstrekk og nye krav som følge av bl.a. økt internasjonal konkurranse, koblet med den enkelte regions behov, styrke og svakheter. Formuleringer av slike strategier må skje på regionalt nivå, med regionale myndigheter i en førende rolle. I de fleste vesteuropeiske land styrker regionale myndigheter sin stilling innenfor utviklingspolitikken. De regionale utviklingsstrategiene utarbeides i større grad i regionene. Regionale folkevalgte organer står sentralt i slikt arbeid, men de har med seg andre deltakere. Dette kan være representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere, representanter for ulike statlige sektormyndigheter på regionalt nivå foruten sentrale statlige myndigheter. Dette skjer ikke nødvendigvis bare i de regionene som er prioritert innenfor regionalpolitikken, det kan også skje i de sentrale og mest utviklede områdene.

Hos oss har vi som jeg har vært inne på et godt utbygd system for fylkesplanlegging. Gjennom arbeid med strategisk næringsplanlegging har fylkeskommunene erfaringer med å utarbeide regionale utviklingsstrategier i samarbeid med bl.a. næringslivet. Da vi i fjor høst satte i gang arbeidet med en strategisk utviklingsplan for de fire nordligste fylkene som forberedelse for mulig bruk av EU's strukturfond, hadde vi stor nytte av disse erfaringene. De involverte partene klarte jobben på en meget god måte, til tross for de korte tidsfristene det ble operert med.

Problemet med det strategiske planarbeidet har særlig vært knyttet til en svak kobling mellom plan og konkrete virkemidler. I EU's strukturfond er det strategiske planarbeidet en forutsetning for bruk av midlene. Gjennom EU's INTERREG-program, der alle fylkene langs grensa mot Finland og Sverige deltar, får vi prøvd ut denne mer forpliktende koblingen mellom plan og virkemidler. Både INTERREG-programmet og deltakelse i EU's såkalte Pilot-prosjekter vil gjøre at norske fylkeskommuner får mulighet til å bli aktive deltakere direkte på den europeiske arena.

En tilsvarende kobling mellom plan og virkemiddelbruk har vi innført for de distriktspolitiske tilretteleggende virkemidlene. Fra 1995 er bruken av slike virkemidler koblet opp mot klare handlingsplaner. Fylkeskommunen utarbeider her et program for bruken av midlene, med klare mål og strategier. Dette programmet diskuteres med departementet før det godkjennes. Ordningen ble innført i år, og det er foreløpig relativt beskjedne midler det dreier seg om. Men erfaringene så langt er positive. Tatt i betraktning at dette er første gang vi legger opp arbeidet på denne måten, må det sies at programmene fra fylkene har vært gode.

I den videre utviklingen av regionalpolitikken vil vi nok få flere innslag av programorganisering av virkemiddelbruken. Jeg tror vi kan vinne mye på å se de rene bedriftrettede virkemidlene som forvaltes gjennom SND-systemet og de indirekte, tilretteleggende virkemidlene forvaltet av KAD og fylkeskommunene i sammenheng. Dette kan vi gjøre gjennom å gi fylkeskommunene ansvaret for å utvikle strategiske programmer for næringsutviklingen i fylket. Disse programmene, som fylkeskommunene utformer i samarbeid med andre viktige deltakere på regionalt nivå, må bli

direkte førende for bruken av såvel bedriftsrettede som indirekte virkemidler. Man kan også tenke seg, slik det foreslås av arbeidsgruppa som har vurdert SND's regionale organisering, at dette programarbeidet kan legge føringer på en del næringspolitiske virkemidler som i dag ikke inngår i det regionalpolitiske virkemiddelapparatet. På denne måten kunne vi få et mer effektivt regionalt forankret næringsutviklingsarbeid i alle fylker.

Satsing på nyskaping.

Programorganisering handler mye om hvordan vi organiserer det regionalpolitiske arbeidet. Men vi må også se på hvordan vi innretter de regionalpolitiske virkemidlene. Ikke minst må vi se på hvordan de bedriftsrettede virkemidlene treffer næringslivets behov. Som jeg nevnte innledningsvis vil vi styrke innsatsen rettet mot nyskaping og nyetableringer. I denne forbindelse har vi de siste årene fått egne virkemidler og satt i verk prosjekter for å stimulere entreprenørskap og etablering av nye virksomheter. Etablererstipend-ordningen gir potensielle etablerere muligheter for å starte egen virksomhet. Ordningen er nylig blitt evaluert, og vi har fått stadfestet at den fungerer etter hensikten. Bl.a. viser evalueringen at halvparten av etablererne i 1989-90 har etablert egen virksomhet som de fremdeles driver.

Gjennom EtablererService-prosjektet som ble startet i 1990 var målet å bedre etablereropplæringen og å utvikle bedre miljømessige betingelser rundt nyskapingsarbeidet. Dette prosjektet har gitt oss viktig kunnskap. I forlengelsen av dette arbeidet har departementet satt igang flere prosjekter der hensikten er å videreutvikle og å bedre den faglige kunnskapen om betingelsene for næringsutvikling og å øke kompetansen og motivasjonen i det regionale og lokale apparatet.

For å videreutvikle innsatsen regionalt og lokalt har vi valgt ut to prøvefylker der målet er å bedre integreringen av nyetableringsinnsatsen i de strategiske næringsplanene og øke politikernes rolle i dette arbeidet.

Det er også nødvendig med holdningsendringer på bred front i samfunnet til nyskaping og nyetablerere. Vi må få mer positive og offensive holdninger, fra grunnskolen og opp til universitet og høyskole og ellers alle deler av samfunnet. Vi i KAD med ansvar både for kommunesektoren og regionalpolitikken føler et særlig ansvar for å ta "tak" i kommunene i denne sammenhengen. Vi planlegger derfor i samarbeid med bl.a. Kommunenes Sentralforbund å sette igang en kampanje der siktemålet er å øke engasjementet for nyetablering og nyskaping i kommunene. Nyetablerere og småbedrifter er avhengig av velvilje og en positiv innstilling fra kommunenes side for å lykkes. Det er ikke nok at kommunen i sin strategiske næringsplan trekker fram etablerere og småbedrifter som et satsingsområde. Dette må følges opp i hele den kommunale organisasjonen. Etablereren eller småbedrifteieren må møte velvilje ikke bare i kommunens næringsetat, men også i teknisk etat, hos reguleringsmyndigheter osv. Det offentlige kan i det hele tatt gjøre mye mer for å følge opp og legge til rette for det lokale næringslivet. Dette kommer klart fram i undersøkelsen "Næringslivets favorittkommune", som blir nærmere behandlet i morgen. Målet med kampanjen som vi nå planlegger er å fokusere på kommunens rolle overfor etablerere og småkommuner, og å vise på hvilken måte kommunene kan følge opp denne delen av næringslivet. Kampanjen vil bli gjennomført i 1996.

Skal vi klare å bedre konkurransekraften i regionenes næringsliv, blir det stadig tydeligere at mye av nøkkelen ligger i at vi må få til økt kompetanse på alle nivåer i våre mange små og mellomstore bedrifter. På bakgrunn av den utdanningseksplosjonen vi som nevnt tidligere nå er inne i i alle deler av landet, står vi overfor en situasjon hvor

• på den ene siden vi har et næringsliv som åpenbart har kompetansebehov som de ikke selv ser eller ikke tør ta sjansen å gjøre noe med, og
• på den annen side en lokal ungdom som skaffer seg høyere utdanning hvor det ennå ikke finnes noe regionalt marked for og som derfor må til de større byområdene for å få jobb.

Her ligger det altså store utfordringer, som deler av næringslivet tar inn over seg, men det spørs om jobbskapingen skjer raskt nok og i tilstrekkelig omfang til at den viktige nye og høytutdannede generasjonen fra distriktene får arbeidsmuligheter i hjemområdet. Dette er bakgrunnen til at det har vært nødvendig at ulike myndigheter har gått inn med en del tiltak for at mer kompetanse gjøres tilgjengelig for næringslivet. Innenfor regionalpolitikken er ordningen med utplassering av nyutdannede økonomer og ingeniører i nord-norsk næringsliv er et eksempel på tiltak. Men utfordringene er så store at vi i KAD tatt et initiativ til et samarbeid med berørte myndigheter, for å få til bedre virkemidler på dette viktige området.

Et annet ledd i vår satsing på nyskaping og nyetableringer regionalt har vi gjennom en mer effektiv og offensiv bruk av de tunge, nasjonale forskningsmiljøene. Programmene TEFT og FORNY retter seg mot henholdsvis teknologispredning til småbedrifter og kommersialisering av forskningsideer. Dette er tunge nasjonale satsinger som kan ha vidtrekkende betydning for den regionale næringsutviklingen i mange år fremover.

Sektorsamordning.

En bedre samordning av den samlede offentlige innsatsen med betydning for regional utvikling har lenge vært et høyt prioritert mål i Norge. Det har de siste årene vært tatt flere initiativ for å styrke sektorsamordningen. Samordning mellom Kommunaldepartementets distriktspolitiske virkemidler og midler fra andre sektorer har vært forsøkt, bl.a. gjennom frifylkesforsøkene. I forsøket i Aust-Agder og Nordland har vi prøvd ut en samordnet bruk av distriktspolitiske virkemidler, bygdeutviklingsmidler og opplæringsmidler innenfor arbeidsmarkedsetaten. Det er utviklet et meget godt samarbeid mellom fylkeskommunene og de involverte statlige sektorene på fylkesnivå i forsøksperioden. Felles etatssjefskollegier, felles plandokument og saksbehandlingsrutiner har bidratt til tett og hyppig samhandling mellom deltakerne på alle nivå og en tett kobling mellom strategiske planer og de ulike virkemidlene.

På bakgrunn av erfaringene fra frifylkeforsøket oppfordrer Kommunaldepartementet fylkeskommunene til å utnytte de mulighetene som finnes for tverr-sektorielt samarbeid innenfor det ordinære regelverk. Det er åpnet for å bruke midler innenfor de distriktspolitiske budsjettpostene til å videreutvikle slikt samarbeid. Det samme gjelder midler innenfor arbeidsmarkedsetaten, og Landbruksdepartementets bygdeutviklingsmidler. Dette vil kunne være en begynnelse på et tettere og bedre samarbeid mellom disse tre etatene på mer permanent basis.

I denne sammenhengen er det også interessant å trekke fram arbeidet med mål 6-planen i de fire nordligste fylkene høsten 1994. Planarbeidet ble satt i gang for å forberede innsatsen av EU¢s strukturfond ved et eventuelt norsk medlemskap. Gjennom dette arbeidet ble det lagt opp til en samordnet innsats for regional utvikling i landsdelen. Arbeidet ga deltakende departementer, regionale myndigheter og andre, bl.a. partene i arbeidslivet, et innblikk i hvordan man kan utarbeide regionale utviklingsstrategier i fellesskap.

Arbeidet med mål 6-planen viste at det er mulig å samle ulike parter regionalt og sentralt om noen felles utviklingsmål. Dette har lagt et grunnlag som det er mulig å følge opp videre. Dette blir nå gjort gjennom Styringsgruppen for kontakt med Nord-Norge. Her deltar de tre nord-norske fylkeskommunene, sametinget, representanter for næringsliv og arbeidstakere, og sentrale myndigheter. Styringsgruppen ledes av Statsministeren. Målet er at et bedre samarbeid mellom de deltakende parter vil gi en større effekt av de midlene som settes inn i landsdelen.

Jeg har tidligere nevnt INTERREG-programmet som en mulighet for å prøve ut nye måter å koble plan og konkrete virkemidler. INTERREG innbyr også til sektorsamordning, på samme måte som bruk av strukturfondene i EU's medlemsland.

Avslutning.

Jeg innledet med å sitere arrangørenes spørsmål: Hvordan legge forholdene til rette for en fremtidsrettet nærings- og regionalpolitikk som tar hensyn til våre lokale behov og et Europa i forandring.

Jeg har her forsøkt å bidra med noen tanker om hva en slik politikk bør inneholde. Konkurransen mellom regioner, både i Norge og i Europa blir hardere, og behovet for en politikk som styrker den regionale konkurransekraften øker. De problemstillingene jeg har tatt fatt i her er i stor grad i samsvar med de problem- stillinger som står på dagsordenen i andre land i Europa. For meg er det klart at vi må styrke regionenes rolle i formuleringen av mål og strategier for utviklingen av den enkelte region. Det må bli klarere kobling mellom utviklingsstrategi og bruken av konkrete virkemidler. Det må også bli et nærmere samarbeid eller partnerskap mellom myndighetene på de ulike nivåer og partene i næringslivet. Og ikke minst vi må sørge for at innsatsen som gjøres i de ulike sektorer i størst mulig grad rettes inn mot felles mål, slik at den totale utviklingseffekten blir størst mulig.