Historisk arkiv

Til nyutdannede sykepleiere

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Kjære alle sammen.
Gratulerer med fullført sykepleierutdanning!

Vitnemålet deres er en gyllen billett.
Som kan brukes over alt.
I innlandet og utlandet.
I distriktene og byene
I kommunehelsetjenesten og på sykehusene.
I det offentlige og i det private.

Noen kommer til å kalle dere engler.
Noen kommer til å kalle dere helgener.
Men dere er utstyrt med langt mer enn vinger og glorie.

Dere er utstyrt med kunnskap og innsikt som setter dere i stand til å gjøre en av de tøffeste og mest spennende jobbene jeg kan tenke meg.

Og jeg vet hva jeg snakker om.
For jeg er sykepleier selv.

Dere har sikkert hørt noen si at vi må sette pasienten i sentrum.
Men pasienten skal ikke settes noe sted,
som en pose dagligvarer eller en potteplante som har sett bedre dager.

Pasienten skal møtes.
Som en likeverdig part.
I øyehøyde.
Som partner i helsetjenesten.
Det viktigste verktøyet i den norske helsetjenesten er ikke PET-scanneren eller EKG-apparatet.
Det er et ganske lite, og ganske enkelt spørsmål:
Hva er viktig for deg?

Stiller vi dette spørsmålet finner vi ikke bare pasientens behov.
Vi finner også hans og hennes ressurser.

Stadig flere snakker stadig oftere om persontilpasset medisin.
Om at vi mennesker responderer ulikt på behandling når vi er syke.
Medisinen må være tilpasset den enkelte pasient – slik at han eller hun ikke får for mye eller for lite.
Slik er det med sykepleie også!
Pasientene trenger persontilpasset sykepleie.
De trenger IKKE det samme.
Det som er akkurat passe for noen – er absolutt for mye for andre.
Derfor må vi sykepleiere nærme oss pasienten med åpenhet og nysgjerrighet.
Derfor må vi spørre "Hva er viktig for deg".
Vet dere? Ingen kommer til å svare nøyaktig det samme.
Det er det som gjør jobben som sykepleier så spennende!

Dere vil komme tett på mennesker i de lyseste og de mørkeste stundene.
Dere kommer til å trøste mennesker som er redde for å dø.
Dere kommer til å trøste mennesker som er redde for å leve.
Og dere kommer til å være der på hverdagene.
De helt alminnelige mandagene og onsdagene og fredagene.
Husk at det er viktig å gjøre en forskjell da også.
Det skal ikke så mye til!

Journalist Siri Økland deler små tekster om å leve med kreft på Instagram.
I en av dem forteller hun hvor mye det betyr når helsepersonell gjør en forskjell – det handler både om hva du gjør, og hvordan du gjør det.
- Etter den firdoble operasjonen låg du lenka og hjelpeløs på rygg. Då kom ho ubeden med fat og klut. På gamlemåten, den einaste måten, vaska ho den miserable kroppen din, fjerna blod og svette foran og bak. Løfta kvar del av deg for å koma til, under armar, mellom bein. Pussa tenner, tørka spytt. Aldri har du vore så hjelpeløs, likevel så trygg. Du såg ikkje fjeset hennar, var for sjuk til å opne auga. Men kvar pore i huda di, kvar nerve hugsar hendene, kor venleg ho gjorde sin rutine. Kor verdig ho førte deg fra natur til kultur.

Kjære alle sammen.
Hvis dere skal huske en ting fra denne talen – så husk dette:
Å være virkelig profesjonell, virkelig proff, er å være virkelig menneskelig.
Når du en gang sitter der og skal trøste noen som har opplevd det verst tenkelige, og kjenner at øynene dine blir blanke:
Det er ikke uprofesjonelt.
Det er menneskelig.

I helsetjenesten snakker vi stadig oftere om at vi må se hele mennesket – ikke bare diagnosen.
Det er viktig!

Vi er jo mye mer enn sykdommene og skadene våre.
Vi trenger ikke bare god behandling.
Vi trenger også å bli behandlet godt.

De fleste pasienter er fornøyd med selve behandlingen.
Det svikter oftere med de andre tingene.
Mange savner informasjon og kommunikasjon om hva som skal skje før behandlingen og hva som skal skje etter.
Her har vi en jobb å gjøre!

Vi vet også at mange pasienter føler på utrygghet ved overganger fra et sted i helsetjenesten til et annet. Fra en behandler til en annen.

Det er underlig, i grunnen.
For dette greier vi jo på mange andre områder.
Tenk deg når du er ute og flyr og det nærmer seg landing.
Det er en overgang som alle vet kommer.
Alle forbereder seg på samme måte.
De retter opp stolryggen. Slår opp bordet. Tar på sikkerhetsbeltet. Og vi får beskjed om hva vi skal gjøre, hvis noe skjer.

Vi er ikke like flinke med overgangene i helsetjenesten.
Alle vet jo at en pasient blir skrevet ut når han eller hun er ferdigbehandlet på sykehuset. Men forberedelsene er altfor ofte altfor dårlige.
Sykehuset, som har behandlet pasienten og vet hva han eller hun trenger, gjør ikke nok.

Kommunen, som kjenner pasienten og har ansvaret når han eller hun kommer hjem, gjør ikke nok.
Det fører til angst og utrygghet hos altfor mange syke mennesker.
Hvis dere skal huske bare to ting fra denne talen – så husk også dette:
Pass på pasienten i overgangene!
Vi vet det. Det er her de fleste feilene i helsetjenesten skjer.

Astrid Nøklebye Heiberg, som har vært min statssekretærkollega, fortalte hvordan hun opplevde det å få kreft.
Astrid forteller: Kreft er skremmende. Og vi opplever at det haster.
Søndag oppdaget jeg kulen i brystet. Fredag var jeg hos fastlegen på akuttime. Og mandag ringte de fra sykehuset og sa at jeg var på listen deres. Og, at fra nå av tok de ansvaret for hva som skulle skje videre av behandling. Det har vært utrolig bra.

Pakkeforløp har vi lært av Danmark. Det har regjeringen innført. For å skape forutsigbarhet og kontinuitet.
Astrid fikk et pakkeforløp. Og hun fikk en koordinerende sykepleier.
Og Astrid fortsetter: Det er utrolig mye bedre enn noe vi har hatt noen gang før, faktisk. Det viktigste er å oppleve å bli sett. Oppleve å være trygg.

Kjære alle sammen!

Jeg vil gjerne gi dere en kortfattet bruksanvisning på utdannelsen dere nå har gjennomført:

Sykepleierutdannelsen kan brukes i sin grunnleggende form, med stort utbytte, på mange steder, på mange måter og i mange sektorer.

Dere kan spesialisere dere og videreutdanne dere i mange retninger.
La meg nevne noen:
Dere kan bli anestesisykepleiere, akuttsykepleiere, kreftsykepleiere, barnesykepleiere, intensivsykepleiere, operasjonssykepleiere, nyresykepleiere, psykiatriske sykepleiere, nevrosykepleiere, stomisykepleiere, jordmødre og helsesøstre. Dere kan studere sykepleievitenskap. Dere kan forske.
Eller dere kan gjøre som meg. Bli statssekretær.

Hvis dere skal huske tre ting fra denne talen. Så husk også dette:
Bruk sykepleierutdannelsen slik at du får brukt deg selv.
Til det som interesserer deg og det som engasjerer deg.
Og uansett hva du velger – velg full stilling.
For din egen del. For pasientens del.

Kjære alle sammen!

Vitnemålet deres er en gyllen billett som kan brukes over alt.
Men reisen dere starter på i dag, har ingen endeholdeplass.
Dere vil aldri kunne si:
"Nå er jeg framme. Nå er jeg ferdig. Nå kan jeg alt."
Dere må alltid følge med.
Dere må alltid lære nye ting.

Da jeg ble sykepleier – lærte jeg om mange dødelige sykdommer.
I dag er flere av disse sykdommene ikke lenger dødelige.
Mennesker lever med dem.
Og de lever godt.

Dere har også lært om mange dødelige sykdommer.
Dere kommer også til å oppleve at noen av dem en dag er til å leve med.

Dere kommer til å oppleve små og store framskritt som forandrer behandlingen av pasientene – og som forandrer arbeidsdagen deres.

Så det er bare å rette opp stolryggen.
Det er bare å slå opp bordet og ta på sikkerhetsbeltet.
Det blir en spennende reise.

Gratulerer med dagen – og lykke til!