Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Vi trenger Nato

Nato gir i dag trygghet til nær én milliard mennesker i 29 medlemsland. For de drøyt fem millionene av oss som er norske, er Nato selve den sikkerhetspolitiske bærebjelken.

Denne uken markerer vi Natos 70-årsjubileum. 70 år etter at Norge og elleve andre land undertegnet Atlanterhavspakten er vi fortsatt avhengige av Nato for å bevare trygge, frie og velstående samfunn.

Gjennom Nato kan Norge drive effektiv avskrekking og effektivt forsvar. Med Nato i ryggen arbeider vi for et konstruktivt og balansert naboskapsforhold til Russland, tross størrelsesforskjellen på våre to land. Slik kan vi bidra mer til internasjonal fred og sikkerhet.

Samarbeidet i Nato gir oss både mer for pengene og større politisk handlingsrom.

Vi kjenner Nato best for solidaritetsprinsippet som sier at dersom et medlemsland angripes, vil de andre medlemmene komme til unnsetning. Dette er essensen i paktens artikkel 5 om kollektivt forsvar.

Men like viktig er artikkel 3 om det enkelte medlemslands individuelle ansvar. Alliansen har alltid vært avhengig av at alle bidrar. Debatten om byrdefordeling i Nato har vært helt sentral de siste årene. Debatten er ikke ny, og USAs tydelige krav om at Europa må ta større ansvar er i tråd med artikkel 3, som sier at alle medlemsland forplikter seg til å utvikle sitt eget forsvar.

Regjeringen tar dette på alvor. Siden 2013 har Norge økt forsvarsbudsjettet med om lag 30 prosent, og vi bruker i dag om lag 28 prosent på investeringer. Og arbeidet for å styrke forsvaret fortsetter. Regjeringen tar sikte på å bevege Norge ytterligere i retning av å bruke to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar. Dette ligger som et premiss for neste langtidsplan.

Norge er Nato i nord og tar et betydelig ansvar på vegne av alliansen ved å sørge for god situasjonsforståelse og kontroll i nordområdene. I tillegg investerer vi i moderne kapasiteter som Nato etterspør og vi legger til rette for opplæring og større øvelser i Norge, noe ikke minst den vellykkede Trident Juncture-øvelsen i høst viser. Vi deltar i alliansens fremskutte nærvær i Baltikum, vi stiller styrker til Nato-oppdrag i Afghanistan og Irak og vi støtter opp under Natos samarbeid med partnerland. Og ikke minst er Norge en klar pådriver for reformer og omstillinger i alliansen. Vi bidrar til at alliansen har tilstrekkelige ressurser, det nødvendige politiske samholdet og evnen til å tilpasse seg nye trusler.

Innsatsen vår har også en pris. Deltagelse i operasjoner og utenlandsoppdrag har en risiko. Og investeringer i forsvar kan innebære at andre områder må prioriteres ned. Men historien har vist at det kun er innenfor et sterkt alliert fellesskap at vi fullt ut kan ivareta vår sikkerhet. Hvis vi ikke tar vår del av ansvaret, kan vi heller ikke regne med at andre vil gjøre det.

I 1949 sto regjeringen og Stortinget overfor vanskelige avveininger. Forsvaret måtte styrkes, men hvordan skulle man klare det uten at det gikk utover gjenoppbygging av økonomi og velferd, som også var avgjørende for stabilitet?

Nato ble et godt svar på begge utfordringene. Vi fikk sikkerheten vi trengte, til en økonomisk og politisk pris vi kunne bære. Norge ble også møtt med forståelse for kravet om at vi ikke skulle åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk jord i fredstid. Dette er en politikk som fortsatt ligger fast.

I dag ser vi økende meningsbrytning mellom Europa og USA på områder som handel og klima. Interessefellesskapet i Nato er sterkt, men også samholdet i alliansen har vært under press. Men analyser som mener alliansens fremtid er uviss overser faktiske, politiske og historiske tyngdelover.

USAs og Europas grunnleggende interesser er avhengig av et sterkt transatlantisk samarbeid også i tiårene som kommer. Vedtakene fra fjorårets toppmøte viser at vi sammen reformerer alliansen og tilpasser Nato til dagens sikkerhetspolitiske bilde og utfordringer.

Norge er et av verdens beste land å vokse opp i. Men Norges utvikling er i stor grad et resultat av de ytre rammene, hvor stabilitet, forutsigbarhet og avklarte naboskap har vært avgjørende for å lykkes.

Europas historie minner oss om viktigheten av å stå sammen og vise solidaritet gjennom individuelt og kollektivt ansvar. Alle for én, og én for alle. For å bevare trygge, frie og velstående samfunn, må dette være et førende premiss for Norge og våre allierte også de neste 70 årene.

Til toppen