Norge og EUs håndtering av flyktningekrisen

Jeg takker for invitasjonen til å snakke om en av de viktigste utfordringene på den europeiske og nasjonale agendaen, dagens flyktningesituasjon. Krisen preger samfunnsdebatten, politikken, budsjettene, og økonomien i nesten alle europeiske land og i EU.

Dagens mediebilde preges av et Europa i krise. Daglig ser vi bilder av flyktninger som ankommer en gresk øy eller som prøver å ta seg videre på den møysommelige veien mot målet i Nord-Europa.

Vi hører om en sprengt mottakskapasitet i mange land og anklager om manglende solidaritet mellom europeiske naboer. Schengen-samarbeidet står i fare, og trusselen om gjeninnføring av grensekontroll innad i Europa er reell. Samtidig lar økonomisk vekst vente på seg i flere europeiske land, og arbeidsledigheten rammer hardt.

Det er lett å bli pessimistisk på Europas vegne. Jeg tror imidlertid vi kan komme styrket ut av denne krevende perioden.

Men da må vi ta i bruk Europas fremste fortrinn: Evnen til å samarbeide for å møte felles utfordringer. Norge er tjent med å bidra til felles løsninger, i tett samarbeid med EUs institusjoner og medlemsland. Dette er kjernen i regjeringens europapolitikk.

De siste år har Europa håndtert både en finanskrise og konflikten i Ukraina. Det spørsmål vi må stille oss i dag er om Europa og nasjonale regjeringer vil være i stand til å gi et svar også på flyktningekrisen.

Flere europeiske land opplever store utfordringer med å håndtere betydelige ankomster av migranter og flyktninger. I fjor krysset over én million personer Middelhavet i retning Europa. Mange av disse flykter fra krig og forfølgelse. Andre ønsker seg et bedre liv i Europa.

Det følger av FNs flyktningekonvensjon, og andre menneskerettighetskonvensjoner, at de land der flyktninger ankommer har plikt til å yte beskyttelse.

Det er, på den annen side, viktig for respekten for disse konvensjoner og asylvernet, at de som ikke har krav på beskyttelse, og ikke har lovlig opphold, returnerer til sine opprinnelsesland.

Krisen nådde sitt hittil største omfang i fjor. Året før krysset 280.000 personer Middelhavet. Men migrasjon og flukt over Middelhavet har pågått i flere år.

Vi husker alle det første store forliset ved Lampedusa i 2013. Grunnene til den voldsomme økningen er selvsagt krigen i Syria, og delvis Irak, men også at menneskesmuglerne har etablert stadig mer organiserte ruter og nettverk, og driver en effektiv rekruttering.

Krisen er av europeisk omfang, og må møtes med europeiske tiltak. Alternativet kan bli at viktige deler av europeisk samarbeid bryter sammen.

Et sammenbrudd av Schengen vil ikke bare være et følbart tap for den enkelte europeiske borger, som vil måtte stille seg i dokument-kø på landegrenser og flyplasser, men også representere et potensielt betydelig tap for næringslivet. For Norge vil f.eks. eksporten fra sjømatnæringen, som er avhengig av rask logistikk kunne bli rammet.

Tiltak for å fremme en helhetlig migrasjonspolitikk i Europa er ett av hovedsatsningsområdene i regjeringens arbeidsprogram for samarbeidet med EU.

Vi trenger europeisk samarbeid på hele spekteret av utfordringer knyttet til migrasjon: Kontroll av yttergrensene, returpolitikk, integrering, samarbeid mot menneskesmugling, koordinering av humanitær bistand og langsiktig støtte til landene folk migrerer fra.

Norge vil bidra til at alle land i Schengen-samarbeidet tar sin del av ansvaret for en effektiv og forsvarlig kontroll av yttergrensen, noe som er avgjørende for et velfungerende Schengen-samarbeid og for fri bevegelse innad i Europa.

Vi vil delta i de overordnete diskusjonene om Schengen-samarbeidets fremtid, og styrke samarbeidet med EU om rask retur av mennesker som ikke har krav på beskyttelse, og prioritere europeisk politisamarbeid mot menneskesmugling. Regjeringen ønsker også å videreføre og styrke bruken av EØS-midler på asyl- og migrasjonsfeltet i de fattigste EU-landene.

En rekke tiltak er lansert på europeisk nivå. Disse har hittil ikke vist seg å få den ønskede effekt.

Europakommisjonen la i fjor vår frem sin Agenda for migrasjon, som er blitt fulgt opp med flere lovgivningstiltak. Det har vært forsøkt frivillige tiltak gjennom måltall for såkalt gjenbosetting av flyktninger, som er et tradisjonelt virkemiddel for å bøte på flyktningsituasjoner. Antallet det ble enighet om, på noe over 20.000 personer, svarer imidlertid bare til det antall som ankommer ukentlig fra Tyrkia til de greske øyer.

Et annet tiltak - relokalisering - ble presentert som en viktig virkemiddel for å gjenvinne kontroll over migrasjonen, og sørge for en bedre fordeling. Dette fikk form av tvingende lovgivning, og møtte sterk motstand fra flere EU-land, særlig i Sentral-Europa. Etter flere måneders drøftelser ble det i september enighet om relokalisering av 160.000 flyktninger fra Italia og Hellas. Disse personene skulle altså refordeles til alle EUs medlemsland etter en nøkkel basert på objektive parametere. Dessverre har ordningen ikke vist seg å fungere etter hensikten. Liten oppslutning blant flyktningene, som ønsker å ta seg frem selv til de landene de foretrekker, er hovedårsaken (ordningen er frivillig), samtidig som det har vært utilstrekkelig oppfølging fra medlemslandene når det gjelder å tilby plasser. Fra vedtaket frem til i dag har kun ca. 600 personer blitt relokalisert.

I desember i fjor la Europakommisjonen frem en «grensepakke» som særlig tok sikte på å styrke yttergrenseforvaltningen i EU og Schengen. Hensikten er å tilføre EUs grensebyrå Frontex flere ressurser og større effektivitet.

Muligheten til å pålegge et Schengen-land bistand fra byrået har vært gjenstand for debatt. For Norge er det viktig at det finnes muligheter for at land som ikke makter å forvalte Schengens yttergrense settes i stand til dette. Samtidig er det også viktig at enkeltlands sensitivitet når det gjelder ansvar for kontroll av egne grenser blir ivaretatt. Vi har imidlertid en positiv grunnholdning til grensepakken og anser det helt nødvendig å styrke yttergrensekontrollen. Dagens diskusjoner om forslaget ser ut til å gå i riktig retning i så måte.

Det er viktig at man får en verktøykasse som kan virke i ekstraordinære situasjoner i land der det trengs. Jeg ser det som usannsynlig at Norge vil komme i en slik situasjon.

For noen dager siden presenterte Europakommisjonen også en plan for å vinne tilbake den fulle virkemåte av Schengen-området, som den heter. I planen vektlegges det at Schengen er en særlig viktig gevinst ved europeisk samarbeid.

Det påpekes at samarbeidet har vært rystet av den største flyktningekrisen siden 2. verdenskrig, med over 60 millioner flyktninger eller internt fordrevne på verdensbasis. Rapporten viser til den alvorlige svikt i forvaltningen av de ytre Schengen-grenser og til den «vinke gjennom»-tilnærming en rekke land har stått for, som har lagt grunnen for en rask vei nordover for flyktninger og migranter. Konsekvensen av dette har vært at et antall land har gjeninnført midlertidig grensekontroll, noe som setter grensefriheten i fare.

Kommisjonen har identifisert tre områder for raske tiltak:

• Det første dreier seg om snarlig å bøte på Hellas' mangelfulle kontroll over sin yttergrense. Hellas må bistås, både av medlemslandene og av EUs byråer (Frontex samt asylbyrået EASO) samt av Kommisjonen.
• Det andre gjelder å få slutt på «vinke gjennom»-tilnærmingen. Dette innebærer at hvert land må ta ansvar for asylsøkere. I dette ligger at de som ikke kvalifiserer til asyl må nektes innreise.
• Til sist tar Kommisjonen til orde for at de ensidige grensekontrolltiltakene enkeltland har innført må erstattes med et koordinert opplegg med sikte på at grensekontrolltiltakene avvikles innen november i år.

Det erkjennes at en forutsetning for bedring av situasjonen går via en ordning med Tyrkia som innebærer en reduksjon i ankomstene til Hellas. Dernest setter Kommisjonen lit til at relokaliseringsordningen jeg omtale over omsider begynner å virke etter intensjonen.

Det er et ambisiøst program Kommisjonen tar til orde for. Samtidig påpekes at Schengen-reglene, som ikke omfatter asylforvaltingen, likevel berører sistnevnte nært. Utviklingen det siste år har vist at Dublin-reglene, som gir ansvar for å behandle en asylsøknad til første ankomstland (som hovedregel), ikke passer godt i situasjoner av store ankomster til et eller to land på grunnlag av landenes geografiske beliggenhet. Ordningen forutsetter at personer på yttergrensen som ikke har lovlig opphold, enten må søke om asyl eller nektes innreise.

Situasjonen kompliseres ved at de ytre grenser det dreier seg om for Hellas og Italia er sjøgrenser. Kommisjonen vil legge frem forslag til reviderte Dublin-regler i løpet av denne måneden.

Som deltaker av Schengen-samarbeidet berøres vi direkte av situasjonen i Europa, og vi deltar i arbeide for å løse situasjonen.

Dette innebærer også en involvering og medvirkning i gjennomføringen, etterlevelse og videreutvikling av Schengenregelverket.

Som deltaker i EUS yttergrensebyrå Frontex bidrar Norge i operasjoner i Middelhavet. Vi deltar med ressurser og båter, som også redder mange liv. Norge har leiet inne et sivilt supply skip, Siem Pilot, som inngår i Frontex-operasjonen Triton sør for Italia.

Norge, og redningsselskapets redningsbåt Henry von Koss, redder skipbrudne i havet mellom Tyrkia og greske øyer. Her inngår Redningsselskapets mannskap og norsk politi på båten i Frontex-operasjonen Poseidon mellom Tyrkia og den greske kyst og øyer (her Levsos).

Etter at Kommisjonen i desember fremmet forslag om en europeisk grense- og kystvakt, har Norge deltatt i forhandlingen om regelverksforslag. Norge deltar både i faggrupper, med eksperter fra fagmyndigheter og departementer, og med minstre i rådsmøter i Brussel.

Det er hastverk for nye løsninger og nødvendige styrkinger. Derfor forhandles regelverksforslag om et styrket grense- og kystvaktbyrå også på høygir.

Det er ukentlige ekspertmøter, og ministre ansvarlig for grense og migrasjon møtes månedlig i Brussel og Luxemburg. Målet er politisk enighet før sommeren. Norge deltar her på linje med alle Schengen-land i forhandlingene.

På andre områder - som revisjon av Dublin-regelverket, har vi derimot ikke samme medvirkningsrettigheter i forhandlingene.

For Norge er det viktig at tredjelandsborgere som reiser uten gyldige dokumenter inn i Schengen-området, blir registrert og tatt fingeravtrykk av i ankomstlandet, og at dette føres inn i europeiske datasystemer.

Norge støtter regelverks- og politikkendringer som sikrer at Dublin-systemet følges opp og at flyktninger blir registrert i det første Schengen-landet de ankommer.

Et fremtidig europeisk asylsystem må ha som målsetting å sikre en jevnere fordeling av asylsøkere enn hva som er tilfelle i dag, og at alle land tar sin del av ansvaret. Norge ønsker å ta aktivt del i dette arbeidet. Det er åpenbart at ingen land kan håndtere denne krisen alene. Splittende nasjonale særordninger er ikke svaret. Det er nå viktigere nå enn på lenge at vi verner om våre felles europeiske verdier. Og at vi samlet møte krisen med mer solidaritet og mer europeisk samarbeid.

Takk for meg!