«Tullprat» og avsløring

Jeg synes det er helt greit at man ikke spiser svinekjøtt, ja at man ikke spiser kjøtt i det hele tatt. Man kan velge å drikke alkohol, eller la være. Vi er så heldig at vi lever i et fritt samfunn. Men man kan ikke nekte å servere alkohol eller svinekjøtt dersom man ønsker å jobbe på sykehjem, restauranter eller andre steder der disse produktene serveres. Jeg tror ikke dette er et stort problem blant de som allerede jobber i disse yrkene, men det kan være en grunn for noen til ikke å søke jobb i disse bransjene, men heller gå arbeidsledig. Dette er ikke akseptabelt så lenge de heller ikke får seg andre jobber.

Yrkesdeltakelsen blant innvandrere er lavere enn befolkningen for øvrig. Eksempelvis står nesten 2 av 3 afrikanske kvinner utenfor arbeidsmarkedet. Dette fører til manglende arbeidslivserfaring, en forutsetning for integrering i Norge. Manglende arbeid fører igjen til risiko for fattigdom for familien, og barn rammes særlig hardt. Rundt halvparten av alle barn som lever i lavinntektsfamilier er innvandrere. Utfordringene for å komme inn på arbeidsmarkedet er mange: Lav eller ingen utdannelse, språklige barrierer, skepsis blant arbeidsgivere, men også verdier eller kulturelle barrierer som den enkelte har med seg fra sitt hjemland kan spille en rolle. Dette har den enkelte mulighet til å påvirke selv og innrette seg etter de kravene som stilles i det norske arbeidsmarkedet. Niqab er ikke et stort samfunnsproblem, men de få som bruker det i Norge vil finne svært få arbeidsgivere som er villig til å ansette mennesker de ikke kan se.

Jeg opplevde at stemningen på integreringskonferansen var svært god. De fleste tror jeg opplevde denne dagen som nyttig og interessant. Det var interessant å høre Unni Wikan fortelle om 1990-tallet da hun ble stemplet som rasist fordi hun våget å si at vi må stille krav til dem som kommer til Norge. Nå er dette en gjengs oppfatning. Jeg er ikke overrasket om Hege Ulstein var en av de fordømmende stemmene også den gangen som forsøkte å drepe debatten om utfordringene innvandringen førte med seg. Hadde disse kreftene greid å drepe debatten gjennom å stemple sine motstandere kunne vi fort vært i Sveriges situasjon i dag, der det faktisk har utviklet seg parallelle samfunn.

Det er fremdeles en del i Norge som lever i en parallellvirkelighet der man er mer opptatt av å stemple de som tar opp vanskelige temaer enn å ta innover seg realitetene. Men det gledelige er at det har blitt færre av dem og at flere og flere ser behov for at vi har en åpen og ærlig debatt om både suksess og problem i innvandrings- og integreringspolitikken.