Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Minst en meter gjelder

Vi er nå i en fase med gradvis og forsiktig gjenåpning av samfunnet.

Det skal vi gjøre over tid, kontrollert og sammen.

Sist uke endret vi rådet om avstand fra to meter til minst én meter. Og gjerne mer hvis det er mulig. Både FHI og Helsedirektoratet er samstemte om at én meter er tilstrekkelig for å redusere smitterisikoen vesentlig.

Det er godt å høre, for et råd om minst én meter det lettere for mange næringer. Det blir enklere for serveringssteder, arbeidsplasser og små kulturarrangementer.

Fra torsdag av blir det igjen tillatt med arrangementer på offentlig sted for inntil 50 personer. Slike arrangementer vil tillates under forutsetning av at det er mulig å holde avstand på minst en meter mellom alle personer som ikke er i samme husstand.

Det må også være en ansvarlig arrangør som har oversikt over hvem som er tilstede.

En ansvarlig arrangør er viktig for å sikre rask smittesporing hvis det skulle bli nødvendig, og for at noen skal være ansvarlig for at rådene om avstand og smittevern kan følges.

Så vet jeg at mange lurer på hvor mange de kan invitere til 17. mai-frokosten. Det kommer vi tilbake til i slutten av uken.

Det er viktig å huske på at rådet om en meters avstand kommer til å gjelde.

*****

Vi har sagt at vi skal prioritere barn og unge først, deretter å få hjulene i gang i næringslivet, samtidig som vi gradvis åpner opp på andre arenaer

Noen jeg har tenkt mye på i det siste er våre eldre og pleietrengende. Dere har blitt dobbelt rammet av viruset. Dere er i risikogruppen for å utvikle alvorlig sykdom dersom dere blir smittet. Samtidig får dere ikke ha den kontakten dere ønsker og trenger med deres nærmeste.

Vi skal sannsynligvis leve med viruset i lang tid fremover.

Vi vet at sosial isolasjon og ensomhet kan gi økt risiko for andre alvorlige fysiske og psykiske plager og sykdommer.

Vi må sikre at sykehjemsbeboere og pasienter får kontakt med sine nærmeste så godt det lar seg gjøre. Det er viktig. Det samme gjelder de som av ulike årsaker lever på institusjon. Vi vet at omsorg, nærhet og kjærlighet gjør hverdagen litt lettere, og det er igjen bra for helsa.

Derfor må vi gjøre det vi kan for å sikre at pårørende får besøke sine familiemedlemmer.

Vi må finne måter å få til trygg sosial kontakt og aktivitet i hverdagen – også for disse gruppene.

Det er i dag mulighet for unntak fra besøksforbudet, men vi mottar flere tilbakemeldinger om at besøksforbudet praktiseres strengt flere steder. Dette kan skyldes smittevernfaglige vurderinger fra kommunene og sykehus. Det kan også bero på usikkerhet knyttet til hvordan en kan legge til rette for besøk på en god måte.

Jeg vet hvilken formidabel innsats dere som arbeider ved helseinstitusjonene våre gjør. Derfor jobber vi nå for fullt sammen med Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og kommunene. Vi ønsker å kunne gi dere praktiske og gjennomførbare rutiner slik at det blir enklere å legge til rette for besøk og aktivitet på en trygg måte.

I arbeidet har vi bedt om innspill fra blant andre Senter for medisinsk etikk, Pårørendealliansen, Nasjonalforeningen for folkehelsen og DAM-stiftelsen i tillegg til de relevante fagforeningene.

Pårørende har stort informasjonsbehov. Det er noen av tilbakemeldingene vi får. De ønsker å vite hvordan smittevernet kan ivaretas og ikke minst hvordan deres nærmeste har det. Vi vil derfor lage en veileder om besøk i helse- og omsorgsinstitusjoner for pårørende.

Vi vil også lage en egen smittevernveileder for dagsenter slik at de kan åpne igjen gradvis.

*****

Når vi nå gradvis og forsiktig tar tilbake hverdagen, og samtidig innretter oss slik at vi holder viruset under kontroll, er det behov for smittevern-veiledere som er tilpasset ulike deler av samfunnet vårt.

For at dette skal gå raskest mulig og være best mulig tilrettelagt, er de ulike sektorene fra nå av selv ansvarlige for at deres bransjestandard er i tråd med de generelle smittevernrådene. Virksomheter og bransjer som har behov for å drøfte problemstillinger rundt dette, skal fra nå av ta dette opp med eget fagdepartement.

Oppstår det problemstillinger fagdepartementene ikke kan løse, kan de ta det opp med Helse- og omsorgsdepartementet. Og hvis ikke vi vet hvordan vi kan løse det, går vi til Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, og der får vi alltid gode svar. På denne måten får vi en best mulig effektiv arbeidsdeling, slik at ikke alle de gode bransjestandardene blir liggende i kø i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som har mye annet å holde på med i disse dager, og slik at man får svar fra departementet som kjenner sin sektor best.

 

Til toppen