Historisk arkiv

Stavanger Aftenblad, 11. oktober

Undergraver asylpolitikken

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Stavanger ønsker at personer uten lovlig opphold i Norge skal få rett til å jobbe her inntil utsendelse. Det vil undergrave vår mulighet til å føre en konsekvent og rettferdig asylpolitikk, skriver statssekretær Pål Lønseth.

Stavanger kommune ønsker at personer uten lovlig opphold i Norge skal få rett til å jobbe her inntil utsendelse blir gjennomført. Det vil undergrave vår mulighet til å føre en konsekvent og rettferdig asylpolitikk.

Jeg skjønner at noen kan synes det er gode grunner for formannskapets vedtak. I utgangspunktet er det også god Arbeiderpartipolitikk at alle skal ha mulighet til å delta i arbeidslivet, slik at de kan forsørge seg selv og sin familie og bidra til fellesskapet gjennom å betale skatt.

Når jeg likevel synes dette er et dårlig forslag, er det fordi jeg mener at det vil undergrave asylsystemet og føre til en inkonsekvent og urettferdig asylpolitikk. Vi skal ta i mot og gi asyl til dem som kommer hit med behov for beskyttelse eller som fyller vilkårene for opphold på humanitært grunnlag. De som ikke fyller vilkårene for opphold, skal gis avslag og må forholde seg til dette ved å returnere.

Asylpolitikken skal heller ikke påvirkes av Norges behov for arbeidskraft. Slike behov skal ivaretas av det særskilte regelverket for arbeidsinnvandring. Dette er en forutsetning for å sikre en balansert og kontrollert innvandring.

Mer frivillig retur

Regjeringen har de siste årene styrket støtten til frivillig retur, nettopp for å oppmuntre dem som får avslag på sin søknad til å reise hjem. Samtidig har vi styrket arbeidet med tvangsreturer. Det har ført til at vi fra 2009 til 2010 hadde 40 prosent økning i både frivillige og tvangsmessige returer. Hittil i år har antallet frivillige returer økt med 25 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. En vesentlig årsak til dette mener jeg er regjeringens konsekvente linje.

Likevel vil det alltid være utfordrende å returnere enkelte grupper. Dette gjelder først og fremst personer hvis identitet er vanskelig å fastslå. Ingen land vil ta tilbake en person med ukjent identitet. Mange i denne gruppen – som gjerne omtales som «papirløse» – har aktivt kvittet seg med sine papirer fordi de ønsker å tilsløre sin identitet.

Utfordrende er det også å tvangsreturnere personer som kommer fra land som motsetter seg at egne borgere sendes tilbake med tvang. Samtidig er det nesten ingen steder i verden hvor du nektes å komme hjem, gitt at du returnerer frivillig.

Med andre ord er det praktisk talt ingen som ikke kan returnere frivillig.

Grundig vurdering

Ofte hører man at de som har fått et avslag, ikke kan returnere fordi de risikerer drap og tortur. Da gjelder det å huske at slike påstander er grundig vurdert i Utlendingsdirektoratet og i Utlendingsnemnda – ofte i flere omganger. I en del tilfeller er sakene også vurdert av domstolene. At man er uenig i vedtak som fattes her, og kanskje også opplever en subjektiv frykt for retur, kan ikke medføre at vedtaket settes til side, og at man får bli. Med en slik politikk ville det ikke ha nevneverdig praktisk betydning om svaret på oppholdssøknaden ble positivt eller negativt. Man ville få bli likevel.

Undergraver returarbeidet

Forslaget fra Stavanger formannskap vil undergrave returarbeidet og svekke respekten for avslagsvedtak. Det vil også ha en tiltrekningseffekt på personer som verken oppfyller vilkårene for arbeidsinnvandring eller har behov for beskyttelse. Én av de største utfordringene for Europas migrasjonsforvaltning i dag er nettopp at personer som reelt sett er arbeidsinnvandrere, utgir seg for å være asylsøkere. En ordning hvor man som reell arbeidsinnvandrer får opphold og arbeidstillatelse til tross for avslag på asylsøknad, vil oppmuntre til ytterligere misbruk av asylordningen.

Dette vil i sin tur svekke oppslutningen om og tilliten til asylinstituttet, og det vil svekke vår evne til å ta hånd om de som trenger det aller mest, nemlig flyktningene. I tillegg vil saksbehandlingstiden i utlendingsforvaltningen øke på grunn av den økte saksmengden, og vi vil måtte bruke mer ressurser her hjemme på byråkrati – penger vi for eksempel kunne brukt utenlands til bistand.

For en regjering som fører en rettferdig og konsekvent flyktning- og asylpolitikk, er formannskapets forslag derfor en dårlig løsning.