Lansering av UNFPAs State of World Population-rapport

Som fremført

Takk for invitasjonen. Den årlige ‘State of the World Population’ rapport er en interessant og viktig rapport, som skaper mye debatt og det håper jeg den gjør også i år.

Rune (Frøseth, UNFPAs representant), takk for presentasjonen. La meg også takke FN-sambandet for at de har påtatt seg arrangementet her i dag. Dette er andre gang på ni dager i ny jobb at jeg er på et arrangement i regi av FN-sambandet.

Tema for rapporten er svært viktig: Tittelen «Motherhood in Childhood», som på norsk blir noe sånt som det å få barn i barndommen, understreker hvor alvorlig temaet er.

Ungdom verden over har sammenfallende opplevelser på mange måter og utfordringer når det gjelder spørsmål rundt pubertet, kjærlighetsrelasjoner og seksualitet. Det hører livet og ungdommen til. Følelsene er de samme, men situasjonen og konsekvensene for de unge i fattige land, land i kriser og konflikt er veldig annerledes enn for norske ungdommer, hvor ungdomsgraviditeter ikke er like vanlig som det dessverre er i mange utviklingsland. Mange tenåringer i andre land har ikke de samme rettigheter som vi har her.  

Det er mye interessant statistikk i rapporten. La meg minne om noen tall, men ikke for mange for dere har dem i rapporten. Selv om mennesker under 25 år utgjør over 44 % av verdens befolkning, og i utviklingslandene så mye som 60 %, er ungdom den gruppen som er mest ekskludert fra reproduktive tilbud på grunn av lovverk og negative holdninger. Jeg kommer fra Kenya, der gjennomsnittsalderen er rundt 19 år. Det sier litt om utfordringene vi står overfor. Ungdom kan ofte ikke velge om de vil ha barn, når de vil ha barn og med hvem de skal få barn, og har ikke tilgang til helsetjenester og prevensjon, fødselsomsorg eller seksualundervisning.

Som UNFPAs rapport viser, er hyppigheten av farlige aborter størst blant tenåringer, med cirka 3,2 millioner jenter som tar farlige aborter hvert år. Og risikoen for at noe skal gå galt med disse spedbarna som fødes av de unge jentene er også høyere. 

Finansiering inn mot tusenårsmål 5, for å redusere mødredødeligheten og for at alle skal tilgang til reproduktiv helse, har vært betydelig. Allikevel har det vært liten reduksjon av antallet tenåringsgraviditeter, som er et av delmålene under tusenårsmål 5, spesielt for landene i Afrika sør for Sahara, hvor jeg har tilbrakt noe tid.

I mange samfunn opplever også mange gravide jenter og unge mødre å bli stigmatisert og diskriminert, til tross for at de ikke har mulighet til å ta reproduktive valg. Som Rune også var inne på: seksualisert vold og vold i nære relasjoner hindrer jenter i å ta egne valg knyttet til seksualitet og reproduksjon. Relasjoner mellom kjønn og den verdien jenter har i det samfunnet de lever i, er derfor en del av kontekstforståelsen i det arbeidet som støttes fra norsk side.

Når vi vet alt dette, er det vanskelig å forstå – og akseptere – at motstanden mot seksuell og reproduktiv helse og rettigheter øker blant grupper og enkelte stater. Det er dessverre et faktum at det går gal vei i områder som vi er opptatt av. Presset mot kvinners rettigheter internasjonalt, og de rettighetene som allerede er kjempet frem blant annet i Kairo i 1994 og under kvinnekonferansen i Beijing i 1995 er økende.

Vi ser det blant annet i forhandlinger i FN, hvor motkrefter bruker kulturelle og religiøse argumenter for å ta fra kvinner deres rettigheter, ikke minst gjelder dette tilgang til prevensjon, trygge og lovlige aborter og seksualundervisning.

I Norge er kampen for kvinner og jenters rettigheter, inklusive seksuelle og reproduktive rettigheter svært viktig. Vi vil derfor fortsette arbeidet med å fremme de universelle menneskerettighetene, styrke seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) og intensivere og videreføre den globale helseinnsatsen og arbeidet med tusenårsmål 4 – å redusere barnedødeligheten - og redusere mødredødelighet og sikre universell tilgang til reproduktiv helse. Samt tusenårsmål 6 som omfatter hiv og aids. Dette er store og viktige mål, der mye er oppnådd men mye fortsatt er ugjort.

Jenters utdanning, som også Torbjørn (Urfjell, FN-sambandet) kom inn på, er en faktor som har stor effekt på tenåringsgraviditeter. Det kan vi se i vestlige land, at utdanning for jenter har en stor betydning. Vi ønsker å øke engasjementet og støtten til jenters utdanning. Jeg vil ikke komme inn på budsjettet her – med hvor mye, vil vi se i tiden som kommer. Vi vet at i land hvor jenter har høye lese- og skriveferdigheter, er også andelen tenåringsgraviditeter betydelig lavere. Seksualundervisning i skolen er også en viktig del av denne innsatsen.

Og så må vi arbeide mot tvangsekteskap; tidlige ekteskap er diskriminering av jenter og denne tradisjonen er et brudd mot barn og jenters rettigheter.

På tross av presset mot kvinner og likestilling og SRHR internasjonalt, er det heldigvis lyspunkter å spore – vi må ikke glemme at noen ting går i riktig retning også. Et viktig tiltak i arbeidet for å redusere tenåringsgraviditeter er lands regulering av lavalder ved giftemål. Det afrikanske menneskerettighetscharteret setter lavalder ved giftemål til 18 år. Den 4. oktober i år møttes statsråder fra 52 afrikanske land i Addis Ababa. Der bestemte de å arbeide for å opprettholde og å gjennomføre at lavalderen for giftemål blir satt til 18 år. Så vet vi at i praksis er dette en stor, stor utfordring, men det er viktig at det er en politisk beslutning å arbeide med dette. Så vet vi også at det er vanskelige tradisjoner å arbeide med.

Årets ‘State of World Population’ rapport er et viktig bidrag i kampen for dette, den forrige rapporten skapte mye debatt og oppmerksomhet, og jeg håper det samme skjer denne gangen. Den belyser ikke bare viktige temaer, men synliggjør årsaker til tenåringsgraviditeter. Den viser hvor kompleks dette arbeid er, med å sikre barn og særlig jenters menneskerettigheter, herunder eksuelle og reproduktive helsetjenester og rettigheter for alle unge. Vi utfordres til å jobbe i bredden gjennom flere sektorer og på flere måter. Vårt videre arbeid med jenters utdanning vil bidra til at Norge får en bredere tilnærming til dette i fremtiden.

UNFPA er en viktig partner for oss og har vært det veldig lenge. Vi vil støtte UNFPAs innsats for å sikre seksuell og reproduktiv helse og rettigheter til alle. Og vi vil også støtte arbeidet med å opprettholde prinsippene i handlingsplanen fra Kairo også etter 2014, når den skal diskuteres i FNs generalforsamling, det kan bli en interessant debatt.

Så vil jeg bare ingen takke UNFPA for innsatsen og FN-sambandet for dette arrangementet, og så ønsker jeg dere lykke til videre med dette viktige arbeidet.

Les rapporten her: http://www.unfpa.org/swp